Kronikk

Bjørn Stærk: Verden blir ikke lenger mer demokratisk

  • Bjørn Stærk
    Spaltist

Charlie Hebdo-journalist Zineb El Rhazoui holder innlegg på Oslo Nye Teater. Oslo Freedom Forum lykkes i å gjøre debatten om ytringsfrihet global, mener Bjørn Stærk. Vidar Ruud/NTB Scanpix

Rapport fra Oslo Freedom Forum.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tyrkia er hverken fritt eller ufritt, sa skribenten Mustafa Akyol under Oslo Freedom Forum i forrige uke. De befinner seg i den store gråsonen av land som er demokratiske på papiret, men har en svak demokratisk kultur. Det gjør dem sårbare for autoritære ledere som Tyrkias president Recep Erdogan.

For noen år siden var Akyol optimist. I boken Islam Without Extremes (som jeg skrev om i februar) nøstet han opp en liberal tradisjon i islam som han mener har spesielt gode levekår i Tyrkia. Da trodde han at regjeringspartiet AKP var i ferd med å nærme seg denne tradisjonen. De snakket som et moderat og demokratisk islamistparti. Han trodde de mente alvor.

Nå mener Akyol at mange AKP-politikere bare spilte med for å vinne velgere. Makten avslører.

Desto mer makt Erdogan har fått, desto mer autoritær og paranoid er han blitt.

Han takler ikke kritikk. Han beskylder motstanderne sine for å være forrædere og spioner for Israel, USA og frimurerne. Uavhengige medier oppdager plutselig at de har blitt kjøpt opp av Erdogans venner. De myndighetsstyrte mediene hyller Erdogan hemningsløst.

Kampen om makten er ekstra bitter fordi den tyrkiske staten er så mektig. Det er mye som står på spill. Tyrkia er neppe på vei til å bli et nytt Iran, mener Akyol. Men kanskje et nytt Russland.

Russisk propagandakrig

Den russiske journalisten Elena Kostjutsjenko fortalte at moren hennes tror hun er en forræder som er kjøpt og betalt av Europa. Hun jobber i Novaja Gazeta, en av de få uavhengige og Putin-kritiske avisene i Russland. Novaja Gazeta er en farlig arbeidsplass — flere av journalistene deres har blitt drept, blant annet Anna Politkovskaja i 2006. Men de er ingen stor trussel mot Putin.

Russere leser ikke aviser, de får nyhetene sine fra TV, og der er det Kreml som styrer.

Det var på TV moren hennes lærte at Elena er en forræder. Der får hun også høre at ukrainske soldater korsfester barn. Russland befinner seg midt i en sivilisasjonskrig, alene på de svakes side mot fascistene. Dette er ikke kald krig-retorikk, det er Andre verdenskrig-retorikk.

Folk tror det de hører. Sovjetunionen hadde strengere kontroll over mediene, men Putin har dyktigere medier, mener Kostjutsjenko. Han bryr seg ikke om å overbevise utlendinger. Den engelskspråklige propagandaen i RT er bare et sideprosjekt. Det er den interne opposisjonen han frykter og bruker mediene til å knuse.

Positive vinklinger

Det var mange fortellinger fra demokratiets gråsoner på årets Oslo Freedom Forum. Noen hadde en positiv vinkling. Den afghanske mediemogulen Saah Mohseni snakket om hvordan popkultur på radio og TV undergraver religiøs ekstremisme.

Advokaten Kimberley Motley bruker kreative juridiske virkemidler til å forbedre rettsikkerheten i Afghanistan fra innsiden av systemet.

Maryam Faghihimani, datteren til en iransk ayatollah, leste bannlyst filosofi i smug i et hjørne av familiens bibliotek, og skaffet seg høyere utdannelse mot farens vilje.

Saro-Airam Mendonca Sambu bruker sitt radioprogram i Guinea-Bissau til å fremme kvinners rettigheter og motarbeide tvangsekteskap.

Legen Alaa Murabit har startet en kvinnebevegelse for fred i Libya. I dag bærer kvinnene all risikoen ved krig, men har ingen kontroll, sier hun. Det er som å sitte i baksetet på en bil i rasende fart, mens en bråkjekk sjåfør forsikrer deg om at alt ordner seg. Derfor må kvinnene inn i politikken.

Sårbare demokratier

Oslo Freedom Forum er ikke stedet for billig optimisme. De fleste som deltar lever i fare. Konferansen åpnet med å hedre tidligere gjester som har blitt drept eller fengslet. Den bahrainske aktivisten Nabeel Rajab sitter i fengsel, og sendte et brev i stedet. Det samme gjorde søsteren til den fengslete bloggeren Raif Badawi, Samar Badawi, som ikke fikk utreisetillatelse fra Saudi-Arabia.

Der fjorårets konferanse rundet av med noe malplassert hurrastatistikk, hadde Larry Diamond denne gangen et mer nøkternt budskap: Verden blir ikke lenger mer demokratisk. Veksten stoppet i 2006, og mange land går nå i feil retning. Det viser seg at demokrati er et vanskelig system å innføre. Nye demokratier er ekstra sårbare for autoritære ledere.

Det er ikke nok å avholde valg. Unge demokratier må også bekjempe korrupsjon og lovløshet, og bygge opp et sivilsamfunn med uavhengige institusjoner.

Hvis de snubler, står det alltid en autoritær leder klar til å utnytte kaoset. De er flinkere enn de gamle diktatorene til å holde på makten.

Humor og fritenkning

Et annet stort tema var ytringsfrihet. Dette blir ofte en intern vestlig debatt hvor man krangler høylytt om småting, men Oslo Freedom Forum lyktes i å gjøre den global.

Zineb El Rhazoui, en marokkanskfødt ateist som skriver for Charlie Hebdo og får dødstrusler fra islamister, gikk på scenen etter Rayma Suprani, en venezuelansk avistegner som mistet jobben på grunn av regimekritiske karikaturer, og Kambiz Hosseini, en Daily Show-inspirert iransk satiriker.

De snakket om hvordan humor og fritenkning provoserer de mektige og humørløse.

Det er ikke «hets» de blir sinte av, men at de blir utfordret i det hele tatt.

Mye av Hosseinis humor består av å sitere iranske politikere. Det er morsomt nok i seg selv.

I demokratiets gråsoner går det ingen klar grense mellom Vesten og resten. Kenan Malik påpekte hvor dårlig europeere forstår ytringsfrihet. Alle sier de er for den, ingen tør si noe annet, «men..» - og etter men’et kommer det som teller.

«Jeg er for ytringsfrihet, men..»

«..men i et mangfoldig samfunn må vi passe på hva vi sier om hverandre».

«..men ytringer medfører ansvar».

Det er nettopp mangfoldige samfunn som må lære å tolerere fornærmelser, påpekte Malik, fordi det er uunngåelig at det oppstår gnisninger mellom folk med ulik tro og ulik bakgrunn.

Alle har noe de blir provosert av. Og at ytringer medfører ansvar er åpenbart og banalt, men i praksis blir ytringsansvaret et middel de mektige bruker for å beskytte sin egen makt.

Malik gjorde narr av ytringsfrihetshyklerne: Muslimske organisasjoner som kjemper mot karikaturer det ene øyeblikket, men for retten til å støte homofile det neste. Eller Geert Wilders, som forsvarer sin egen ytringsfrihet men selv vil forby Koranen. Mine ytringer er viktige. Dine har en for høy pris. Vis ytringsansvar og hold kjeft!

De som vil beskytte islam mot islamhatere ender opp med å stoppe den gode interne kritikken også, mente han. Muslimer over hele verden forsøker å utfordre ekstreme og tradisjonelle tolkninger av islam. For deres skyld må Europa holde fast på ytringsfriheten.

Lite rom for uenighet

Formatet på Oslo Freedom Forum, med korte foredrag fra mange forskjellige land, har lite plass til kritiske spørsmål og uenighet. Dette gir mye makt til personen som snakker. Mange av talerne er helter - mennesker som gjennom personlig mot skaper håp og inspirasjon for andre. Men helteglorien blir hengende igjen på scenen. Fortjener alle den like mye?

Fjorårets mest prominente gjest var den russiske tidligere oligarken Mikhail Khodorkovskij, som ble idealist først etter å ha karret seg til toppen av pengepyramiden. Årets viktigste gjest var Viktor Jusjtsjenko, som ble president i Ukraina etter oransjerevolusjonen i 2005. Hva kunne kritikerne hans fortalt oss? Jeg vet ikke. Han for opp på scenen, snakket noen minutter om Putin, og så var vi over på neste tema.

Det er ikke feil å ha politikere som gjester. Og den eneste agendaen på OFF ligger åpen i dagen: Demokrati, ytringsfrihet, menneskerettigheter, kvinnerettigheter, og LHBT-rettigheter.

Men politikere og næringslivsledere lever i en skitnere verden enn grasrotaktivistene. Jeg liker ikke at de slipper til uten motstand.

Norges mørke hemmeligheter

Utenriksminister Børge Brende sa noen ord om demokrati, som han er for. Jeg skulle gjerne sett den thailandske journalisten Pravit Rojanaphruk spørre ham om hvorfor Telenor i fjor uttrykte støtte til juntaen i Thailand. Vi vet svaret: For å tjene penger. Men hvilket ansvar har Norge når et statskontrollert selskap undergraver demokratiet i andre land?

Brende kunne også møtt den gabonesiske aktivisten Marc Ona Essangui. Gabon har blitt styrt av medlemmer av Bongo-familien siden 1967. Essangui anklaget i talen sin Statoil for å hjelpe dem med å stjele landets ressurser.

Det eneste tilløpet til uenighet var under paneldebatten om ytringsfrihet. Kenan Malik sa at islamister bør ha lov til å demonstrere med plakater som sier «kutt hodet av de som fornærmer islam». Mustafa Akyol mente dette var naivt, og at slike ytringer kunne sammenlignes med radiosendingene som utløste folkemordet i Rwanda.

Dette er en interessant debatt. Ytringsfrihet er vanskelig. Oslo Freedom Forum byr på tankevekkende fortellinger fra demokratiets gråsoner. De kunne latt nyansene komme klarere frem.

Twitter: @bjoernstaerk

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Broren min ble dømt til 10 års fengsel og 1000 piskeslag fordi han blogget om religion

  2. Les også

    Kronikk av Charlie Hebdo-journalist Zineb el Rhazoui: Religionskritikk er ikke rasisme

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Ytringsfrihet

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Fem grunner til at folk stemmer seg til mindre demokrati

  2. VERDEN

    Mediene reddet Erdogan, men venter ikke takk

  3. KOMMENTAR

    Finnes det muslimske land med demokrati og frihet for enkeltmennesker?

  4. KRONIKK

    Farvel til demokratiet, eller starten på slutten av Erdogans styre? | Cemal Knudsen Yucel

  5. VERDEN

    Tror ikke Erdogan bryter flyktningavtalen med EU

  6. KOMMENTAR

    Kanskje ser Erdogan skriften på veggen