Kronikk

En god oktober | Trygve Svensson, Agenda

  • Trygve Svensson
    Leder, Agenda

For oss som er opptatt av politikk, hvordan den utøves og formidles, blir Knut Arild Hareide stående som en inspirasjon, skriver Trygve Svensson. Foto: Jan Tomas Espedal

Hareide tapte. Men en ny politisk kraft er vekket.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Så er det sagt, skrevet, sunget og stemt. Uansett hva man tenker om resultatet, er Norge forandret etter 2. november. De blå i KrF har vunnet, og vi får et enda tydeligere skille i den nasjonale politikken.

For KrF er selvfølgelig fremtiden for partiet viktig. For folk flest er det viktigste hvordan dette påvirker hverdagen. Jeg håper KrF i regjering blir en positiv kraft, men frykter enda mer utemmet høyrepolitikk fra en flertallsregjering.

Trygve Svensson er leder i Agenda. Foto: Kaja Bruskeland, skytmeg.com

Et politisk fellesskap

Noe som ikke bør glemmes dog, er det politiske fellesskapet vi har sett våkne til live, et fellesskap som nesten vant valget på Gardermoen. Jeg tror mange som sogner til sentrum-venstre i en eller annen forstand, har hatt en god måned. Rett og slett fordi de har sett at her finnes det mange meningsfeller i et vitalt politisk rom. Her er det mulig å skape ny politikk, både verdibasert og pragmatisk.

Blant nåværende KrF-medlemmer og -velgere er tanken om samarbeid til venstre vekket. I Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har bevisstheten økt om de mange sakene som forener dem med den rause delen av Kristen-Norge. Og om hvorfor så mange kristne for lengst har søkt seg til disse partiene som velgere, medlemmer og aktive.

Malt ned

Svært mange på sentrum-venstresiden har den siste måneden beundret Knut Arild Hareide. Ja, nærmest blitt glad i ham. For en leder! Han som dessverre aldri får ført partiet sitt inn i regjering. Hareide så hvordan 17 år med samarbeid til høyre sakte, men sikkert, hadde malt partiet hans ned. Så reiste han seg og sa: Det finnes en annen vei.

For oss som er opptatt av politikk, hvordan den utøves og formidles, blir Hareide stående som en inspirasjon. Virkelig – og vanskelig – ledelse, handler om å forene motsetninger, ikke øke dem. Hareide sto i spagaten. Han tok modige valg underveis. Som da han gikk i Pride-paraden gjennom Oslos gater, vel vitende om den interne, politiske belastningen. Så kom boken og den store landsstyretalen. Den bør studeres av alle som er opptatt av god politisk fortellerkunst.

Hareide bygget en bro

Hareide reiste seg opp og sa klart og tydelig at et varmere samfunn også handler om mindre splittende retorikk, mindre sosiale forskjeller og større vilje til å prioritere de små og store fellesskapene fremfor skattekutt og kommersialisering. 2. november tok han den ultimate politiske kostnaden, og la sitt eget lederverv i potten. Det er mange typer exit fra toppolitikken. Hareide kan gå videre med rak rygg. Han sto for noe. Og han bygget en bro.

For KrF blir nok veien videre tøff. Den blå siden vant valget med knappes mulig margin, og på ganske rå maktbruk. Slikt tar tid å lege. Nå er også partiets tid over som sentrum for den politiske oppmerksomheten. Det kommer forhandlinger. Uten Senterpartiet som en selvsikker sentrumsstorebror og venn ved sin side, men med tre mer eller mindre markedsliberalistiske partier. I Frp-delegasjonen vil også nestleder Sylvi Listhaug delta denne gangen. Det er ikke sikkert hun godtar Solbergs fremstilling i NRK-debatten med Støre sist torsdag: at forhandlingene står mellom KrF og Jeløya-plattformen, ikke mellom fire partiprogrammer.

KrFs ledertrio under fredagens møte på Gardermoen. Foto: Jan Tomas Espedal

Mindre rom

Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad har mye å bevise. For mens Hareide har reist land og strand og snakket om samfunnsretning, så har den blå siden snakket mest om konkrete saker, som endringer i abortloven. Vi får se. Som vi i Tankesmien Agenda har argumentert for med belegg i befolkningsundersøkelser og gallup, er det et betydelig mindre rom for et kristenkonservativt parti med basis i Sør- og Vestlandet, enn et bredere, hareidsk folkeparti.

Men viktigere for dem som ønsker et sterkere sentrum-venstre, er gløden som ble skapt blant så mange politisk interesserte med kristent livssyn. KrF fikk tusenvis av nye medlemmer etter Hareides tale. Dette er folk som ønsker å gjøre noe politisk. Og hvis det finnes i folket, så finner det alltid sitt uttrykk i politikken. I alle fall i et nært folkedemokrati som det norske.

For hvem har kunnet se fylkesårsmøtene i KrF, eller landsmøtet, og tenkt om dem som til slutt utgjorde et knapt mindretall: «Disse folkene vil slutte å være politisk engasjert?» Det vi har vært vitne til, er jo en lang rekke mer eller mindre ukjente folkevalgte som sier at de ønsker verdiforankret politikk mot økende forskjeller, der man er villig til å bruke de store pengene på de store oppgavene.

Båndene er knyttet

Så selv om en historisk mulighet for en allianse mellom bondebevegelsen, kirkefolket og arbeiderbevegelsen ikke manifesterer seg i en regjering før jul, så er båndene likevel knyttet. Fellesskapet er skapt. Og det vil komme til sitt uttrykk. Vi kan komme til å se det allerede ved neste års lokalvalg. Sentrum-venstre gjorde det enormt godt sist, i 2015. Alle norske fylker, utenom Akershus, styres nå i sentrum-venstre-koalisjoner. Og et overveldende flertall av befolkningen bor i kommuner styrt av sentrum-venstre. Både de mindre kommunene, og de største byene som Oslo, Bergen og Trondheim.

Tydeligere fronter

Jeg tenkte lenge at en gjentagelse av suksessen for sentrum-venstre i 2015, ville bli svært vanskelig. Nå er jeg langt mer optimistisk. En ting er at en regjering med utemmet høyrepolitikk, som ikke blir bremset av Hareide i Stortinget, vil gjøre frontene i norsk politikk langt tydeligere.

Men bevisstgjøringen som er skapt den siste måneden, om at den rause delen av Kristen-Norge hører mest hjemme til venstre for dagens regjering, kan få en egen dynamikk som ikke bør undervurderes.
Som en av våre største forfatter, Per Sivle, har skrevet: Merket det stend, um mannen han stupa. Hareide har plantet et nytt merke. Han har tapt, men han har ikke stupt.

Jeg tror, i en eller annen forstand, at det han derimot har gjort, er å plante et nytt og vitalt politisk frø. Så får vi se hvordan det kan vokse og gro i årene som kommer.

Les også:

  1. Les også

    Siv Jensen om KrF: – Jeg vender det andre kinnet til

  2. Les også

    Frank Rossavik: KrFs avklaring løser få problemer

  3. Les også

    Les hele Knut Arild Hareides tale til KrFs landsmøte

Les mer om

  1. Politikk
  2. Knut Arild Hareide
  3. Tankesmien Agenda

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    Kristen-redaktør: – Jeg ser slutten på KrF i norsk politikk hvis man gjør dette valget

  2. POLITIKK

    KrFU splittet i synet på å gå i regjering med Frp

  3. DEBATT

    Solberg selv har gjort Hareide mer venstrevridd

  4. POLITIKK

    Støre biter i seg skuffelsen: – Jeg får sjansen igjen

  5. POLITIKK

    Holder tendensen i meningsmålingene, kan disse to bli Stortingets mektigste etter neste valg

  6. POLITIKK

    Knut Arild Hareide vil samarbeide med Senterpartiet og Arbeiderpartiet