Krigen i Ukraina handler om demokrati
Vil det 21. århundre være fredelig, eller går vi inn i en ny, mer ustabil og mer voldelig periode? Demokratiets tilbakegang kan være avgjørende.
Krigen om demokratiet utspilles i disse dager i Ukraina. Spenningen mellom demokrati og autokrati former konflikten på flere måter.
Med slutten av den kalde krigen spredte demokratiske styresett seg raskt, for så å avta kraftig det siste tiåret. Å se krigen i Ukraina i lys av disse endringene kan hjelpe oss forstå hvorfor den startet og hvordan den kan utvikle seg.
Demokrati og autokrati i Russland
Demokratiet nådde sitt globale høydepunkt i 2012, men har falt kraftig siden da. I 2021 levde bare 13 prosent av verdens befolkning i liberale demokratier, tilsvarende nivået i 1989.
Russland var i forkant av denne «bølgen». I 1992 ble Russland ansett som et valgdemokrati og forble det til 1998.
Siden den gang har president Vladimir Putin kriminalisert og undertrykt protester, stengt uavhengige medier og i stor grad fjernet politisk opposisjon. Valgene er stadig mer preget av juks.
Samtidig med denne autokratiseringen er regimet blitt stadig mer «personalistisk». Putins personalistiske regime består av en mindre klikk eliter, knyttet til Putin personlig, både i politikken og blant sikkerhetsstyrkene.
Det er få alternative maktbaser. Putin og Russland er nærmest blitt synonyme.
Ukraina blitt mer demokratisk
Demokratiet i Ukraina har vært ustødig siden uavhengigheten i 1990, men ukrainere har også mobilisert og motsatt seg demokratisk tilbakegang.
Et ufritt valg ble reversert i 2004 av den «oransje revolusjonen». Korrupsjon og Ukrainas vending mot Russland styrtet et annet regime i Maidan-revolusjonen ti år senere og førte til valget av president Volodymyr Zelenskyj, et valg som antas å ha vært fritt og rettferdig.
I sterk kontrast til utviklingen i mange andre land er Ukraina over de senere år blitt mer demokratisk.
Tilbakegang muliggjorde konflikten
Vi tror ikke det er tilfeldig at invasjonen sammenfaller med dypere autokrati i Russland.
Demokratiske stater kriger sjelden med hverandre. I takt med Russlands økende autokratisering har sannsynligheten for krig med deres mer demokratiske naboer økt.
Det er flere grunner til dette. En grunn er at demokratisk valgte ledere ofte straffes for utenrikspolitiske feil. Ledere som fører upopulær politikk, mister makten. Dette betyr ikke at demokratier ikke utkjemper kriger, men det er langt mindre sannsynlig at de starter kriger de neppe vil vinne.
Ettersom Putins regime er blitt mer isolert fra folkets ønsker, er krig blitt billigere. Blant autokratiske styreformer er Putins «personalistiske» form spesielt krigsutsatt.
Personalistiske ledere løper mindre risiko for å bli erstattet dersom de taper kriger de har startet. Dessuten mottar de ofte informasjon av lavere kvalitet ettersom eliter, etterretningstjenester og byråkrater har incentiver til å gi for optimistisk informasjon.
Mer enn noen andre former for autokratiske regimer mangler personalistiske regimer mekanismer for å begrense og fjerne altfor krigshissige ledere.
Ukraina er en trussel av to grunner
Hvorfor utgjør demokrati i Ukraina en trussel for Putin? Det er særlig to grunner til dette.
For det første er det vanskelig for fremmede stater å kontrollere demokratier. Det er relativt billig for utenlandske ledere å kjøpe støtten til en begrenset elite i et autokrati. Men å påvirke hele velgermassen er vanskelig.
Majoriteten av ukrainere ønsker å inngå i Nato og EU heller enn å knyttes nærmere Russland. Demokrati i Ukraina gjør det vanskelig for regimet å forplikte seg på en troverdig måte til Putins hovedkrav, aldri å bli med i Nato.
Ledere i demokratier skifter regelmessig. Utsiktene til at en leder blir valgt på en Nato-vennlig plattform er reell.
For det andre er Ukraina et symbol på demokratisering i et land med nære kulturelle og språklige bånd til Russland. Forskning viser at demokrati har en tendens til å spre seg over landegrensene. Et blomstrende demokratisk Ukraina kan fungere som et vindu til en demokratisk fremtid og styrke prodemokratiske krefter.
Forskning tyder på at Ukraina vil kjempe hardt for å beskytte demokratiet. Når de blir angrepet, er demokratier villige til å pådra seg betydelige tap. Deres soldater nyter ofte bedre moral, utstyr og trening enn soldater i autokratier.
Ukrainere forsvarer landet sitt med ikkevoldelige former for motstand. Selv i de mest undertrykkende sammenhenger har vanlige mennesker stått opp mot okkupasjon med ikkevoldelige midler.
Selv om anti-okkupasjonskamper er vanskelige å vinne, kan ikkevoldelig motstand øke kostnadene ved okkupasjonen og opprettholde støtte innenlands og internasjonalt. Ukrainsk motstand mot invasjonen, både voldelig og ikkevoldelig, vil med stor sannsynlighet vedvare. Innbyggerne forsvarer ikke bare ideen om Ukraina, men et demokratisk Ukraina.
Regimeskifte i Russland?
Kan krigen i Ukraina utløse et regimeskifte i Russland? Sannsynligvis ikke, men det er ikke umulig.
Mange land ble etter andre verdenskrig demokratiserte fordi autokrater gjorde «feil» (inkludert lansering av katastrofale utenlandske kriger) og utløste folkelige opprør som avsluttet regimet.
Med få alternative kanaler for å uttrykke misnøye har mange modige russere tatt til gatene (og TV-skjermene) for å protestere.
Selv om informasjonen rundt omfanget av protestene er usikker, er det rapportert at 14.853 demonstranter er blitt arrestert i 151 byer siden krigens start. Det rapporteres om vold og tortur av demonstranter.
Russland har lagt seg på en hard linje for å stoppe mobiliseringen. Men de høye tallene gjenspeiler sannsynligvis størrelsen på protestene. Disse protestene gir et glimt av håp.
Protester kan generere regimeendring og demokratisering, spesielt hvis de er store, sprer seg raskt i tid og rom og forårsaker lojalitetsskifte i sentrale deler av regimet.
Undertrykkelse er forbundet med høy risiko. Mens det noen ganger avslutter bevegelser, kan det også gjøre det motsatte og fremkalle nye bølger av mobilisering.
Det høres riktignok usannsynlig ut, men forskning peker nettopp på at alle revolusjoner fremstår som usannsynlige – helt til de plutselig skjer.
Demokrati og fred
Vi hører ofte at internasjonal sikkerhet er truet av fremveksten av et nytt, konkurransedyktig internasjonalt system av stormakter og supermakter.
Men det kan være demokratiets tilbakegang som viser seg å være avgjørende for om det 21. århundre er fredelig eller om vi går inn i en ny, mer ustabil og mer voldelig periode.
Trendene er ikke oppmuntrende. Demokratiet har gått tilbake i store, mektige land som India, Brasil og til og med USA.
Med mindre denne nedgangen reverseres, er fremtiden muligens ikke bare mindre demokratisk, men også mindre fredelig.
