Kronikk

Norske politikere kan og bør utfordre Kinas ledere. Ydmykhet kan gagne dialogen. | Henning Kristoffersen

  • Henning Kristoffersen
    Henning Kristoffersen
    Spesialrådgiver i The Governance Group, forfatter av «Det nye Kina» og «Kinas økonomi»

Kina er i ferd med å bli verdens økonomiske sentrum, og kommer i de neste tiårene til å prege den globale utviklingen i langt større grad enn i de foregående tiårene, mener Henning Kristoffersen. Bilde fra Shanghai, september 2018. Foto: Aly Song / Reuters / NTB scanpix

Kongeparet, utenriksministeren og resten av det norske følget møter et stadig mer selvsikkert Kina.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kongen og dronningen er på vei til Kina med en stor delegasjon fra næringslivet. Med dette statsbesøket sementeres den såkalte normaliseringen av forholdet mellom våre to land.

Det er snart to år siden inngåelsen av den berømte avtalen som markerte slutten på den seksårige politiske konflikten mellom Norge og Kina. I avtalen lover den norske regjeringen fullt ut å respektere Kinas utvikling og sosiale system, og den norske regjeringen skal heller ikke støtte noe som underminerer Kinas kjerneinteresser.

Kronikkforfatter Henning Kristoffersen er antropolog, forfatter av «Det nye Kina, og deltager i næringslivsdelegasjonen under kongebesøket. Foto: Ingar Haug Steinholt

Under det forrige statsbesøket, ledet av Erna Solberg, var ikke menneskerettigheter del av samtalene. Statsministeren valgte med det en overforsiktig tolkning av avtalen. Forståelig, gitt den lange og vanskelige veien frem til normaliseringen, men likevel ikke nødvendig:

Det er ikke del av Kinas kjerneinteresser at utenlandske ledere skal unngå spørsmål knyttet til internasjonal rett.

Nobelprisens forvitrende effekt

Med Kinas økte globale ansvar er det nødvendig at våre politikeres dialog med kommunistpartiets ledere er av en slik art at den gir impulser til meningsbrytning omkring blant annet individ og rettsstat.

Nobelkomiteens tildeling av fredsprisen i 2010 til dissidenten og demokratiforkjemperen Liu Xiaobo var ikke en invitasjon til dialog, og var i så måte et godt eksempel på hva som ikke fungerer om vi ønsker at sentrale verdier i vårt samfunn skal tas på alvor av Kinas ledere.

Nobels fredspris ble i 2010 tildelt den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Under utdelingen av prisen var Xiaobo representert med en ledig stol på podiet, ettersom han da var fengslet i Kina. Tildelingen førte til et anspent forhold mellom Norge og Kina. Foto: Heiko Junge / NTB SCANPIX

I dag, åtte år etter denne fredsprisen, preges dissidentmiljøet av motløshet, og noen kraftfull demokratibevegelse er ikke å spore.

Om fredsprisen til Liu Xiaobo har hatt noen effekt i det hele tatt, er det mer nærliggende at den har bidratt til forvitringen av de kreftene Nobelkomiteen ønsket å styrke. Siden fredsprisen har styremaktene, med president Xi Jinping i spissen, slått hardt ned på enhver form for opposisjon, og mistenksomheten overfor vestlig påvirkning har bare økt i Beijing.

President Xi Jinping og statsminister Erna Solberg utveksler håndtrykk i Beijing i april i fjor. Foto: Yohei Kanasashi/ AP / NTB scanpix

Ingen demokratisk vår i Kina

Thorbjørn Jagland skrev i 2012, da han fortsatt var leder av Nobelkomiteen, en kronikk i Aftenposten der han hevdet det som sannsynlig at det kinesiske folket i nær fremtid ville rive ned muren som sto mellom dem selv og kommunistpartiet – med andre ord, en demokratisk revolusjon i Kina. Jagland mente at «i alle systemer som ikke har en fri presse og som ikke har uavhengige institusjoner, bygger det seg opp ubalanser, maktmisbruk, vanstyre og korrupsjon».

Jagland konkluderte med at til slutt vil dette gjøre at statsstyret ikke vil klare å løse helt elementære oppgaver. Han var tydelig inspirert av den arabiske våren der folket gjorde opprør mot de autoritære herskerne, og overbevist om at Kina ikke kan holde seg unna hovedstrømmen – en utvikling mot et demokratisk system.

De siste årene har vist at det ikke ble den demokratiske våren som man hadde håpet. President Xi Jinping har derimot lansert den kinesiske modellen som en mulig vei til vekst og velstand også for andre utviklingsland. Det er helt nye toner fra Beijing.

President Xi Jinping under Kina-Afrika-samarbeidskonferansen i Beijing i høst. Foto: Lintao Zhang/ AP/NTB scanpix

Gode kår for kinesisk nasjonalisme

De siste tiårene, fra Deng Xiaoping tok makten på slutten av 70-tallet, har mantraet vært det stikk motsatte – Kinas løsninger var kun for Kina, og noen kinesisk modell egnet for eksport til andre land fantes ikke. Xi Jinpings økte selvtillit handler blant annet om følgende:

  • Kina klarer, på tross av alle sine utfordringer – som ubalanser i økonomien, korrupsjon og forurensning – fortsatt å levere økonomisk vekst og velstandsøkning.
  • Demokratiet og dets institusjoner utfordres i flere land. Det er flere enn Xi Jinping i Kina som for tiden ikke ser noen styringsform hverken i USA eller i Europa som frister.
  • Xi Jinpings stadig fastere grep om makten blir av mange sett på som farlig. Likevel er han en populær leder som tar tak i korrupsjonen i partiet, og fremstår som en garantist for Kinas overordnede stabilitet.

Den pågående handelskrigen med USA, og Trump-administrasjonens dårlig skjulte ønske om å stagge Kinas økonomiske vekst, gir gode kår for kinesisk nasjonalisme – som igjen veksles inn i støtte for kommunistpartiet.

I sum gjør dette at det er vanskeligere enn noen gang i nyere tid å se noen alternativ styreform for Kina.

Nysgjerrighet og ydmykhet kan gagne dialogen

Selv om norske politikere, som Jagland, skulle være overbevist om at en utvikling mot demokrati er hovedstrømmen i verden, så ville det allikevel gagne ethvert møte i Beijing å stille med en oppriktig nysgjerrighet overfor vertskapet, kanskje til og med vise en viss ydmykhet for hva det kinesiske folket har oppnådd de siste tiårene. Det er ikke ensbetydende med at saker der uenigheten er stor ikke skal tas opp. Tvert imot – det er en forutsetning for å få noe ut av samtalene.

Kina er i ferd med å bli verdens økonomiske sentrum, og kommer i de neste tiårene til å prege den globale utviklingen i langt større grad enn i de foregående tiårene. Kongeparet, utenriksministeren og resten av det norske følget møter et stadig mer selvsikkert Kina. Det er mye å bli imponert over.

«Normaliseringsavtalen» var nødvendig for å gjenåpne den politiske dialogen mellom Norge og Kina, men den trenger ikke å begrense denne dialogen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kina
  2. Utenrikspolitikk
  3. Demokrati
  4. Liu Xiaobo
  5. Xi Jinping