Kronikk

Ord fra en islamofob

Fremskrittspartiets leder Siv Jensen og Mohammad Usman Rana, spaltist og tidligere leder av Muslimsk Studentsamfunn, møttes denne uken til debatt i Redaksjon EN. JAN PETTER LYNAU/SCANPIX

DIAGNOSE. Det vi absolutt ikke skal ha, er respekt. Det vi skal ha, er debatt!

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Islamdebatt. Jeg er syk. Jeg lider visstnok av en såkalt fobi, men jeg er ikke alene: Halve Norges befolkning er rammet.

Derfor gikk jeg til Store Norske Leksikon for å finne ut mer om min tilstand: «fobi, vedvarende og ikke-fornuftig frykt for et spesifikt objekt, en aktivitet eller en situasjon, som ledsages av et påtrengende ønske om å unngå det som fremkaller angsten (det fobiske stimulus). Fryktreaksjonen kan ikke resonneres eller forklares bort, og reaksjonen oppleves som utenfor personens kontroll».

Min fobi heter altså islamfobi. Den har visstnok utviklet seg gradvis. I fjor førte sykdommen til at jeg ble sparket fra spaltistjobben i en såkalt venstreorientert avis. Men jeg henger ikke med hodet av den grunn, Norge har et godt utbygd helsevesen og man kan fint leve med sin fobi, særlig hvis den er så alminnelig at annenhver nordmann lider av den.

Stiller diagnosen.

Nå er det forresten ikke bare islamfobi jeg lider av. Jeg er også rammet av grums. Medisinstudent Mohammad Usman Rana stiller jevnlig diagnosen, og diagnostiserer hele nasjoner av gangen: I hijabdebatten gikk bl.a. han og Basim Ghozlan programmessig ut og konstaterte forferdelig mye islamfobi og «grums» i den norske befolkning, dette kunne de se av bølgene i hijabdebatten, og det var trist. Men for en person som skal kurere pasienter er vel dette et godt tegn: Det betyr jo at han har et stort, fremtidig marked som helbreder av disse sykdommene.

Bli et offer i dag!

Hva slags retorikk er det egentlig man bedriver, når man gang på gang sier at motparten er syk? Jo, du opphøyer deg selv til den friske, den vitende, den sunne, den lærde, den som stiller diagnosen. Og da blir du også den som foreskriver botemiddelet. Kan man samtidig fremstille seg som et offer for de syke, er mye gjort.

Da har du skutt gullfuglen, for offerrollen er den uovertruffent mest populære i Norge i dag. Kan du dokumentere at du er et offer for noe, utløses statlige og kommunale bevilgninger i milliardklassen. I tillegg blir du tilgodesett med en hær av gråtekoner som blir med deg overalt hvor du går, og sørger for at du til enhver tid får den nødvendige sympati.

Respekt gir håp!

Og hva er så vidundermedisinen mot sykdommen islamfobi, også kalt «grums» eller «fordommer»? Jo, «respekt». De syke, fobiske, grumsete og fordomsfulle kan altså helbredes hvis de lærer seg å vise respekt. Dette er den nye tids politiske, kognitive terapi: Lær deg å vise respekt, og du blir kurert for din fobi. Som det står: «Ved enkle fobier er opptrening i å mestre den fryktede situasjonen eller det fryktede objektet (eksponeringsbehandling) oftest tilstrekkelig». Dette skulle bety at jeg ved lesning av visse hellige skrifter vil oppnå psykisk helse, men der blir jeg jo uttrykkelig fortalt at jeg som vantro skal drepes, og at kvinner er en slags Satans hær som må tildekkes.

Ytringsfrihet for alle.

Spaltisten og dramatikeren Johann Hari (Johannhari.com) skrev for noen uker siden en artikkel i The Independent om nødvendigheten av ytringsfrihet for alle. Hari spør hvorfor han skal respektere undertrykkende religioner, og påpeker at hver gang en religiøs idé blir kritisert, sier religionens tilhengere at de er «ofre for fordommer». Haris artikkel ble også publisert i The Statesman, som utgis i Calcutta – og der førte den til folkeopprør og drapstrusler. Fire tusen rasende mennesker stilte seg opp utenfor avisens lokaler, redaktøren ble arrestert og det skulle Johann Hari også bli, dersom han kom til byen.

Og hva var så Haris forbrytelse? Jo, han skrev:

«Alle mennesker fortjener respekt, men alle ideer fortjener ikke respekt. Jeg respekterer ikke ideen om at en mann ble født av en jomfru, gikk på vannet og sto opp fra de døde. Jeg respekterer ikke ideen om at vi skal følge en «profet» som i en alder av 53 hadde sex med en pike på ni år, og beordret mord på hele landsbyer av jøder fordi de ikke ville følge ham. Jeg respekterer ikke ideen om at Vestbredden ble overlevert jødene av Gud og at palestinerne skal bli bombet og trakassert til å overgi den. Jeg respekterer ikke ideen om at vi i et tidligere liv har vært geiter, og at vi eventuelt vil leve om igjen som lus... Når du forlanger «respekt», forlanger du at vi lyver for deg. Jeg har altfor mye ekte respekt for deg som menneske til å delta i en slik parodi».

Tryllemiddel.

Nå er ikke Johann Hari den eneste som blir avkrevet respekt for tiden. Her i Norge er R-ordet er i like hyppig bruk som I-ordet. Disse begrepene blir hver eneste dag brukt som tryllemiddel og hersketeknikk for å utdefinere, diagnostisere og degradere motparten.

I en fri, åpen debatt skulle man ønske at slike hersketeknikker ble slått ned på, men problemet er jo at så snart I— eller R-ordet fyker forbi, får Viggo og vennene hans moralsk bakoversveis. Prøv selv: Si ordet «respekt» eller «islamfobi», og medienes ordstyrere logrer som skamfulle hunder.

Vi skal ha debatt.

Men det vi absolutt ikke skal ha, er respekt. Det vi skal ha, er debatt! Erlend Loe uttalte nylig at det er noe rent sludder at man skal respektere andres ideer, dersom du selv mener de er forskrudde. Godt ord igjen, Erlend, ideer skal ikke respekteres, de skal debatteres. Hvis noen mener at ytringsfriheten skal begrenses av hensyn til deres sarte religiøse sinn, så får de fremføre reelle argumenter, ikke automatiske og repetitive krav om «respekt».

Hvis noen mennesker ikke respekterer ideen om ytringsfrihet slik den er utviklet i Vesten gjennom hundrevis av år, så er det helt i orden. Men så får de komme opp med noe annet enn syting, diagnostisering og offermentalitet. Hvis noen stiller spørsmål ved absurde ideer og trosforestillinger, er de som tror på disse ideene fullstendig frie til å svare – med et intellektuelt og filosofisk forsvar som holder vann. Da snakker vi åpen meningsutveksling, da snakker vi demokrati.

Fra tro til grusomheter.

Og som Johann Hari siterer Voltaire: «Den som kan få deg til å tro på absurditeter, kan også få deg til å begå grusomheter». Kampen i dag handler da nettopp om å bekjempe det absurde: Vi lever i et land der uredde stemmer som Kadra Yusuf blir grisebanket på gaten for å ha sagt at islams kvinnesyn bør reformeres. Gjerningsmennene gikk fri.

Vi lever i et land der en restaurant ble gjennomhullet med maskinpistol på grunn av et humorstunt. Gjerningsmennene gikk fri.

Vi lever i et land der halvparten av landets befolkning hver dag blir stemplet som respektløse eller syke, fordi vi er tilhengere av en ærlig debatt der alle aspekter rundt det flerkulturelle Norge settes under lupen.

Den debatten er, med respekt å melde, altfor viktig til at Siv Jensen skal få lov å kuppe den.

Fremskrittspartiets leder Siv Jensen og Mohammad Usman Rana, spaltist og tidligere leder av Muslimsk Studentsamfunn, møttes denne uken til debatt i Redaksjon EN. FOTO: JAN PETTER LYNAU/SCANPIX FOTO: JAN PETTER LYNAU/SCANPIX

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Ikke tenk. Ikke snakk. Ikke nevn hans navn. Løkken av taushet trekker seg sammen i Putins Russland.

  2. KRONIKK

    Donald Trumps postvitenskapelige samfunn er et skremmende prospekt

  3. KRONIKK

    Verdens største land har sunket ned i en myr av mismot. Russland er på randen av nervesammenbrudd

  4. KRONIKK

    Asylpolitikk på sosiale medier | Brekke, Thorbjørnsrud og Beyer

  5. KRONIKK

    Wahhabismen utfordrer våre friheter | Carl Schiøtz Wibye

  6. KRONIKK

    Skal tilliten til velferdsstaten gjenopprettes, må også mistilliten i trygdesystemet bort