Hvorfor kom Amundsen først?

Enestående lederegenskaper og organiseringsevne ble nøkkelen til Roald Amundsens suksess som polfarer.

Kappløpet om Sydpolen for hundre år siden var en verdensbegivenhet – og er det fortsatt. Det illustreres ved at Frammuseets Amundsen-utstilling vises i 20 land, og at 250 verdensborgere går til Sydpolen i disse dager. Dette siste store oppdagermålet ble nådd 14. desember 1911 av fem personer fra en liten, fattig nasjon!

Roald Amundsen var en erfaren og berømt polarfarer da han 38 år gammel satte kurs for Antarktis. Som styrmann på innefrossede «Belgica» (1897-99) fikk han mange erfaringer på den første overvintringen i Antarktis-området. Så seilte han med «Gjøa» som den første gjennom Nordvestpassasjen i 1903-06, og lærte Netsilik-inuitenes levevis.

Dristig omvei

Amundsen fikk låne «Fram» av Fridtjof Nansen for å dra til Nordpolen. Forberedelsene var kommet langt og gjelden var stor da Frederick Cook og Robert Peary i 1909 begge annonserte at de hadde nådd Nordpolen. Han måtte gjøre noe spektakulært og bestemte seg for å ta en liten omvei – til Sydpolen. Han fryktet at Nansen ville trekke tilbake lånet av «Fram». Derfor ga han beskjed om endrede planer først da han forlot Madeira 9. september 1910. Derfra seilte «Fram» i fire måneder direkte til Hvalbukta i Rosshavet – uten havneanløp. Nå kunne ingen kalle ham tilbake.

Framheim ble bygget på den flytende isbremmen, og de etablerte depoter for neste sørsommers ekspedisjon. Robert Falcon Scott var samtidig i ferd med å etablere sin overvintringsbase i McMurdo Sound, 700 kilometer lenger vest. Scotts fartøy «Terra Nova» ankom Hvalbukta 4. februar 1911. Det var da britene ble klar over at Amundsen var på vei mot Sydpolen fra samme side av kontinentet.

Begravet i snøen

De fem startet mot polpunktet 19. oktober 2011, etter en vinter med travle forberedelser. De fant en ny rute opp til det 3000 meter høye Antarktisplatået, og ankom Sydpolen 14. desember. Her etterlot de et telt med overflødig utstyr, og brev til kong Haakon og Scott om hva de hadde utført. Etterberegninger viser at teltet sto mindre enn 2,5 kilometer fra polpunktet, og at det nå er begravd 17 meter nede i snøen. De kom tilbake til Framheim i fin form etter en 99 dagers sledetur på 3000 kilometer.

1. januar 1912 kom Scott med fire menn til Sydpolen. De var slitne, og synet av at Amundsen var først ble et tungt slag. Alle omkom på returen, de siste tre 29. mars i et telt 220 kilometer fra basen. De ble funnet nesten åtte måneder senere. Scotts velskrevne dagbok blir siden redigert og utgitt. Deres død treffer tidsånden og Scott blir en av britenes største helter.

Så hvorfor kom Amundsen først?

Det var ikke fordi Norge hadde lange tradisjoner i å utforske polarområdene – der var England og flere andre land langt foran.

Det var ikke fordi Amundsen hadde godt med ressurser – Scott hadde mye mer. Både mennesker, hunder, sibirske ponnier og beltekjøretøyer.

En overlegen organisator

Årsakene ligger i Amundsens enestående evne til planlegging og hans mye bedre lederegenskaper. Han sugde til seg informasjon og forbedret utstyret kontinuerlig. Hans depotmerking var enestående og sledepakkingen effektiv. Han motiverte, og organiserte konkurranser med fine premier, feiret fødselsdager og spesielle jubileer. Han var god til å delegere så lenge han var «sjefen». Etter å ha seilt med 21 kapteiner og 8 orlogssjefer sa Martin Rønne at Amundsen er nummer én.

Han var nøye med å velge kompetent mannskap. Sverre Hassel med fire års erfaring med sledekjøring på andre Framferd, Ludvig Hanssen med tre års erfaring fra Nordvestpassasjen, Adolf Lindstrøm med sine syv års erfaring fra kosthold og stemningsskapning i Arktis og Olav Bjaalands skiferdigheter – i tillegg til tre navigatører fra marinen og isloser fra Tromsø.

Les også

Stoltenberg:- Amundsen viktig for Norge også i dag

Også Amundsen gjorde feil, og den største var da de startet for tidlig i sprengkulden, som førte til oppgjør med Hjalmar Johansen. Denne episoden er senere blitt gitt for stor betydning av enkelte. Men Amundsen tålte dårlig at noen sa ham imot, og viste hevngjerrighet etter slike episoder.

Scotts handicap

Scotts kanskje største handicap var hans bakgrunn som offiser i verdens sterkeste sjømakt. Marinens løsninger holdt ikke alltid i polarområdene. Han var tilfeldig i sin planlegging, og lærte ikke nok av erfaringene med depotlegging før Sydpolferden. Så som at hundespannene var mer effektive enn ponnier og beltekjøretøyene. Han hadde en kulturell aversjon mot å bruke hunder som trekkdyr, mens han slet ut – og spiste – ponniene.

Det kan lages en lang liste over Scotts feil når det gjelder planlegging og hvordan han taklet press. Et eksempel på det siste skjedde 3. januar. Han startet med 16 mann, som så ble sendt tilbake i grupper på fire. Nå var de åtte, og i henhold til planene skulle fire gå videre, med utstyr tilpasset for fire, inkludert at de hadde bare fire par ski. Scott greide ikke å bestemme hvem de skulle være, og til slutt gikk de videre med en gruppe på fem!

Nye analyser

Han feilet fatalt en uke senere da de fortsatte forbi hittil sørligste rekord på 88° 23′ S, 180 kilometer fra Sydpolen, som hans konkurrent Ernest Shackleton nådde 9. januar 1909. Shackleton, som også var en dårlig planlegger, viste riktignok enestående lederevner under press. Hans kommentar til snuoperasjonen var: «A live donkey is better than a dead lion». Hadde Scott nøyd seg med bare så vidt sette ny rekord hadde også de trolig kommet tilbake i live, selv om de – som Shackleton – måtte tøyd seg til det ytterste. Men da hadde han ikke blitt en nasjonalhelt!

I august i år har Frammuseet utgitt dagbøkene til alle som var med Amundsen, og det kommer stadig nye analyser av sørpolsferdene. Biografier som brakte mye ny informasjon er Roland Huntfords om Scott og Amundsen (1982), og Tor Bomann-Larsen som bare skrev om sistnevnte (2003).

Huntford viser noe ensidig alle svakhetene til Scott, og har Amundsen som sin store helt. Han har sagt at hadde Amundsen levd i et stort, krigersk land, kunne hans lederegenskaper gjort ham til den type general som forandrer historien. Bomann-Larsens nye materiale omhandler Amundsen etter Sydpolferden, og han valgte åpenbart å skrive mindre om Amundsens polare storhet siden det er godt dekket av andre bøker. Men i lengden er det det Roald Amundsen bør huskes for – han var en verdensmester i å nå sine polare mål.