Norsk fredsmegling er medskyldig i Colombias tragedie | Tron Ljødal
Vi står overfor et politisk backlash i Colombia som mest sannsynlig vil begrave den avtalen som Norge har brukt seks år på å forhandle frem.
7. august blir Iván Duque ny president i Colombia. 7 august er det også 20 år siden Norge første gang fikk en sentral rolle med fredsmegling i Colombia, da med Jan Egeland i rollen som megler. Norge bidro i 2016 til at Colombias regjering og FARC-geriljaen undertegnet det som ble omtalt som en historisk fredsavtale som avsluttet 50 år med krig.
Realiteten er at volden i Colombia går opp og ned, men er konstant i de deler av landet hvor narkotikaindustrien har fotfeste. Kampen om makt og territorier er for lengst i gang, og man anslår at ca. 4000 geriljasoldater fra FARC fremdeles er under våpen pr. juli 2018.
De mest utsatte er sosiale ledere som støtter fredsprosessen. Siden januar 2016 har 311 sivile aktivister blitt myrdet i Colombia. Samtidig har narkotikaproduksjonen blitt tredoblet siden 2015.
Fredsprosessen har i praksis brutt sammen, både politisk og med tanke på teknisk gjennomføring. Den nye presidenten er håndplukket av tidligere president Álvaro Uribe, som er imot fredsavtalen i Colombia. Vi står overfor et politisk backlash i Colombia som mest sannsynlig vil begrave den avtalen som Norge har brukt seks år på å forhandle frem.
Har Norge «patentløsningen» på fred?
Norge har tre ganger greid det kunststykket å fremstå internasjonalt som landet som har funnet selve «patentløsningen» på fred. Første gangen var med Oslo-avtalen i 1992, andre gangen med Comprehensive peace agreement i Sudan i 2005 og den siste var fredsavtalen i Colombia i 2016.
Aftenposten mener: Ingen omkamp om fredsavtale
I alle tre tilfeller mottok Norge stor internasjonal anerkjennelse og skapte seg en (kortvarig) politisk kapital i internasjonal politikk, som er vanskelig for et lite land å oppnå. Imidlertid har alle disse tre, og de fleste andre fredsprosessene Norge har vært inne i, mislyktes, enten direkte ved at det ikke ble fred eller indirekte som følge av fredsavtaler som ga opphav til ny voldelig konflikt (eller kriminalitet) som er like ille eller verre enn den krigen som ble avsluttet.
Styrket fredsprosessens motkrefter
Da Norge gikk inn i den forrige fredsprosessen med FARC-geriljaen i Colombia i 1998, hadde FARC som strategi å vinne militært, trenere forhandlingene, skaffe seg internasjonal støtte og ta kontroll over narkotikaindustrien i Colombia.
Resultatet av FARCs skamløse løgner, det at de utfordret sterke krefter i narkotikakartellene samtidig som alle andre aktører ble ekskludert fra prosessen som skulle definere Colombias fremtid, var at motkreftene mot fredsprosessen ble enormt sterke.
De paramilitære militsene vokste
Konsekvensen av fire års mislykkede forhandlinger på kort sikt var et blodbad, fordi FARC og ELN-geriljaens ambisjoner om ekspansjon ble møtt av en voldsom vekst i de paramilitære militsene, som representerte narkotikakartellenes svar på FARC.
De fire årene med forhandlinger mellom 1998 og 2002 var de verste årene med krig i Colombia. På lang sikt skapte det fenomenet Álvaro Uribe Vélez. Uribe ble valgt til president i 2002 og førte krigen videre i åtte år før han i nye åtte år gjorde det han kunne for å ødelegge den nye fredsprosessen med FARC som hans etterfølger Juan Manuel Santos begynte i 2010, igjen med Norge i rollen som megler.
«Jan Egeland-modellen»
Ideen om den norske modellen har vært mye diskutert, blant annet av Terje Tvedt. Når det gjelder fredsmegling, består det jeg velger å kalle Jan Egeland-modellen forenklet sagt i å forholde seg til to parter, gi dem nøyaktig samme status, føre hemmelige samtaler og støtte seg veldig sterkt på samarbeid med norske bistandsorganisasjoner.
Hovedproblemet med denne tilnærmingen er forestillingen om at det kun finnes to helt likestilte parter som i det forhandlingene starter, får monopol på å definere den politiske fremtiden for et helt land. I verden i dag finnes det ingen væpnede konflikter innad i stater hvor det kun er to parter, heller ikke i Colombia.
Bistandsorganisasjonene forer UD med gal informasjon
Det Norge i praksis har gjort er å likestille geriljaen med regjeringen i en forhandlingsprosess. Dette skyldes også at venstresiden og bistandsorganisasjonene i Norge forer med UD med gal informasjon som de igjen har fått fra venstresiden i Colombia.
Colombia sa nei til fred. Det må Norge bære sin del av ansvaret for. | Tron Ljødal og Øystein Schjetne
Kilder i den colombianske regjeringen er oppgitt over oppførselen til enkelte personer i den norske delegasjonen, som de mener er partiske, venstreorienterte og har et romantisk forhold til geriljaen.
Geriljaen fikk overdreven politisk status
Forhandlinger som ikke tar i betraktning det politiske og militære styrkeforholdet, er garantert å mislykkes. Det topartsmodellen gjør, er å gi én geriljagruppe en politisk status som ikke står i forhold til virkeligheten.
Norge bruker det samme kartet for alle fredsprosesser uansett hvilket land det er snakk om, men kartet stemmer ikke med terrenget. Dette så jeg også i Sudan. I Colombia viste meningsmålinger at mindre enn en prosent av landets befolkning støttet FARC. Likevel fikk FARC samme status og anerkjennelse som landets regjering.
Støtten i landets befolkning avgjørende
Det oppstår et skille mellom «konsensusen» i det diplomatiske miljøet rundt fredsforhandlingene og opinionen nasjonalt i Colombia. Selv om internasjonal støtte til en fredsprosess er viktig, er støtten i landets egen befolkning helt avgjørende.
Tidligere FARC-leder ber om unnskyldning
Ved å gi geriljaen en slik overdreven politisk status og stenge alle andre aktører ute, styrker Norge motkreftene mot fredsavtalen til et slikt nivå at den aldri vil kunne la seg gjennomføre. En annen ting er at fredsavtalen i Colombia er et stykke papir som teknisk aldri vil kunne la seg gjennomføre i praksis.
Flest mulig fraksjoner bør med
Den norske måten å drive fredsmegling på har en betydelig del av skylden for tragedien i Colombia.
Det utenrikspolitiske systemet i Norge har en kultur og en struktur som gjør at vi etter min mening overhodet ikke bør drive med fredsmegling, blant annet fordi bistandsorganisasjonene har altfor stor innflytelse.
Alternativet er en ny modell basert på at flest mulige fraksjoner inviteres inn i prosessen og at relevante internasjonale aktører går sammen og blir enige om hvilken status hver fraksjon skal ha ved forhandlingsbordet når det forhandles om fred i et land. Det er flere land hvor dette enten ikke er mulig eller vil ta mange år å oppnå. Likevel er dette den eneste måten jeg ser at det internasjonale samfunn kan bidra til fred i mange land i verden.
Tron Ljødal er tidligere analytiker for Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) og deltok i demobiliseringen av Colombias paramilitære. Ljødal er tidligere rådgiver i Utenriksdepartementet og jobbet da med implementering av fredsavtalen i Sør-Sudan. Ljødal er utdannet statsviter ved Universidad Javeriana i Colombia. Han jobber i dag som strategisk analytiker i politiet.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
