For et par år siden ville en student intervjue meg om betydningen av holocaustmarkeringer. Hun ble litt overrasket over at jeg ikke inkluderte markeringen av Krystallnatten, eller novemberpogromene.

Den enkle grunnen er at novemberpogromene skjedde i 1938. Før krigen. Før Wannsee-konferansen der man besluttet å drepe alle jødene i Europa.

I 1938 var det fortsatt fred i Europa. Tyskerne (nazistene) ville på det tidspunktet bare bli kvitt sine jødiske naboer og innbyggere. Det var imidlertid ingen som var villige til å ta imot dem. Det ble klart etter Éviankonferansen.

7. juli 1938 stengte alle land, inkludert Norge, sine grenser for jødiske flyktninger fra Tyskland. Hitlers to observatører på konferansen reiste tilbake til Berlin og rapporterte at han kunne gjøre hva han ville med jødene.

Ingen brydde seg.

Novemberpogromene skjedde i fredstid

Natten mellom 9. og 10. november (tilfeldigvis teologen Martin Luthers fødselsdag) ble 1400 synagoger brent. 7500 jødiskeide forretninger ble ødelagt. Noen hundre mennesker ble drept. Noen tusen ble internert.

Dette skjedde i fredstid. Ikke under dekke av krigshandlinger.

Ervin Kohn er forstander i Det mosaiske trossamfunn og 2. nestleder i Antirasistisk Senter.

Det var naboen som ble ydmyket ved å måtte skrubbe brolegningen med tannbørste. Det hadde ikke noe med annen verdenskrig å gjøre. Det hadde ikke noe med holocaust å gjøre.

Men det har det jo. Vi vet i dag at det hadde det. Selv om ingen kunne fantasere om holocaust i 1938, vet vi i dag at det ble resultatet. Endestasjonen var Auschwitz, Treblinka og Bergen Belsen.

Holocaust oppsto ikke i et vakuum

I et normalt sivilisert samfunn ville holocaust vært umulig. Novemberpogromene bidro på sitt vis til å muliggjøre holocaust. Novemberpogromene oppsto heller ikke i et vakuum. Det kunne heller ikke ha skjedd med mindre jødene ikke allerede var utdefinert som «den andre».

Svaret mitt til studenten om hvorfor årlige markeringer er viktig? Det er for å bevare vårt samfunn friskt, i betydningen sivilisert. For å lære. Den som ikke kjenner sin historie, er dømt til å gjenta den.

Som samfunn må vi stadig revaksineres mot viruset: antisemittismen.

Aftenposten 7. mai 1943.

Antisemittismen startet ikke med Hitler. Den hadde eksistert i hele Europa siden tidlig i vår tidsregning. Hitler brakte den imidlertid til nye høyder. Han brukte den og misbrukte den for alt det var verdt. Allerede rett etter at han kom til makten i 1933, startet han med boikott av jødiske forretninger. Det gikk heller ikke ubemerket hen i Norge.

Aftenpostens lederartikkel 4. april 1933.

Dette skrev Aftenposten i sin lederartikkel 4. april 1933:

«Det kan ikke være tvil om at tyskernes aksjon mot jødene i disse dager skaper en forsterket jødesympati ute i verden, som disse Israels sønner neppe fortjener. Imidlertid mangler vi her i landet forutsetninger for å kunne dømme rettferdig om aksjonen mot jødene. Vi vet ikke noget om i hvilken utstrekning det tyske folks lidelser skyldes jødenes metoder og mentalitet.»

Lederartikkelen fortsetter i samme fordomsfulle holdning.

Dehumanisering og avstand viktig del av kjeden

Det er lett å nikke til at hverken holocaust eller novemberpogromene oppsto som lyn fra klar himmel, men at det allerede eksisterte et jordsmonn for handlingene. Det fantes en fertil mark som hatet vokste i. Aftenpostens lederartikkel viser at antisemittismen hadde et godt jordsmonn også i Norge. Artikkelen viser også at avisen bidro til å gjødsle og vanne ugresset.

Det var ikke Aftenposten som skapte antisemittismen i Norge. Den var imidlertid delaktig i kjeden av hendelser som endte i det norske holocaust.

Denne kjeden, kausaliteten, er det viktig å erkjenne. Denne kjeden som gjorde novemberpogromene, og senere holocaust, mulig. Det er den samme kausaliteten vi kan gjenkjenne i andre samfunn og til andre tider. Vi har fire internasjonalt anerkjente folkemord: Mot armenerne, holocaust, i Rwanda og Srebrenica. Felles for alle disse er forløpet.

I forkant av alle folkemord kan vi se dehumaniseringen, umenneskeliggjøringen, av «den andre». Å kalle «den andre» for skadedyr, kakerlakker, rotter, er eksempler på slik dehumanisering.

Hva skal vi lære av Novemberpogromene i dag?

Et kjent munnhell er at selv om det ofte begynner med jødene, så slutter det ikke med dem. Det er ikke vanskelig å peke ut «den andre» som årsak til «våre» problemer. Det er svarte, tatere, sigøynere, kommunister, kapitalistene, globalistene, muslimene, eller homofile.

Vi må lære at vannet varmes gradvis opp. Dersom du hiver en frosk i en gryte med kokende vann, vil den hoppe ut med en gang. Dersom du legger den i kaldt vann og varmer langsomt opp, vil den til slutt dø. For den vil ikke reagere på de små temperaturendringene.

Jo Benkow (1923–2013) talte om Krystallnatten – 70 år etter

Vi må lære å reagere på små temperaturendringer. Vi må lære om kjeden av hendelser. Denne kjeden begynner ikke med voldshandlinger, men med brun propaganda. Fryktpropaganda.

Det er myter, stereotypier og konspirasjonsteorier om «den andre» som fôrer frykten. Frykten fôrer fordommene, og fordommene fôrer hatet. Hatet i sin tur legger grunnen til volden. Vi må forsvare vårt åpne samfunn mot sykdommen hatet representerer.

Det begynner med ord

For ikke å bli syke må vi vaksinere oss mot viruset. Vi må imidlertid kjenne viruset for å kunne lage riktig vaksine. I Norge i dag er det litt vanskeligere, blant annet fordi vi ikke tror vi kan bli syke. Vi kan ikke tenke oss at vårt åpne samfunn kan trues. Vi kjenner ikke til noe annet enn vårt åpne samfunn. 85 prosent av alle som lever i Norge i dag, er født etter krigen.

Markering av novemberpogromene er en påminnelse om at vi må være på vakt.

Vi må lære å kjenne igjen faresignalene. Selv om det slutter med vold, så begynner det ikke med vold. Og for å beskytte vår sivilisasjon må vi gjøre tiltak før volden.

Når en moské blir angrepet, roper vi på politi for beskyttelse. Men politiet kan ikke beskytte oss mot det sivilisatoriske sammenbrudd. Vi må sette inn tiltak der det starter. Og det starter oftest med å skape frykt for «de andre». Vi må gjenkjenne den som gir oss grunner til å bli redde for «den andre». Vi må gjenkjenne den som peker ut syndebukker. Årsaken til våre problemer. Det begynner ikke med volden. Det begynner med ord – i skrift og tale.

Vi må bygge demokratisk beredskap

For å bekjempe frykt og fordommer må vi først og fremst passe på at våre moralske kompass er skikkelig kalibrert. Når vi i tillegg øver opp vårt sivile mot, blir det en potent kombo.

Da vil elevene i skolegården tørre å stå opp mot mobberen. Og mobberne og de som vil skremme oss, er alltid få til å begynne med. Vi må bygge opp en demokratisk beredskap. En beredskap mot å få våre moralske kompass ut av kurs. En beredskap mot å tro på myter og konspirasjonsteorier. En beredskap mot løgner om «den andre».

Gjennom å delta i fakkeltog og markeringer av novemberpogromene over det ganske land vil du bidra til å bygge slik beredskap. Finn ut hvor din lokale markering av novemberpogromene finner sted.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter