Kronikk

Du må gjerne hjelpe dine syke eller eldre. Men du må ta regningen selv.

  • Anita Vatland
    daglig leder, Pårørendealliansen
  • Anne-Grethe Terjesen
    fagsjef, Pårørendealliansen
Pårørende trenger mer hjelp og flere løsninger for å kunne være yrkesaktive, samtidig som de bærer tyngden som pårørende, mener innleggsforfatterne.

Hvor er hjelpen til de pårørende?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Regjeringen har lagt frem sin «Pårørendestrategi med handlingsplan og tiltak» for rundt 800.000 nordmenn som er i en pårørendesituasjon.

I forordet leser vi: «Familieomsorg og omsorg fra andre enn nære er en betydelig ressurs i et samfunnsperspektiv og en verdi vi ønsker å støtte opp om. Vi ønsker oss et samfunn som gir plass til og verdsetter denne omsorgen.»

Pårørende yter 136.000 årsverk, og helseansatte yter 142.000. Det vil si at pårørendes innsats er nesten halvparten av all hjelp til syke og eldre i dette landet. Det viser at denne omsorgen er kritisk viktig å beholde, og vi håpet på tiltak for dette i pårørendestrategien.

Strategien har satt tre hovedmål

  • Anerkjenne pårørende som en ressurs.
  • God og helhetlig ivaretagelse av alle pårørende slik at pårørende kan leve gode, egne liv og kombinere pårørenderollen med utdanning og arbeid.
  • Ingen barn skal måtte ta omsorgsansvar for familie eller andre.

Barn som pårørende, og familier med store omsorgsbyrder, får mange gode tiltak. Pårørendemedvirkning skal sørge for at pårørende spørres «hva er viktig for deg?»

Det skal jobbes med fast kontaktperson, samarbeidsavtaler, pårørendeutvalg og mye annet. Dette sikrer at pårørende og tjenestene må samarbeide enda mer på systemnivå.

Det er all grunn til å være positiv til mye av dette.

Målet som forsvant

Statsministeren kommenterte strategien: «Vi må samtidig sørge for at pårørende ikke sliter seg ut og at de orker å stå i jobb og utdanning.»

For en regjering som står for arbeidslinjen og vil hindre at unge faller utenfor, er dette et riktig budskap. Men dessverre støtter ikke strategien statsministerens budskap med tilhørende tiltak.

Den største pårørendegruppen, «sandwichgenerasjonen» i alderen 40–70 år, er de som yter mest omsorg for eldre og syke nå og fremover. Slik strategien er utformet, kan det virke som at pårørenderollen skal være hovedrollen. Så får man se om man klarer å jobbe litt ved siden av.

Men sånn er ikke livet. En borger som blir pårørende, må ikke bare «orke». Det er for de fleste tvingende nødvendig å ha jobb. Kjærlighet betaler ikke regninger. Ikke når du er småbarnsforelder og heller ikke når du er pårørende for syke og eldre som er over 18 år!

Omsorg forskjellsbehandles

Dagens muligheter for omsorgsdager og velferdspermisjoner for syke over 18 år er ulike etter hvor du er ansatt. Strategien foreslår ikke tiltak for å se på omsorgsdager for syke personer over 18 år som trenger at noen er hjemme med dem.

Det tas ingen grep for å se på andre muligheter som tidskonto, bedre velferdspermisjoner eller andre fleksible ordninger.

Pårørendeomsorg angår mange kvinner. Det skulle være ett av seks områder i ny Norges offentlige utredninger (NOU) om kvinnehelse. Men dette tas ikke opp i pårørendestrategien når det skrives om kjønnsforskjeller.

Fasiten er altså: Som foreldre vil omsorgen din for syke barn likebehandles i arbeidslivet. Som pårørende vil hvor du er ansatt avgjøre din mulighet til å kombinere jobb og denne omsorgen.

«Lys til ettertanke» arrangeres for å minnes dem som er drept eller skadet i trafikken. Her går statsminister Erna Solberg i fakkeltoget på Stokke i år.

Honnørord betaler ikke regninger

Regjeringen uttrykker at vi er avhengige av pårørendes omsorg i dagens velferdsstat og ønsker å beholde denne. Hvordan skal man da tolke at de ikke foreslår noen tiltak på området arbeidsliv og omsorgsdager?

Kjernen i dette er en forventning om at hver pårørende vil ta regningen på velferdsstatens vegne, uten at velferdsstaten legger mest mulig til rette for at det individuelle tapet skal kompenseres for!

Du «må» velge sykmelding og dermed uthule sykelønnsordningen, selv om du ikke er den syke og du selv ikke har en psykisk diagnose. Du kan ta ulønnet velferdspermisjon eller jobbe deltid, uten at noen slåss for at du ikke skal det. (Hvor er fagforeningene her?)

Og hva er belønningen? Mindre pensjon. Men tusen takk for at du ofret økonomi og din helse for velferdsstaten!

Pårørendestrategien har ingen grep av betydning for å kunne stå i arbeid og yte din pårørendeomsorg. Det er motsatt vei det gjelder: Takk for at du yter din pårørendeomsorg, og så fint om du klarer å jobbe litt ved siden av.

Hovedutfordring tas ikke opp

Regjeringen støtter ikke opp om utfordringen de vet er der! I «Programmet for en aktiv og fremtidsrettet pårørendepolitikk 2014-2020», behandlet av Stortinget jf. Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg, sto det:

«I neste fase av programmet utredes spørsmål om endringer i de økonomiske kompensasjonsordningene og permisjonsbestemmelsene i samarbeid med Arbeidsdepartementet.»

Denne utredningen er ikke kommet. Vi forventet at da regjeringens pårørendestrategi endelig ble lagt frem, skulle den også behandle spørsmålet om permisjons- og andre kompensasjonsordninger.

Den gang ei.

Vi vil derfor be om at det blir nedsatt et offentlig utvalg som utreder disse viktige spørsmålene i et «pårørenderegnskap». Utvalget bør være partssammensatt med representanter både fra organisasjoner, arbeidsliv og Pårørendealliansen.

Vi må handle nå!

Fremtiden vil innebære mangel på både arbeidskraft, helse- og sosialpersonell og frivillige omsorgsytere. Da må vi sørge for å finne gode løsninger, slik at man har mulighet til å kombinere omsorg og yrkesaktivitet.

Arbeidsmiljøloven gir i dag rett til å ta ut bare ti dagers permisjon hvert kalenderår «for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle, samboer eller registrert partner». For mange vil dette være ulønnet.

Å utvide disse permisjonsrettighetene og sikre kompensasjon for lønn, slik vi har ved foreldrepermisjon, er etter vårt syn veien å gå om vi skal møte utfordringene både i arbeidslivet og på omsorgsfeltet.

Vi bør utvikle en «mulighetsbank», så folk kan klare å være
pårørende og beholde arbeidstilknytning og helsen.

Vi må følge opp arbeidslinjen også i velferdspolitikken og ta likestillingspolitikk på alvor. Det er ikke holdbart for den enkelte eller for samfunnet å plassere denne situasjonen skjult i sykefraværsordningen eller å la individet ta kostnaden.

Først når vi sørger for at omsorg er omsorg, uansett for hvem, vil pårørendes uvurderlige innsats få den støtten de tydelig fortjener.

Les også

  1. Dei med minst ressursar har oftare fleire helseplager samtidig

  2. Alternativ behandling vinner terreng, men taper nok krigen

Les mer om

  1. Familie
  2. Pårørende
  3. Arbeidsliv
  4. Utdanning
  5. Jobb