Kronikk

En vitenskapelig julefortelling, til trøst for troende og ikke-troende | Erik Tunstad

Jeg er ateist – men klarer ikke å riste av meg tanken om det som kan gi oss evig liv.

Vi vet at kroppen dør en dag, men klynger oss til forestillingen om at noe lever videre, skriver Erik Tunstad i denne kronikken. ILLUSTRASJONSFOTO: Vasilyev Alexandr / Shutterstock / NTB scanpix

  • Erik Tunstad, høgskolelektor, Høgskolen i Sørøst-Norge

Da Albert Einsteins nærmeste venn Michel Besso døde, sendte Einstein følgende ord til enken:

«Nå har han forlatt denne merkelige verden litt før meg. Det betyr ingenting. Folk som oss, som tror på fysikk, vet at skillet mellom fortiden, nåtiden og fremtiden bare er en vanskelig gjennomskuelig illusjon.»

Vi har en mangelfull forståelse av tid. Noen mener tiden er en illusjon, et resultat av rommets fysiske dimensjoner. Andre, som Lee Smolin i sin bok Time Reborn, mener det er tiden som eksisterer, og at resten er en illusjon. Einstein viste at tiden flyter med ulik hastighet ulike steder i universet.

Vi vet at lyset vi ser fra stjernene er gammelt – lyset fra solen ble sendt ut for noen minutter siden, lyset fra fjerne galakser kan ha vært på vei i milliarder av år.

Dette gir oss problemer med begrepet «samtidighet».

Når du tenker på noen i en fjern galakse – er de der «nå» – eller har de vært døde i millioner av år?

Erik Tunstad er biolog og høgskolelektor Arnfinn Pettersen

Spørsmålet er meningsløst. Du kan ikke hverken klare å komme dit, eller få informasjon om hva som skjer i den fjerne galaksen «nå».

Så om de er døde eller i live – hva betyr egentlig det?

Les også

Bjørn Stærk: Sekulære har et nevrotisk forhold til moral. Vi bør lære av kristne

Hva er uendelighet?

Dette er bare begynnelsen.

«Universet er uendelig», sier mange – og mener vel egentlig bare at universet er stort.

Men hva om universet virkelig er uendelig?

Hvordan kan vi vite om noe er uendelig? Konseptet er i seg selv muligens umulig å forstå – uendelig betyr ikke stort eller kjempestort – det betyr at det ikke har noen ende. Er det mulig å fatte?

Forestill deg at vi reiser ut i rommet. Noen mener at du til slutt vil ende opp stående bak deg selv – omtrent som om du hadde startet ved Rådhuset i Oslo, dratt rett sydover, passert Sydpolen, jobbet deg nordover på den andre siden av kloden, rundet Nordpolen, og endt opp på Rådhusplassen igjen. Andre mener universet har en uendelig utstrekning, i en hvilken som helst retning.

Vi står uansett igjen med spørsmålet om hva som er utenfor universet – dersom det har en grense.

Spørsmålet er absurd, mener noen – hvilket ikke er et svar, mener undertegnede.

Les også

Neil deGrasse Tyson er en av USAs største formidlere av fakta og forskning. Er det nok til å gi skeptikere troen tilbake på vitenskap?

Størrelser utenfor fatteevne

Fysikeren Brian Greene gir i boken The Hidden Reality en gjennomgang av noen av teoriene om multiverset – ideen om at det finnes flere universer. En av disse er Hugh Everetts kvantemultippelunivers (som Lee Smolin forbedrer i Time Reborn) – Everett ble ikke tatt på alvor da han på 1960-tallet påsto at alt som kan skje, skjer.

Hver gang noe skjer, vil det oppstå to virkeligheter. Den ene der det skjer, den andre der det ikke skjer. Det blir ganske mange parallelle virkeligheter etter hvert.

Men dette var bare én idé.

Kosmologen Alan Guth prøvde på 1980-tallet å forklare hvorfor den kosmiske bakgrunnsstrålingen er helt lik overalt i universet, og fant en mulig løsning ved å postulere en inflasjonsfase – at universet tidlig i sin historie og i løpet av et 10–36 sekund ekspanderte med en faktor på 1078 – noe som for oss ville sett ut som trolldom.

Andrei Linde studerte påstanden matematisk, og kom frem til at kvantefluktuasjoner vil føre til at lignende inflasjon vil oppstå mange steder i det eksisterende univers – og føre til «uendelig» mange universer. I tillegg kan vi tenke oss at vårt eget univers er født ut av et annet univers – og så videre.

Nå begynner verden å få størrelse …

Les også

«Universet ender med at alt rives i stykker»

Tidens uendelighet

Og så er det tiden, da.

Hittil har vi hørt at tiden oppsto ved Big Bang – og det er absurd å tenke på tid før dette. Ting er i ferd med å forandre seg.

Kvantefysikeren Roger Penrose – en svært innflytelsesrik mann – var lenge en av dem som mente tid før Big Bang var et «no go». Ikke nå lenger.

Han blir intervjuet i Marcus de Sautoys utmerkede bok What We Cannot Know – og sier der at han mener universet går fra Big Bang til død, til Big Bang til død i uendelighet – ja han mener bokstavelig talt uendelighet.

Vi kan ikke i dag se spor av tiden før The Big Bang – men kanskje i fremtiden, sier han. Verden kan altså ha en uendelig fremtid.

Les også

På Island tror ingen under 25 at Gud skapte verden

«Jeg» er minnene mine

Så var det oss, da.

Jeg er ateist – men klarer likevel ikke å riste av meg tanken om at dette gir oss evig liv. Ikke i den betydning at vi har en sjel som flagrer videre til himmels når vi dør. Men vi har en bevissthet, som vi kan definere som det hjernen gjør.

For all del, jeg er fullt oppmerksom på at jeg har en fysisk kropp også – og at bevisstheten min er det biologien har instruert hjernen min om å gjøre – nemlig ta vare på denne kroppen.

Likevel – den kroppen jeg sitter her med i desember 2017, er ikke den samme som skrev min første bok for tredve år siden. Alle cellene er byttet ut. Men likevel husker jeg at jeg skrev boken. Hvilket betyr at «jeg» er minnene mine.

«Jeg» er som sagt også en illusjon arrangert av hjernen, med det formål å gjøre kroppen min tryggere – men «jeg» er fremdeles også «meg» – og det er den «jeg» jeg er redd for. Som alle andre – vi vet at kroppen dør en dag, men klynger oss til forestillingen om at noe lever videre.

Vi trenger ikke en sjel for å få evig liv – vi trenger bare minnet om oss selv.
Plasshensyn forbyr meg å gå videre her – men husk at jeg startet hele historien med evigheten.

Så lenge universet var begrenset, falt tanken om at min bevissthet noensinne skulle rekonstrueres – i fremtiden, for tre milliarder år siden, i et annet univers? – på sin matematiske umulighet.

Les også

Si ;D-innlegg: Jeg tror ungdommer er redde for å tro på noe, fordi mennesker er så dømmende

Hva skjer når vi dør?

Minner er som sagt konstellasjoner av molekyler – og de kan være «uendelig» mange – så sannsynlighetslovene var ikke akkurat på vår side.
Men hvis universet er uendelig? Hvis det finnes bokstavelig talt uendelig plass og tid – da fører det til at du – ja, du! – lever ditt liv på en uendelighet av planeter der ute.

Hva hjelper det deg? Du dør en dag – og for din del, kunne ikke de uendelig mange andre Deg vært mindre interessante. Du kommer aldri til dem – de vet ikke om deg.

Les også

Fem kvelder i uken ber The Book of Mormon-skuespilleren om at Gud blir tatt bak

Men hvis universet virkelig er virkelig uendelig? Da vil det finnes uendelig mange «deg» som også har dine minner – som jo som sagt bare er molekyler.
Uendelig mange av disse igjen, vil huske deg – og tiden før du dør.
Og døden vil dermed fremstå omtrent som når du legger deg til å sove, ikke husker en drøm gjennom natten – og våkner opp neste morgen.

Godt nyttår!

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Religion
  3. Livssyn

Relevante artikler

  1. MENINGER

    Geniet som brakte fysikken til folket

  2. KULTUR

    Carlo Rovelli er hippien som ble verdenskjent fysiker: Oppfordrer unge til å drive mer dank.

  3. KULTUR

    – Jeg har to nyheter, én dårlig og én god: Universet vil vare evig. Og Gud finnes ikke. Sannsynligvis.

  4. A-MAGASINET

    Ole Erik Norstad løp maraton i 48 grader. Så sa kroppen stopp. Hva skjedde?

  5. A-MAGASINET

    Hva skjer når kroppen angriper seg selv?

  6. KULTUR

    « Blir komplett vanedannende.»