Kronikk

De dramatiske tiltakene for å bekjempe pandemien skaper et Norge med dypere ulikheter

  • Knut Olav Åmås
    Knut Olav Åmås
    Spaltist, direktør i Stiftelsen Fritt Ord

De kollektive klappeseansene for sykepleiere og andre har gitt magre resultater i form av bedre lønn til de lavest lønnede i samfunnet, skriver Knut Olav Åmås. Foto: Jil Yngland/NTB

Folk i de minst betalte og minst prestisjefylte yrkene sliter enda mer enn før.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er noen – ja, mange – som ofrer langt mer enn andre i den nasjonale, obligatoriske «dugnaden». De fleste av dem som taper mest i arbeidslivet, er nettopp dem som har minst fra før.

Jeg skrev en lørdagskommentar her i avisen 29. februar i fjor, med overskriften «Vi trenger flere i kjeledress, færre i dress». Jeg skrev om at nordmenn liker å tenke at alle jobber er like mye verdt. Men yrkesfagutdanninger blir nedvurdert og praktiske jobber sett ned på.

Nødvendige og underbetalte yrker

To uker senere ble landet delvis stengt. Ganske raskt skjønte «alle» hvor avhengig samfunnet er av for eksempel helsepersonell og butikkmedarbeidere, og at begge gruppene utsetter seg for store farer under pandemien. Disse og flere andre yrker ble definert som kritisk nødvendige for at samfunnet skal fungere.

Men de har også noe annet felles: De er blant de dårligst betalte yrkene i Norge. Dette ga mange skikkelig dårlig samvittighet, og bare noen uker inn i koronadramatikken ble det arrangert kollektive applausseanser utendørs. Jo da, de var et lyspunkt og en støtte, markeringer som betydde noe. Men det var fort og uforpliktende gjort.

Har det fått noen reelle konsekvenser? Og har den oppvurderende holdningen holdt seg?

Bare noen uker inn i koronadramatikken ble det arrangert kollektive applausseanser for helsepersonell. Men har det fått noen reelle konsekvenser? spør Knut Olav Åmås. Foto: Ørn E. Borgen

=Oslo om arbeidets betydning

Mens vi leter etter på svaret på det, kan vi jo lese gatemagasinet =Oslos julebok. Den er like aktuell nå etter jul. I 2020 har magasinet rundet 15 år. Det er halvannet imponerende tiår med å gi konkret jobb til rusbrukere, husløse, EØS-innvandrere fra Romania og andre som sliter. Arbeidet har gitt verdighet til – og skapt respekt for – selgerne, som får halvparten av utsalgsprisen selv.

Juleboken har solgt hele 45.000 eksemplarer i Oslo og 20.000 i Trondheim, forteller redaktør Erlend Paxal meg. Det skulle bety ca. 6,5 millioner kroner i inntekt for gateselgerne.

Bestselgerboken har gode artikler av kjente forfattere, portretter av folk i uvanlige yrker og ikke minst intervjuer med selgerne selv, om deres viktige og krevende jobb. For det er en reell og meningsfull jobb.

I likhet med annet arbeid gir magasinsalget ikke bare verdighet, men også mestring og selvsagt inntekt. Derfor er det så mye som faller bort i livet, når du ikke har en jobb å gå til.

Arbeidets vakre lys

Et av de fineste sitater om arbeid finner jeg forresten hos den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein, som satt i huset sitt i Skjolden innerst i Sognefjorden og arbeidet, blant annet i halvannet år midt på 1930-tallet. Han skrev: «Arbeidets lys er et vakkert lys. Det skinner imidlertid bare virkelig vakkert når det blir opplyst av et annet lys.»

Hva mener han med «et annet lys»? Tja, det kan være kjærlighet. Eller det kan være arbeidets dype betydning for den enkelte.

Wittgenstein hadde alltid større respekt for enkle jobber enn for dem som krevde høy utdannelse. Størst respekt hadde han for mennesker som gjorde manuelle eller håndverksmessige jobber skikkelig bra, og han hadde større respekt for en dyktig bilmekaniker eller sykepleiers praktiske resultater enn en filosofs teorivirksomhet. En slik holdning er sjelden også i dag.

Knut Olav Åmås er direktør i Fritt Ord og spaltist i Aftenposten. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Tilbake til nåtiden: Nettavisen kåret på nyttårsaften sykepleier Linn Myhrstad til Årets navn på vegne av alt norsk helsepersonell.

Men de kollektive klappeseansene for sykepleiere og andre har gitt magre resultater i form av bedre lønn til de lavest lønnede i samfunnet. Alle ansatte i Norgesgruppen (som eier Kiwi, Spar, Meny og Joker) fikk riktignok noen tusenlapper i årsbonus. I mellomtiden har de og andre ansatte i matvarehandelen gjort landets største formuer veldig mye større gjennom hele koronaen.

Bare Norgesgruppen har kunnet ansette 3000 nye på grunn av den sterkt økte omsetningen.

I helsevesenet fikk sykepleierne hverken lønnsøkning eller bonus, men stort sett effekter som lue og paraply som julegave, til en verdi av noen kroner pr. stykk.

De svakeste rammes hardest

At noen yrker ses opp til og andre ses ned på, handler om holdninger, men også om klassekampens økonomiske sider. For Norge er et klassesamfunn. Mange av dem som fra før av har lavest prestisje og lavest lønninger, er blant dem koronaen rammer aller hardest. Det gjelder mange i serviceyrkene generelt og i reiselivet spesielt.

Fasit hittil under koronaen er at noen av Norges rikeste er blitt veldig mye rikere, eierne av de store dagligvarekjedene ikke minst. Og børsøkonomien går så det suser.

Folk i de minst betalte og minst prestisjefylte yrkene sliter enda mer enn før. Og næringslivets mest sårbare, de som eier små og økonomisk marginale selskaper, går konkurs. Vi kommer til å se en tsunami av konkurser i små og mellomstore bedrifter utover vinteren og hele dette året.

Tærer på tilliten

Den lave respekten for vanlig arbeid gjør noe med tilliten i samfunnet. Så lenge den ikke eksisterer, vil det finnes en større eller mindre tillitskløft mellom samfunnselitene og alle andre.

Det hjelper heller ikke når politikere og samfunnsledere av og til snakker som om «alle» i Norge har høyere utdannelse.

Hele to tredjedeler av befolkningen har faktisk ikke det. Men politikken og samfunnsdebatten gjenspeiler ikke dette i det hele tatt. Der ser vi altfor sjelden folk med vanlige yrker.

Har koronaen hittil endret noe på dette? Kanskje litt, men ikke grunnleggende.

De med minst lønn og minst jobbsikkerhet er definitivt blitt hardest rammet av de politiske tiltakene under pandemien. Det skaper et Norge med dypere ulikheter og større urettferdighet.

Noen ofrer langt mer enn andre. Dessverre er de fleste av dem de som har minst fra før, og som har de tyngste jobbene. Arbeidsløsheten er høy og kommer trolig til å være det også i 2021.

Dét er fasit når det gjelder koronasituasjonen og arbeidslivet ved inngangen til 2021. Det er ikke sikkert det verste er over når det gjelder de menneskelige konsekvensene. Jeg tror NHO-sjef Ole Erik Almlid har rett når han sier at dette året kommer til å bli «mye verre enn mange tror».

Jo, arbeidets lys er et vakkert lys, men arbeidets pris kan være høy.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Yrke
  4. Lønn
  5. Jobb
  6. Næringsliv
  7. Arbeidsliv

Koronaviruset

  1. VERDEN
    Publisert:

    Millioner er vaksinert og smittetallene synker. Likevel stanser de alle fly.

  2. VERDEN
    Publisert:

    Grensen har vært åpen siden 1950-tallet. Nå er det full stopp mellom Sverige og Norge.

  3. NORGE
    Publisert:

    Regjeringen ønsket å være tydelig. Derfor fikk folk i 25 kommuner beskjed om ikke å dra på hytta

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Derfor nøler hun med å prioritere vaksiner til Oslo-området

  5. NORGE
    Publisert:

    40 nye tilfeller av mutert koronavirus påvist i Nordre Follo

  6. DEBATT
    Publisert:

    Hele landet må stenges ned for å stoppe pandemien