Kronikk

Historien om Groruddalen kommer aldri til å få en lykkelig slutt | Marius Pinnås Sørvik

Erfaringer som mine blir gjerne latterliggjort og avfeid. Derfor var det viktig for meg å bidra til Halvor Foslis samtalebok «Fremmed i eget land», skriver en av informantene i boken, Marius Pinnås Sørvik.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forfatter Halvor Fosli har gitt ut debattboken « Fremmed i eget land — samtaler med den tause majoritet». Han har der intervjuet 20 personer av norsk opprinnelse, som anonymt forteller om livet i Groruddalen.

Les også

Fosli skriver om boken i denne kronikken: Innfødte i Groruddalen mener at utviklingen allerede har gått for langt

Forfatteren av dette innlegget er én av de 20 informantene.

Den kvalmende utopien om at Groruddalen er himmel på jord, har fått nok spalteplass.

Hannah Eriksen kritiserer i Aftenposten 14. oktoberforfatter Halvor Fosli på denne måten: «Jeg er etnisk norsk, og jeg er 19 år gammel. Hvorfor fikk ikke vår generasjon være med i intervjuene dine?».

Dette er latskap og dårlig research. Hannah Eriksens generasjon er med i boken, vi hadde bare andre meninger enn henne.

Vi var den fargeblinde generasjonen

Selv vokste jeg opp i et euforisk, multikulturelt samfunn, der vi ble kommandert til å delta med liv og lyst. Groruddalen var vårt liv, vi visste ikke om noe annet, og vi så på Vestkanten som om det var en film – en tilværelse som vi neppe ville oppleve i vår levetid.

Vi var den nye, fargeblinde generasjonen, med et hjerte for Vålerenga, vi skulle forsvare og opprettholde østkantens gode rykte.

11258321_10207431596136206_8050609421015710187_n_doc6mv3wldrj2g40d62eg5.jpg Foto: PRIVAT

Oslo øst har virkelig fostret noen av våre aller største stjerner – morsomme, jordnære komikere og idrettsstjerner, skuespillere og forfattere. Linn Skåber, Øystein Pettersen, Tom Egeland og Sagen-brødrene, for å nevne noen.Vi er blitt rost for vårt mangfold, våre evner og at vi når vi ser at vi har et problem, tar vi tak i det, står i det. Derfor er vi gode.

Jan Bøhlers sang om Groruddalen, der han spiller på luftgitar mot en billig CGI-laget bakgrunn med dalens mangfoldigheter som eneste dramaturgiske grep, er blitt bildet på hva Groruddalen er.

Solskinnshistorien tok slutt – vi flyttet

På starten av 00-tallet var alt perfekt. Tiden på Vestli barneskole ville jeg ikke være foruten. Miksen av minoriteter var perfekt, kanskje 70–30 i favør de etnisk norske. Alle var venner. Solskinnshistorien tok slutt så snart jeg begynte på ungdomsskolen.

  • Halvor Foslis kronikk har fått mange til å reagere. Du finner innleggene nederst i kronikken
    Her møtte jeg gjenger og slagsmål som ofte endte i rettssalen og sykehusinnleggelser. Jeg møtte et skolekjøkken opprettet etter islams grunnregler. Kjøttet skulle være slaktet på en grotesk måte, svin var ikke tillatt og hygienen forsømt.

Tilværelsen ble for min del uholdbar, og familien valgte å flytte.

En minoritet i Groruddalen

Jeg vet bare om to etnisk norske klassekamerater som fortsatt bor der. Nå er de etnisk norske en minoritet i Groruddalen. Skolene har så mye som 95 (!) prosent fremmedkulturelle.

Man trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at rasismen ofte defineres av majoriteten. Rasisme er en forferdelig sak, uansett hvilken vei den går. Det tror jeg våre kritikere er enige i. Jeg er redd Groruddalen ender opp som Malmö. Det er dit vi er på vei.

Erfaringer som mine blir gjerne ledd av og avfeid. Derfor var det viktig for meg å bidra til Halvor Foslis samtalebok Fremmed i eget land . Han hadde en idé om å gi oss «nordmenn» en mulighet til å fortelle våre historier – anonymt. Jeg var skeptisk da han ringte meg, men sa likevel raskt ja.

Jeg er redd Groruddalen ender opp som Malmö. Det er dit vi er på vei

Jeg tenkte at dette kunne gjøre meg til en enda større idiot i omverdens øyne, men ble beroliget så snart jeg møtte Fosli. For meg kunne han vært en venstreradikal type, for han var svært ordknapp om sitt eget politiske ståsted. Han gjorde meg som intervjuobjekt trygg. Vi satt i flere timer og drakk utallige kopper kaffe.

Anonymitet var det store nøkkelordet i konseptet, og det funket fint for meg. Det ville også sikre at de andre snakket fritt og ikke ville velge sine ord strategisk.

Konservative og etnisk norske ikke velkomne

I boken forteller jeg min historie under kallenavnet Thomas.

Jeg er helt innforstått med at det finnes mennesker med min bakgrunn som har andre erfaringer og oppfatninger. Men det er viktig at vi som føler oss herset med, mobbet, utsatt for trusler og vold, også blir hørt, og at vår historie blir satt i en seriøs kontekst.

Det er viktig at vi som føler oss herset med, mobbet, utsatt for trusler og vold, også blir hørt

Det er nemlig et paradoks at vi som er konservative og etnisk norske ikke er velkomne i det flerkulturelle samfunnet, men skal bli tråkket på og sett på som klovner.

Disse tankene hjemsøker meg hver gang jeg tenker på Groruddalen eller er der på besøk. Det er en blanding av skyldfølelse og forakt.

En av de viktigste grunnene til at jeg ble med på bokprosjektet, var fordi jeg trodde at en seriøs bok mest sannsynlig ville skape en seriøs debatt.

Det har dessverre ikke skjedd så langt.

Jeg har innsett at anonymiteten ikke er avgjørende for meg. Hvis jeg skal bruke erfaringene kunstnerisk i fremtiden, er det bare å stå frem – jo før, jo heller.

Jeg ønsker meg en lykkelig slutt. Men hvordan?

Som ung dramatiker elsker jeg en lykkelig slutt; fyren får jenta i slutten av historien, hun redder ham fra seg selv, uttoning til rulletekst.

Men historien om Groruddalen kommer aldri til å få en lykkelig slutt. Det er en evig kamp om å bli hørt, forstått, og jeg kan ikke se tiltak som kan virke.

En gang tidligere, i Finansavisen, har jeg fortalt om mine erfaringer. Jeg håper bare jeg er i stand til nok en gang å gi blaffen i sms-ene og Facebook-meldingene som igjen vil stemple meg som en «rasehater».

Rike og fattige klumper seg sammen hver for seg i europeiske byer, men i ny studie er

Les også

Oslo minst segregert

Min pakistanske bestevenninne spurte meg en gang hvorfor jeg fortsetter å klage over tilstanden når oddsene er så imot meg. Jeg er i kultursektoren, en bransje tungt dominert av venstresiden og «antirasister».

Svaret er dette: Jeg vil så gjerne bidra til å gjøre verdens beste land helt perfekt. Det handler om å bidra til at det etniske mangfoldet blir til noe positivt, at vi alle kan leve sammen, i en kollektiv harmoni, med gjensidig respekt.

Den voldelige kulturen er problemet, ikke «rase»

«Rase» er ikke et ord jeg bruker. Det er helt irrelevant. Problemet er den voldelige kulturen noen innvandrere drar med seg, de aller fleste av dem er muslimer.

Hvis dette ikke snart når inn til folk, ser jeg på innvandringsdebatten som avsluttet. Da vil dessverre også den lyse fremtiden være avlyst, til tross for at noen gjorde alt hva vi kunne.

Kanskje inviterer jeg Jan Bøhler på lunsj

Alt dette er min mening – og den er subjektiv. Men statistiskefakta lyver ikke. Groruddalens fremtid vil bestå av mindre kompetanse, språkhull og mer kulturforvirring.

Den nye generasjonen vil lyse opp som spørsmålstegn når de blir spurt om å finne objektet i en setning, samtidig som de forsøker å ro seg i land på et morsmålgebrokkent kvasi-språk, stappfull av feil verbtider og tempusblemmer.

Groruddalens fremtid vil bestå av mindre kompetanse, språkhull og mer kulturforvirring

I kognitiv psykologi må man innse problemet og leve i det for å kunne kureres. Hvis man kan bruke den samme teknikken på Groruddalen, tror jeg ting kan bli bedre. Hvis bare en brøkdel klarer å være ærlige og si at det ikke er gøy å gå på T-banen alene om natten, skal jeg personlig invitere Bøhler på lunsj.

Halvor Fosli bidar med viktige historier

Så man skal ønske Foslis realistiske, mørke historier velkommen.

Jeg hyller forfatteren, forlaget og de andre intervjuobjektene, som turte å fortelle om sine dypt personlige erfaringer. Fri for kommersielle baktanker, helt nedpå og kun et ønske om å sette lys på et kneblet samfunnsproblem.

Vi trenger mer av det.

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Kronikken har fått flere svar:

Les også

«Foreldre i Groruddalen vil at barna deres skal bli en ressurs for samfunnet, uansett bakgrunn»

  1. Les også

    Jeg har lett etter representanter for det jevne, skattebetalende, innfødte grunnfjellet

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Integrering

Relevante artikler

  1. SID

    Vi er ikke hasjrøykende gjengmedlemmer med pistoler hjemme

  2. KULTUR

    Anmeldelse: Romanen treffer som et godt plassert knyttneveslag

  3. A-MAGASINET

    Disse tre kontroversielle redaktørene er enige om én ting: Norge er ute å kjøre

  4. A-MAGASINET

    – En del folk tror at alle her lager masse «hælvete». Men det er ikke sånn det er.

  5. KRONIKK

    «Små svartinger» med «vannmelonsmil». Det utenkelige er den nye normalen

  6. A-MAGASINET

    Lily Bandehy måtte ta en pause fra Norge. Nå viser hun fingeren til de som vil skremme henne.