Kronikk

Det er «noe» med psykiatrien

  • Terje Tørrissen
    Terje Tørrissen
    Spesialist i psykiatri og rettspsykiatri
Torgeir Husby, Synne Sørheim, Terje Tørrissen og Agnar Aspaas ble oppnevnt for å vurdere Anders Behring Breivik.

Hvorfor stoler ikke rettssystemet på eget skjønn, når det er «noe» med psykiatri?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Debatten om rettspsykiatri tok av 29. november 2011 etter at de sakkyndige Synne Sørheim og Torgeir Husby leverte sin rettspsykiatriske erklæring om Anders Behring Breivik. Før dette var rettspsykiatri ukjent for de fleste. Rapporten utløste et engasjement uten sidestykke i alle deler av samfunnet. Det skulle være unødvendig å gjenta det som fulgte.

Kanskje kan en nå få til de endringer i rettspsykiatrien som er nødvendige. Jeg tror derimot ikke man skal bruke Breivik-saken til disse endringene. Det er ikke sikkert man trenger å endre alt heller. Det ligger noen meget gode rapporter i skrivebordsskuffene allerede. Standarden for utredninger er satt med Gjørv-utvalget, som ikke skulle ta hensyn til noe annet enn å beskrive det de oppfattet skjedde før, under og etter 22/7. Resultatet blir best når en tar hensyn til alle aspekter, så som samfunnsmessige, faglige og økonomiske konsekvenser m.m. Da blir det en helhetlig og balansert utredning. Slik bør også den kommende utredningen om rettspsykiatri være.

Breivik-saken

Det er umulig å ikke berøre Behring Breivik-saken. Den har satt søkelys på det medisinske prinsipp versus det psykologiske prinsipp. I Behring Breivik-saken var det naturlig å diskutere en overgang til det psykologiske prinsipp sett nesten fra ethvert ståsted forut for dommen. Dommen fra Oslo tingrett viser at en ikke trenger å diskutere hverken det medisinske eller psykologiske prinsipp, fordi Behring Brevik er og var tilregnelig (ifølge dommen).

Det medisinske prinsipp

Er det slik at det medisinske prinsipp ikke fungerer i det hele tatt? Etter mitt skjønn er det et godt prinsipp i en rekke saker, til tross for at det bygger på ett dikotomisk prinsipp (syk — ikke syk). Hvis en person har en alvorlig sinnslidelse (tilgrunnliggende psykotisk tilstand), så vil jeg hevde at vedkommende skal ha behandling og ikke straffes. I slike tilfeller er det medisinske prinsipp adekvat. Ett annet argument er at stort sett enighet om hvilke tilstander, som dekkes av dette prinsippet. Kvaliteten på erklæringene kan og må bli bedre. Rettspsykiatrien har helt klart kvalitetsmessige utfordringer.

Det psykologiske prinsipp

Det psykologiske prinsipp betyr at det skal være en sammenheng mellom den påklagede handling og den alvorlige sinnslidelsen. Hvis jeg ser tilbake på noen saker jeg har hatt er jeg ikke så sikker på om det er en klar årsakssammenheng, men observandene er fortsatt alvorlig syke. Hva skal vi da gjøre? Skal de settes i fengsel og behandles der? Eller skal de midlertidig behandles i sykehus og med en gang faglig ansvarlig mener tilstanden er behandlet, så skal pasienten sendes i fengsel? Det skjer oftere enn en tror i psykisk helsevern, at pasienter som trenger behandling, sendes ut til ingenting eller tilbake til fengsel.

Partsavhengig

Og hvis årsakssammenhengen ikke er klar, vil jeg da kunne falle for fristelsen som sakkyndig å «lage» en sammenheng, fordi observanden åpenbart er syk og trenger behandling? Dette spørsmålet er selvfølgelig ubehagelig, men en må drøfte det. Det er ikke ett ukjent problem at spesialisterklæringer (i pasientskadesaker, i forsikringsbransjen osv.) er mer partsavhengige enn det de skal være. Det vil være naivt å tro at dette ikke kan gjelde for rettspsykiatriske erklæringer også.

Betydelig problem

Ett godt argument for å innføre det psykologiske prinsipp er at det i dag går relativt mange personer rundt med alvorlig sinnslidelse (og rusmisbruk), men som ikke er aktivt psykotiske og som forstår hva de gjør og har gjort, men som slipper unna med bakgrunn i at det er tvil om deres tilregnelighet med det resultat at sakene henlegges (basert på det medisinske prinsipp). Fellesnevneren er at disse personene ofte begår mindre alvorlig kriminalitet (vinningskriminalitet m.m.) med lavere strafferammer. De utgjør ofte et betydelig problem for samfunnet og særskilt politiet. Det psykiske helsevern vil ikke ha ansvaret for disse, fordi behandlingen er svært ressurskrevende og pasientene er ikke alltid like interessert i behandling.

For disse ville en endring til det psykologiske prinsipp medføre en fengselsstraff, men med hyppig innleggelse i psykiatriske institusjoner for stabilisering, eventuelt dom til tvungent psykisk helsevern (eller forvaring?). Er det en økning i dommer til tvungent behandling vi ønsker? Hvor skal de behandles? Eller er det tidsbegrenset straff samfunnet ønsker, slik at en i hvert fall får en midlertidig ro i Elverum, i Hamar, på Stovner eller hvor det måtte være.

Uansett vil endringer medføre at kostnadene til rettspsykiatriske undersøkelser øker betydelig. Det er ønskelig med flere observasjoner i sikkerhetspsykiatriske avdelinger, som i dag er stemoderlig behandlet og underdimensjonerte. Bare observasjonen av Behring Breivik kostet over to millioner. Hvordan skal en finansiere dette?

Det gjennomføres etter mitt skjønn for mange observasjoner, fordi det er «noe» med psykiatri. Påtalemyndigheten ber om det for sikkerhets skyld, slik at de ikke skal måtte svare for manglende etterforskning i retten. Forsvarerne ber om det for å få prosedyrepoenger og redusert straff med bakgrunn i vond barndom, depresjon, angst m.m. Domstolene gir jo strafferabatter hver dag på selvstendig grunnlag. En annen faktor er at påtalemyndigheten ofte glemmer å ta blodprøver/urinprøver av dem som pågripes, slik at usikkerhet om rusutløste tilstander forblir usikre.

Eget skjønn

Det har vært debattert mye omkring domstolenes autonomi versus det å stole på sakkyndige. Hvorfor stoler ikke rettssystemet på eget skjønn, når det er «noe» med psykiatri? Ca 80 prosent av over 367 observasjoner + 77 tilleggserklæringer (2011) ender med tilregnelighet. Hvor mange færre rettspsykiatriske observasjoner bør utføres? Kravet til dokumentasjon fra påtalemyndighet/forsvarere bør heves betraktelig før det bes om observasjon.

Uavhengig av hvilket prinsipp man gjør gjeldende er det viktig at det foretas kost-nytte - analyser av de forskjellige alternativene, for alt henger sammen. Uten en bred konsekvensanalyse blir resultatet dårlig og som oftest går det utover pasientene/observandene.

Les også

  1. Rettspsykiatrien vakler videre

Les mer om

  1. Kronikk