De største innvandrergruppene i Norge er derfra. De etniske spenningene der kan true stabiliteten i Europa. Vi må snakke mer om Øst-Europa | Christian S. Molstad
Det som skjer her, har betydning langt utenfor regionen. Inkludert Norge.
Har du hørt om «det makedonske spørsmålet»? Om «Stor-Ungarn»? Eller om de over to hundre og femti tusen statsløse russerne i Latvia og Estland? Det hadde ikke jeg heller, inntil jeg bosatte meg i Øst-Europa.
Mitt første varige møte med Øst-Europa var i 2006, som utvekslingsstudent i Litauen. I likhet med mange andre nordmenn hadde jeg veldig begrensede kunnskaper om regionen. Landene mellom Russland og Vest-Europa fremsto som et relativt ukjent, fattig hjørne av Europa, et område uten andre særtrekk enn å være tidligere kommunistiske stater.
Tolv år senere og flere års studier og arbeidserfaring i land som Ungarn og Romania, fremstår denne mangelen på kunnskap som nokså besynderlig.
Mens konflikter og spenninger i Midtøsten får mye oppmerksomhet i norsk offentlighet, faller tilsvarende problemstillinger i vårt eget nærområde, Øst-Europa, ofte utenfor offentlighetens søkelys.
Norges største innvandrergrupper
Denne mangelen på fokus på regionen kan synes spesielt merkelig dersom man tar i betraktning det faktum at en stor andel av innvandrere i Norge er østeuropeere.
I dag er de to største gruppene av innvandrere i Norge fra Polen (98.212) og Litauen (38.371) (SSB, 2018). I alt har i underkant av tre hundre tusen av Norges innbyggere bakgrunn fra Øst-Europa, enten ved å være førstegenerasjons innvandrere fra området eller som sønner/døtre av to innvandrere derfra. Det bør være maktpåliggende å kjenne konteksten som Norges største innvandrergrupper har sin bakgrunn fra.
Landene i regionen har hatt sine egne utfordringer etter kommunismens fall, med høy korrupsjon, lav levestandard og autoritære strømninger.
Dessuten er Øst-Europa langt fra så fredelig som det kan synes ved første øyekast. Ser man bort fra den pågående (borger-) krigen i Ukraina, har regionen riktignok vært spart for voldelige konflikter siden krigene i det tidligere Jugoslavia på 90-tallet. Regionen har imidlertid flere uløste grensetvister og etniske konflikter som i verste fall kan true freden som har hersket på det europeiske kontinentet de siste tiårene.
Sylo Taraku: Vi trenger en sunn patriotisme som motvekt mot Europas nasjonalisme
Ulmende konflikter
En av disse konfliktene har vært det såkalte «makedonske spørsmålet».
Da Makedonia og Hellas tidligere i år ble enige om navnet «Nord-Makedonia» for førstnevnte republikk, avsluttet dette et kapittel i en årelang disputt om hvem og hva makedonere og Makedonia er. Bulgarere har tradisjonelt insistert på at makedonsk er en bulgarsk dialekt. Hellas har på sin side hevdet at Makedonia er eldgammelt gresk landskap og motsatt seg ethvert navn på en makedonsk stat som ikke skiller det fra den greske regionen med samme navn.
Situasjonen i Makedonia er ikke utypisk for Øst-Europa. Regionen inneholder nemlig noen av Europas desidert mest multietniske områder. Flere av minoritetene i området spiller dessuten sentrale roller i tvister mellom stater. Eksempler på dette er etniske ungarere i landene rundt Ungarn og russere i Baltikum.
Disse minoritetene er i all hovedsak et resultat av grenseendringer det siste århundret. De ungarske minoritetene er en rest etter oppløsningen av det østerriksk-ungarske imperiet etter den første verdenskrig, da Ungarn mistet territorium og befolkning til naboland som Slovakia, Jugoslavia og Romania.
Russerne i Baltikum er på sin side en arv etter Sovjetunionens kollaps i 1991. Hundretusener av etniske russere ble plutselig boende utenfor den russiske statens grenser, først og fremst Latvia og Estland. I motsetning til sine latviske og estiske naboer ble dessuten mange av disse innbyggerne ikke automatisk innvilget statsborgerskap.
To tiår senere er det fortsatt mange, i 2018 214.206 i Latvia og 77 .68 i Estland, som har «uavklart statsborgerskap».
Da de norske pengene til demokrati og menneskerettigheter skulle deles ut, trakk polakkene seg i protest.
Europas grense mot øst
I løpet av oppholdet mitt i Øst-Europa har jeg gang på gang blitt overrasket over hvor aktuelle slike konflikter er her, selv i dagliglivet. Det er ikke uvanlig å møte ungarere som, på tross av å være født og oppvokst i Romania, ikke kan rumensk. Dette er et resultat av at rumenere og ungarere i stor grad lever separate liv, i egne skoler, organisasjoner og nabolag der kun rumensk eller ungarsk snakkes.
Det har også overrasket meg hvor lite oppmerksomhet det er rundt disse konfliktene utenfor regionen, særlig gitt hvor relevante de er i lys av utviklingen i Europa de siste årene.
Som en følge av krigen i Ukraina og det spente forholdet mellom vesten og Russland har for eksempel den russiske minoriteten i Baltikum kommet i søkelyset. I de baltiske landene har det vært en frykt for at Russland skal bruke disse minoritetene som påskudd for å øve press eller, i verste fall, gjeninnlemme landene på samme måte som Krim-halvøya ble i 2014. Samtidig har bølgen av nasjonalisme som har skyllet over Europa, vekket til live eldre konflikter.
I Ungarn har drømmen om gjenopprettelsen av «Stor-Ungarn», det vil si Ungarn før den første verdenskrig, fått ny vind i seilene med den sittende regjeringen. I løpet av det siste tiåret har den ungarske regjeringen aktivt forsøkt å nå ut til ungarerne i nabolandene, blant annet ved å utstede pass til enhver som kan vise til ungarsk avstamning, uavhengig av bosted. Dette har skjedd til store protester fra naboland med store ungarske minoriteter, som Slovakia og Romania.
En region vi bør vite mer om
Hadde jeg ikke flyttet til Øst-Europa hadde jeg neppe visst om disse spørsmålene. Dette til tross for at jeg er utdannet statsviter og derfor kanskje «burde» ha gjort nettopp det. De etniske spenningene i regionen har nemlig et potensial for å true stabiliteten i dagens Europa.
I sammenheng med hundreårsmarkeringen av slutten på den første verdenskrig er det verdt å huske at krigen ble utløst av et attentat i en østeuropeisk provinshovedstad, Sarajevo. Øst-Europa er langt fra et ubetydelig hjørne av Europa. Det som skjer her har betydning langt utenfor regionen, inkludert Norge.
Korrigering: Kronikken ble først presentert med «de fleste innvandrere» i tittel. Det korrekte er «de største innvandrergruppene».
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
