Det er mer enn nok å plages med om dagen.

Det er smittefaren og det er bekymringen for helsevesenets kapasitet. Det er et ekstraordinært press på norsk økonomi, med permitteringer og konkurser. Og det er alle indikasjonene på at internasjonal økonomi går inn i en resesjon.

Vi vil gjerne legge til en ny: Effektene av krisen på det internasjonale politiske systemet.

Det er stor grad av usikkerhet. Vi vet ikke hva den langsiktige effekten på f.eks. Italias økonomi vil være. Er krisen under kontroll i Kina? Og hvordan vil USA håndtere dette?

Iver B. Neumann, direktør ved Fridtjof Nansens Institutt, og Ole Jacob Sending, forskningssjef ved Nupi.
Nupi

Likevel er det allerede nå mulig å identifisere noen overordnede trekk. Felles for disse er en dramatisk avtagende vilje til å styre i fellesskap og et relativt fravær av internasjonale organisasjoner som koordineringsinstans for håndtering av krisen og dets langsiktige konsekvenser.

Ikke minst kan koronakrisen fremskynde et hegemonisk skifte bort fra USA, og mot Kina.

Korona som politisk våpen

Det er slående i hvilken grad denne krisen forblir ukoordinert.

USA, som i 75 år har tiltatt seg og tatt på seg hovedrollen i å etablere, betale for og vedlikeholde internasjonale samarbeidsinstitusjoner, har under president Donald Trump ikke bare avstått fra å ta initiativ til samarbeid. De har også aktivt brukt koronautbruddet til å tegne et negativt bilde av Kina, bl.a. ved å kalle det «Wuhan-viruset» og «Kina-viruset».

Kina har også truet med å bruke egen produksjon av legemidler som brekkstang i den pågående handelskrigen. Det er allerede kommet flere rapporter om at Russland sprer desinformasjon om virusets opphav og effekt. USAs helsedepartement er blitt utsatt for forsøk på hacking, med indikasjoner på at grupperingen i Kina står bak.

Bak dette ligger en politisk logikk som har bredt om seg. Hver eneste sak som kan dukke opp, sees først og fremst som en mulighet for å underminere motstandere, snarere enn som et problem som må håndteres i fellesskap.

Russland, Kina, USA og Iran spiller dette spillet kontinuerlig. Og de gjør det langs alle spor som er tilgjengelig.

Svake internasjonale institusjoner

Denne logikken reflekteres også i en svekkelse av de internasjonale organisasjonene som er etablert for å håndtere slike kriser.

Verdens helseorganisasjon (WHO) skal koordinere tiltak mot pandemier som covid-19. Etter kritikk av måten sarsutbruddet ble håndtert i 2003, ble det utviklet nye regler, hvor WHO er tiltenkt en helt sentral rolle i å koordinere ulike tiltak. WHO har blant annet sagt at forbud mot reiser er et lite effektivt tiltak. Likevel er det nettopp det vi ser at land nå gjør.

Pakistansk helsepersonell i Taftan ved grensen mellom Iran og Pakistan 25. februar. Grenseovergangen ble stengt.
Arshad Butt, AP/NTB scanpix

Medlemsland skal også rapportere inn utviklingen i sitt land, noe mange land unnlater å gjøre. WHO har også lovprist Kinas håndtering av utbruddet, noe visse kritikere hevder handler om organisasjonens eget behov for å ha støtte – politisk og økonomisk – fra Kina.

Finanskrisen i 2008 ble faktisk håndtert ganske bra, med utstrakt koordinering av tiltak mellom land og med det Internasjonale Pengefondet (IMF) i en helt sentral rolle. I dagens politiske klima er det vesentlig mindre sannsynlig at vi vil se en like kraftfull og koordinert innsats.

Exit USA, entry Kina

Krisen har også fremhevet at den såkalte liberale verdensordenen er under press, ikke minst fordi amerikansk lederskap mangler.

USAs dominerende posisjon etter 1945 har først og fremst handlet om at landet har tatt en stor del av regningen for å sikre global stabilitet og for globale styringsmekanismer, enten i form av å betale mest for internasjonale organisasjoner eller i form av å drive frem og håndheve internasjonale regler.

Når USA nå begår hegemonisk selvmord ved å snu ryggen til allierte og kun tenke på seg selv, står Kina klar.

President Donald Trump og direktøren ved National Institute of Allergy and Infectious Diseases, dr. Anthony Fauci, på en koronabrief i Det hvite hus lørdag.
Patrick Semansky / AP / NTB scanpix

Kina er allerede etablert som det internasjonale systemets andre supermakt. USA har i lang tid nytt godt av et overskudd av godvilje i form av sin samfunnsform, tuftet på liberale prinsipper, kombinert med viljen til å gå foran og koordinere globalt lederskap. Men nå later USA – sammen med enkelte europeiske land – til å snuble i håndteringen av koronakrisen. Ikke bare globalt, men også nasjonalt.

Begynnelsen på slutten

En faktor som ikke skal undervurderes, er hvordan land som Kina og Singapore, med sine autoritære systemer, lett kan fremstå for mange som mer effektive på krisehåndtering enn liberale stater. Det kan føre til at vestlige populister, som allerede ser mot Russlands Vladimir Putin som et eksempel til etterfølgelse, får en ny sterk mann som yndling, nemlig Xi Jinping.

Et medisinsk team på Zhongnan-sykehuset i Wuhan i det sentrale Kina, 24. januar.
Xiong Qi / Xinhua/NTB scanpix

Den manglende viljen fra EU til å hjelpe Serbia, har åpnet døren for at Kina i stedet bidrar med materiell og personell. Dermed vil krisen ha skapt enda en faktor som kan fremskynde den liberale verdensordenens endelikt, nemlig en styrket vestlig antiliberal populisme som løper Kinas, snarere enn Vestens, ærend.

Valget av Donald Trump fremskyndet Kinas globale dominans, kanskje med så mye som to tiår. Koronakrisen har fremskyndet det ytterligere.

I tilbakeblikk kan det endog tenkes at det fremstår som om det var Vestens manglende handlekraft i koronakrisen som ble begynnelsen på slutten for den liberale verdensordenen som mange tydeligvis har vennet seg til å ta for gitt.