Kronikk

Kjærlighet og politikk i Hviterussland. En samtale med eksilregjeringen.

  • Nina Witoszek
    Nina Witoszek
    Universitetet i Oslo

Lukashenko trodde jeg var ufarlig. Han ville gjøre meg til latter, sier den hviterussiske opposisjonspolitikeren Sviatlana Tsikhanouskaya. Foto: Alessandro della Valle / Keystone / AP / NTB

«Hvis du tror at vår revolusjon vil dø på grunn av frykt og undertrykkelse, tar du feil.»

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I en internasjonal bestselger, Human Kind: A Hopeful History (2019), påstår Rutgers Bregman at menneskelig evolusjon ikke dreier seg om overlevelse av de sterkeste. Tvert imot vil den i lange løp ende med seier for «de vennlige».

Men vent. Er det ikke «the good guys» som er tapere i vår tid med kynisk fornuft og falske demokratier? Nei, det er de ikke. Ikke ifølge Sviatlana Tsikhanouskaya – de facto president i Hviterussland, nå i eksil i Litauen.

Ett av Tsjernobyl-barna

Når du snakker med henne, tenker du på den engleaktige siden ved menneskelig natur. En snill og ydmyk kvinne som sier: «Jeg forstår at jeg ikke er en leder, jeg er mer et symbol. Jeg er redd for mitt ansvar, for å svikte folks forventninger om å gjøre Hviterussland til et demokratisk land. Men vi vet alle at hvis vi ikke gjør noe, vil vi forbli slaver.»

Sviatlanas liv har vært en kjede av det man kan kalle hell i uhell. Hun var ett av Tsjernobyl-barna hvis helse ble påvirket av det radioaktive nedfallet av atomkatastrofen i 1986 i Ukraina.

Hun var heldig og ble sendt til Irland for å komme seg. Som en 13 år gammel jente så hun frie og snille mennesker i et fritt land som ikke var redd for regjeringen. Dette merket henne for livet, sier hun.

Men i 2020 ble hun rammet av en annen ulykke. Mannen hennes Sergei stilte som presidentkandidat. For å hindre at han kunne registreres som valgkandidat, ble han ble fengslet av landes diktator, Aleksandr Lukasjenko.

Nina Witoszek er en polsk-irsk-norsk litteraturviter, kulturhistoriker og forfatter. Foto: Paal Audestad

«Han trodde jeg var ufarlig»

«Jeg stilte som politisk kandidat av kjærlighet til Sergei,» sier Sviatlana. «Jeg ønsket å støtte ham, å vise min kjærlighet til ham.»

Men hvorfor lot Lukasjenko henne stille til valg?

«Han trodde jeg var ufarlig,» sier hun.

«Han ville gjøre meg til latter. Men folk stemte på meg fordi jeg er som dem – hverken en revolusjonær eller en politiker, bare en mor og en omsorgsfull person.»

Sviatlanas politiske slagord ble: «Vi elsker – Vi kan – Vi vil vinne.»

Sommeren og høsten 2020, etter det riggede valget, viste internasjonale medier Sviatlana blant tusenvis av euforiske støttespillere: kledd i hvitt, viftende med blomster og syngende vuggevisen Kalyhanka rett opp i ansiktet til det grusomme Omon-politiet.

Men her slutter den romantiske delen av Sviatlana Tsikhanouskayas historie.

Et rent helvete

I dag er livet i Hviterussland et rent helvete. Over tusen hviterussere ble satt i fengsel. Pavel Latushko, den tidligere kulturministeren under Lukasjenko – nå i eksil i Polen – forteller om brutale metoder fra politiet og uverdige forhold i fengselscellene.

Han beskriver Lukasjenko som en psykisk forstyrret mann som har et så stor maktbegjær at han er beredt til å holde på den selv fra graven.

Hvilken sjanse har da hviterussere til å bli frie borgere?

Opposisjonspolitiker Pavel Latushko er for tiden i eksil i Polen. Foto: Sergei Grits / AP /NTB

Putins imperialistiske ambisjoner

Statsvitere er skeptiske til protesterende massers gjennomslagskraft i et land som Hviterussland. De postsovjetiske land, sies det, så vel som deler av Afrika, Asia og Latin-Amerika, har maktsystemer med stor stabilitet selv under kriser.

Despoter holder seg ved makten, ikke bare gjennom brutalitet og spredning av frykt, men fordi de behandler landene sine som egen eiendom. De eier produksjonsmidlene, presser all fortjeneste fra bedrifter, som deretter – gjennom stråselskaper – overføres til utenlandske kontoer og skatteparadiser.

Når det gjelder Hviterussland, blir situasjonen ekstra betent av Putins imperialistiske ambisjoner. Han er som en ulv i forkledning som bestemor fra eventyret om Rødhette. Han bare venter på å svelge de hviterussiske englene med kropp og sjel og glorier.

Optimisme

Men Sviatlana og Latushko er optimistiske. Som ledere for det hviterussiske Koordineringsrådet jobber de på alle fronter med unge mennesker, tidligere ambassadører, politikere, ministre og offiserer, for å gjenskape Hviterussland, utarbeide dets fremtidige økonomi, infrastruktur og utenrikspolitikk.

Latushko har nylig stiftet et politisk parti: To Build a New Belarus.

Sviatlanas samtaler med europeiske statsledere og press på frivillige organisasjoner førte til at EU-lederne innførte sanksjoner – inkludert frysing av eiendeler til 88 hviterussiske tjenestemenn, inkludert Lukasjenko. Alle var involvert i valgrigging, brutalitet og fengsling av demonstranter.

Latushko ser for seg to scenarioer for Hviterussland:

1) En gigantisk fredelig protestaksjon der folk tar over makten.

2) En forfatningsreform presset frem av Putin og et tidlig valg, hvoretter Lukasjenko trekker seg som president, men fortsetter som leder for den hviterussiske kongressen.

Problemet er at det hviterussiske folket ikke lenger vil akseptere en mann som de betrakter som en forbryter.

«Hviterussland har våknet»

Jeg spør Latushko hva Norge kan gjøre. «Å, ganske mye,» sier han. «Ta den hviterussiske avdelingen til norske Yara, der 6500 arbeidere ble sagt opp for å ha signert en protest mot et rigget valg. 300 av dem sitter nå i fengsel. Norske medier rapporterte feilaktig at arbeiderne har returnert til arbeid. Dette stemmer ikke. I dag bruker norske bønder fortsatt hviterussisk kalium. Jeg har skrevet til den norske regjeringen, og jeg venter fremdeles på et ordentlig svar.»

Ifølge Latushko lider mennesker som bor i demokratiske land, av hukommelsestap. De glemmer hvor skjøre liberale verdier er, og hvordan vi alle er avhengige av internasjonal solidaritet.

«Hviterussland har våknet,» påstår Sviatlana. «Hvis du tror at vår revolusjon vil dø på grunn av frykt og undertrykkelse, tar du feil. Vi vil ta frykten ned, murstein for murstein.»

Kan hun forestille seg selv som en fremtidig president? «Kanskje,» smiler hun. «Men min drøm er å jobbe med barn.»

Sviatlanas blanding av alminnelighet, empati og patriotisme er rørende. Men jeg kan ikke unngå å tenke på hva forfatteren Pablo Coelho sa om den iranske dissidenten Shirin Ebadi: «Hun skal ha vanskelige dager fremover, slik at hun kan gjøre det som trengs for at neste generasjon ikke behøver å streve etter det som allerede er oppnådd.»

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Verden så en annen vei. Da slo diktatoren til: – Det største angrepet på journalister og aktivister i Europa noen gang.

Les mer om

  1. Hviterussland
  2. Demokrati
  3. Utenrikspolitikk
  4. Tortur