Spørreundersøkelse fra fredssommeren 1945: Hva mente nordmenn om «tyskertøsene» og krigsbarna? | Tine Berg Floater

Samfunnets økonomiske forpliktelser spilte en stor rolle.

I arkivet etter Sosialdepartementet finnes det en unik temperaturmåler på holdninger til «tyskertøsene» og barna deres.

Sosialdepartementet oppnevnte etter krigen et utvalg kalt Krigsbarnkomiteen, som 19. juli 1945 sendte ut et rundskriv med spørsmål til alle de kommunale fattigstyrene i landet. Hensikten var raskt å skaffe en oversikt over hvor krigsbarna oppholdt seg.

Undersøkelsen skulle bygge på det fattigstyrene hadde kjennskap til i samråd med vergeråd og distriktslege. Samtidig ønsket komiteen fattigstyrets formening om stemningen i kommunen overfor krigsbarna og deres mødre.

Svarene kan kategoriseres i tre deler: Det fortelles om fiendtlighet, om inkludering, og om et visst skille mellom holdningen til mødre og barn. Man aner at familienes generelle rolle i lokalsamfunnet og synet på enkeltmennesker har verdi i vurderingen. Og det er ingen tvil om at samfunnets økonomiske forpliktelser spilte en stor rolle når det gjaldt hvilken stilling folk tok til krigsbarna.

«Skadet moralsk vandel»

Hele 567 av alle landets 744 kommuner besvarte henvendelsen. Bare i Nord-Norge er svarprosenten lav. Grunnet evakueringen er bare deler av befolkningen kommet tilbake, og det er umulig å få svart på en representativ måte. I tillegg er arkivene brent, slik at korrekt informasjon ikke kan skaffes.

Det poengteres videre «at folk foreløpig ikke har annet å tenke på enn å skaffe seg hus over hodet og at det ser ut for at alle som har tyskbarn har disse med seg i de provisoriske husene.»

De fleste svarene innkom, tross kort frist, i løpet av de siste sommerdagene. De som svarer på vegne av fattigstyrene, gjør dette med alvor, en klar rolleforståelse og med en intensjon om å informere nøytralt og dokumentere situasjonen. «Stemningen er vel her som ellers i landet. De kalles tyskertøser og har ikke samkvem med befolkningen forøvrig».

Det er en generell holdning at et giftermål i stor grad nøytraliserer den skadede moralske vandelen til «tyskertøsene».

Hevnaksjoner og hakekors

Hevnaksjonene like etter frigjøringen beskrives sporadisk: «Stemningen overfor disse mødre er mindre god, som den i det hele taget er overfor tyskertøsene. Hakekorset blev malt på husveggen med kultjære for et par dage siden hvor førstnevnte bor», eller «Det var de første dager etter kapitulasjonen en del klipping».

Man ville kartlegge hvorvidt barna ble godt behandlet av sine mødre og i bygda for øvrig. Barnet «er i god forpleining hos sin mor», eller «blir svært godt behandlet» er de vanligste karakteristikkene. «Stemningen overfor «tyskertøsene» er selvsagt ikke den beste – men ingen eksesser har forekommet her. Barna er jo endda små. Den kritiske tid for dem blir når de begynner på skolen.».

En annen uttalelse påpeker at situasjonen er en ganske annen for de eldre barna, hvis mor har hatt forhold til tyske soldater: «Stemningen mot mødrene er forbitret. Det gir seg ennu ikke utslag mot disse smaa. Verre er det hvor mødre av norske barn har fløyet med tyskere. Disse barn lider utvilsomt, da mødrene ofte i barnas nærvær blir skjelt ut for tyskertøser, tyskerhorer o.lign.»

«Utskud» i lokalsamfunnet

Besvarelsene kan deles i tre hovedgrupper. Den første er svært negativ til kvinnene som under krigen hadde omgang med tyske soldater.

Noen mente at en inndeling knyttet til vandel var hensiktsmessig: «Angående mødrene er stemningen meget delt – med svingninger fra medlidenhet – til straff. Etter vårt syn må imidlertid mødrene deles i de som har «vært uheldige» og de som ifølge sitt liv er blitt mor kanskje både en og flere ganger – og ellers ført et liv i forargelse – og som fremdeles fortsetter med dette.»

Stemningen beskrives som alt fra «mindre god» til «fiendtlig» eller «hatsk», og omfatter noen ganger også barna. Mødrene ses på «med avsky» og betraktes som «utskud» man ikke forholder seg til: «Stemningen overfor den slags piker er ikke god, de har vært utsatt for alles forakt, som er ganske naturlig».

I mange tilfeller ønsker befolkningen at barna og mødrene deres blir sendt til Tyskland «der de rettelig hører hjemme». Dette var også en diskusjon i pressen.

Les også

Bill.mrk.: Jentebarn gis bort

De uskyldige barna

I arkivmaterialet skilles det videre mellom hvordan mødre og barn blir sett på.

Det markeres i stor grad et menneskesyn om at barn er uskyldige individer som har havnet i en situasjon de ikke kan noe for, og at befolkningen har plikt til å ta vare på dem og behandle dem nøyaktig som andre:

«Mødrene til nemnte barn er ikke særlig vel anskrevet heroppe – og stemningen er derfor noe bitter. Barna derimot kan ikke noe for at de har kommet til verden.» «Det kan vel ikke være tvil om at noe må gjøres for at disse barn også kan få vokse opp og få en sjangse til å bli nyttige mennesker i samfunnet», «…likt et annet barn født utenfor ekteskap…».

I den tredje hovedgruppen finnes det eksempler på at stemningen ikke er til bekymring: «Stemningen i kommunen overfor mødrene og deres barn er efter det vi kan skjønne rolig». Selv om situasjonen «ikke bærer begeistringens preg» og «man ønsker dem dit pepperen gror», viser den siste hovedgruppen til en mer inkluderende holdning overfor mødre og barn med tyske fedre.

Man viser en viss omsorg for bygdas kvinner, mens andre i stor grad påpeker at forholdet vil gå seg til.

«Stemningen i bygda for slike mødre er visstnok omtrent den samme som for mødre som får barn utenfor ekteskap med hvemsomhelst. De fleste tilfeller gjelder ganske unge piker.»

Spørsmålet om økonomisk støtte

Hovedårsaken til at Krigsbarnkomiteen ønsket denne statistikken var å finne ut av hvor mange familier som ville komme til å trenge understøttelse. Særlig dette spørsmålet viser befolkningens harme.

Mors arbeidssituasjon er et viktig moment. «Her hev me diverre 5 gjentor som hev barn med Tyske fedre. Det vert sikkert vanskeleg for desse mødre å få arbeid so dei greider livberga seg.»

Langt de fleste mødrene bor hos foreldrene sine og mottar ingen hjelp. Noen er i arbeid og klarer å forsørge seg selv og barnet. Mødrene beskrives i stor grad som unge, og «De aller fleste av dem er fra fattige arbeiderhjem.» «Stemningen her i kommunen er bitter overfor de kvinner som har hatt omgang med tyskerne, og da særlig de der har barn med disse og ligger kommunen til byrde.»

Geografiske forklaringer?

Ut fra dette kildematerialet, kan man ikke si at folkeopinionen i en del av landet skilte seg fra den i en annen landsdel. Derimot kan det sees ulike holdninger mellom store og små kommuner.

I små kommuner vises en tendens til å ville glemme og gå videre. I områder der det tyske nærværet var markant, og antallet krigsbarn er høyt, er man i større grad tolerant overfor barna og mødrene deres.

En ønsket konklusjon på undersøkelsen ble også ytret: «Man beklager sterkt denne følge av okkupasjonen, og håper at det må lykkes Departementet å finne en løsning på de mange spørsmål som reiser seg i denne forbindelse.»

Statsminister Erna Solberg har nå ytret statens beklagelse.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter