Jeg kjemper mot Putins propaganda, men kommer til kort. Det smerter meg dypt.

  • Natalia Romanova
    Natalia Romanova
    Russer på besøk i Norge
Bildet viser Natalia Romanova i midten (i blått) under en demonstrasjon utenfor Stortinget på Russlands nasjonaldag 12. juni. Flagget er en ny variant av det russiske, men rødfargen erstattet med hvit, fordi rød er blodets farge.

Den russiske nasjonalsangen er ikke min lenger. Nå klinger den som en krigsmarsj.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

13. juni i år var det et stort bilde av meg i avisen Vårt Land. Jeg er på besøk hos familie i Norge i sommer, og bildet er tatt på et folkemøte i Oslo. På bildet holder jeg opp en plakat hvor det står «Russians against war». Mange russere møtte opp for å vise sin motstand mot angrepet på Ukraina denne dagen.

Det betyr ikke at russere flest deler denne oppfatningen, og spesielt ikke dem som bor i russiskdominerte områder. Blant mine mange venner og bekjente i Russland vet jeg bare om én som ikke støtter krigen mot Ukraina. Resten forsvarer president Vladimir Putins styre, og de deler hans syn på den den såkalte «militære spesialoperasjonen».

Propaganda overalt

Noen av vennene mine, også nær familie, sitter klistret til TV-en for å se på de siste nyhetene. Der forsterkes overbevisningen de har om at Russland fortsetter å vinne denne krigen og at Putin gjør alt riktig. De tror på det de blir fortalt av statlige TV-kanaler.

Men disse kanalene formidler sammenhengende løgner: om «nazistene» i Ukraina, om den «alltid fulle klovnen Zelenskyj», om «bakteriologiske krigslaboratorier» som er ledet av Nato, om at «utspekulerte ukrainere selv sprenger husene sine», og om at Russland «ble tvunget» til å angripe Ukraina.

Selv om disse løgnene mangler logikk og troverdighet, tror mange russere oppriktig og betingelsesløst på det propagandaen sier. Og propagandaen er overalt, ikke bare på TV.

«Z» som symbol på russisk seier kan ses som graffiti på veggene, på plakater, busser ... Til og med i form av frittstående skulpturer.

Noen av dem jeg kjenner, rømmer fra tanken på at folk blir drept i regionen. De prøver å ikke se nyheter om Ukraina, hverken på TV eller internett, og de sier «alle lyver, det er umulig å vite sannheten».

De orker ikke å tenke på de soldatene som har begått grusomheter i Butsja og Mariupol. Det er mye enklere å vende blikket bort eller holde seg til de tingene propagandaen roper om overalt. Noen av dem synes til og med synd på ukrainerne, fordi de tror ukrainerne lider under grusomhetene fra sin egen hær.

Vår slekts livsvisdom

De statlige mediene skriver ikke om de reelle tapene til den russiske hæren. Praktisk talt ingenting er sagt til folk om sabotasje på tankanlegg ved våre grenser, om bombingen av russiske grensebyer eller om brannstiftelser av militære registrerings – og vervekontorer over hele Russland.

«Ingen krig! Russere mot krig», står det på plakaten Natalia Romanova holder opp.

Myndighetene prøver å vise frem at alt er bra i Russland, og at tapene i «spesialoperasjoner» er minimale (det er jo ikke krig!) Myndighetene forteller at den russiske velferden bare skal bli bedre etter sanksjoner fra Vesten.

Før konflikten var omgangskretsen min imot all slags krig, og de fremsto som gode, snille og rettferdige mennesker. Jeg var stolt av å ha dem som venner. Likevel eksisterer det nok en redsel innerst inne hos dem, for krig i nærområdet er alltid uhyggelig. Men propagandaen beroliger folk: «Vi er en uovervinnelig krigsmakt, og vår sak er viktig og rettferdig», er budskapet.

Min bestemor mistet mannen sin under andre verdenskrig, og hun skulle ønske at det aldri hadde vært krig. Da min mor var barn, bodde hun i en landsby okkupert av nazistene. Hun fortalte senere om grusomhetene, og hun ønsket at det aldri hadde vært krig.

Jeg er eldst i familien nå og har forpliktet meg til å formidle vår slekts livsvisdom

Jeg er eldst i familien nå og har forpliktet meg til å formidle vår slekts livsvisdom. Jeg sier: «Krig må ikke tillates!» Men svaret jeg får, er at jeg er gal: «Du leser for mye fiendtlige artikler på Internett! Hold opp, og ikke lær oss livet!»

Jeg gråter da av maktesløshet og skuffelse.

Jeg kommer til kort i kampen mot den offentlige propagandaen – til og med i min egen omgangskrets – noe som smerter meg dypt.

Vanskelig å demonstrere

Å protestere offentlig i gatene i byen jeg bor i, det er umulig. Det var ingen antikrigsdemonstrasjoner der før jeg kom hit til Norge. Jeg var redd for å gå ut på torget med en plakat og demonstrere alene. Det er flere politifolk enn vanlig der nå.

En person med plakat hadde sannsynligvis blitt tatt med til politistasjonen umiddelbart. Hvis det står noe på plakaten mot krigen, da er boten mer enn hva jeg får i pensjonsinntekt på tre måneder. Med de nye lovene kan du få bot for å kalle en krig for en krig.

Likevel hengte jeg opp ark på stolper og bussholdeplasser. Folk holdt seg unna dem som om de var smittsomme, og etter 15 minutter hadde noen plukket dem ned. Det er veldig vondt og gir meg en følelse av maktesløshet og frykt. Like sterk er følelsen av at hjemlandet mitt har forrådt meg, og at jeg står alene.

Forbrytelse mot eget folk

Her i Norge kan jeg se demonstrasjoner til støtte for Ukraina. Ukrainerne bærer flagget sitt stolt, de synger sin vakre nasjonalsang. Jeg opplever mitt russiske flagg som fullt av skam og aggresjon. Den russiske nasjonalsangen er ikke min lenger, for nå klinger den som en krigsmarsj.

Jeg hengte opp ark på stolper og bussholdeplasser. Folk holdt seg unna dem som om de var smittsomme.

Jeg har lært meg å takle utfordringer i et liv som ikke har vært enkelt. Til tross for at jeg et robust menneske, går krigen sterkt inn på meg. Den er brutal, urettferdig og begås av mitt eget land. Og fordi så mange russere heier på Putin. Men noen russiske hjerter blør.

Her i Norge føler jeg meg trygg. Jeg er glad for at jeg kan gå i demonstrasjoner, treffe folk som tenker det samme, skrive denne artikkelen og si min mening.

I denne artikkelen vil jeg minne folk om at krigen ikke bare er et angrep på et suverent land, men også et angrep på de europeiske verdiene om demokrati og ytringsfrihet. Jeg vil minne om det faktum at propaganda også er en forbrytelse begått av Putin – en forbrytelse mot sitt eget folk. Derfor må vi alle støtte Ukraina.