Kronikk

Vi mangler ord

  • Universitetet I Oslo
  • Professor I Litteraturvitenskap
  • Arne Melberg

OLAV URDAHL

Den akademiske kritikken vet ikke hva den skal mene hverken om Karl Ove Knausgård eller mye annet i dagens litteratur.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Skrive sitt liv. Michel de Montaigne innleder sine essayer med et forord der han erklærer å ha skrevet en «oppriktig» bok som skiller seg fra alle andre bøker, siden den utelukkende handler om ham selv. Det var i 1580. I dag lyder ikke dette så merkverdig. Å skrive om seg selv eller skrive sitt liv, som det het blant Kristianiabohemene, er blitt en litterær norm.

Montaigne avslutter likevel sitt forord på en måte som ingen forfatter ville komme på å gjøre i dag: «Kjære leser, denne boken handler altså om meg selv, og det er ingen grunn til at du skal kaste bort tiden på et så lettsindig og intetsigende emne. Derfor farvel!»

Egenverdi

Dagens markedsbevisste forfattere oppfatter ikke seg selv som et «intetsigende» emne. Når han skriver sitt liv, gjør han det fordi han mener at det har en egenverdi. Samtidig tilegner han seg en litterær profil som i beste (eller kanskje verste) fall gjør ham til en rikskjendis.

Jeg nevner Montaigne fordi han kanskje var den aller første som viet seg til litterær selvfremstilling, det som med et utmerket engelsk uttrykk kalles life writing. Men han ble ikke den siste. I stedet innførte han en tradisjon som i dag virker mer livskraftig enn noensinne.

Jan Kjærstad har fullstendig rett når han i Aftenposten (7. januar) kommenterer mottagelsen av Karl Ove Knausgårds Min kamp og påpeker at forfatteren på ingen måte er alene. Knausgård bekrefter snarere en tendens: I dag handler nesten alle bøker om forfatteren selv.

Kjærstad ramser også opp noen navn, særlig på svenske forfattere, i den selvfremstillende tradisjonen. Denne tradisjonen står meget sterkt i Sverige, men den forekommer jo også i Norge: Sandemose og Mykle finnes i bakgrunnen, og Frobenius, Haavardsholm og Vigdis Hjort er eksempler på aktuelle bidragsytere.

Svenske navn

Men kanskje er det mest interessant å sammenligne Knausgård med noen svenske navn: Per Olov Enquist og Lars Norén. Enquists Et annet liv, ettersom spriten der spiller en like stor rolle som i første del av Min kamp. Noréns En dramatikers dagbok, siden Norén, i likhet med Knausgård, unnviker fiksjonen og, som man sier, utleverer både seg selv og omgivelsene.

Men omtrent her stopper likhetene: Enquists selvbiografi ligner en roman, mens Min kamp, som kalles roman, ligner en selvbiografi. Og Noréns dagbok er jo faktisk en dagbok, mens Knausgård vier seg til hukommelsesarbeid.

Proust

Strekker man sammenligningen til å omfatte den store europeiske tradisjonen, tenker man kanskje på Proust. Man kan omformulere den berømte sammenfatningen av Prousts store verk – Marcel blir forfatter – til en like drastisk Knausgård-formel: Karl Ove innser at han skal skrive en bok om seg selv. Men hos Knausgård finnes likevel ingenting av Prousts tidsproblematikk og ingen madeleinekaker. Andre som jeg kommer på, er Rousseau: Nærmere bestemt hans ambisjon om å si alt, i Bekjennelser. Eller Elias Canetti, med sin vidunderlige selvbiografiske suite fra 1980-tallet: Det visuelle og detaljrike minnet, kampen med og mot døden.

Litterær tradisjon

Poenget med å nevne navnene ovenfor er å vise at Knausgård har en sterk litterær tradisjon i ryggen. Men også at han forholder seg fritt til tradisjonen og kjører sitt eget løp. Det finnes adskillige litterære allusjoner og kommentarer i de to første bindene, men ingen antydninger om at han skulle konkurrere med eksempelvis Proust eller Sandemose. Den forfatteren han med respekt nevner oftest, er i stedet en tysk poet fra romantikken: Hölderlin. Det viser selvfølgelig hans romantiske tilbøyelighet, og jeg ville tro at Knausgård har festet seg ved den berømte verselinjen der Hölderlin oppfordrer seg selv og sine lesere: Kom ut i det åpne, min venn! Når Knausgård går ut i det «åpne», betyr det at han forlater fiksjonen og snakker åpent om seg selv og sine nærmeste.

Selvbiografiske memoarer

På omslaget står det at Min kamp er en roman, men boken oppfyller ikke tradisjonelle kriterier for en roman: Her eksisterer ingen intriger, ingen overordnet fiktiv konstruksjon. Det vi leser, forutsettes å være interessant i seg selv, som informasjon om Knausgård og hans tid og miljø. Innslaget av selvbiografiske memoarer er sterkt, men her finnes også betydelige innslag av essayistisk refleksjon. Bildene i hukommelsen er litterært bearbeidet og blir til scener og dialoger, dermed kommer fiksjonen så å si tilbake og gjenerobrer tapt mark. Interessant nok synes jeg at det er de tradisjonelt romanlignende partiene som er svakest i boken: Hukommelsesarbeidet er sterkt, mens dialogene kan virke stivt konstruert.

Litterær kentaur

Hva skal vi så kalle Min kamp? Hvordan beskriver, analyserer og kritiserer man romanen? Det er interessant når Kjærstad påpeker at «Karl Ove» blir en litterær skikkelse og hele fortellingen dermed er «en slags hyperfiksjon, 200 prosent fiksjon». Poenget er at Knausgård går ut over fiksjonen og dermed nærmer seg en litterær form som vi ikke har noe godt navn på. Han har skapt en litterær kentaur: En romankropp med et biografisk hode som likevel er en helhet og ingen kunstig blanding. Og Knausgård er som sagt ikke alene: I dag domineres litteraturen av «blandingsformer». Kritikerne tenker tradisjonelt og spør seg: Er dette en roman? Er det fiksjon? Eller er det sakprosa! Eller hva? Mens litteraturen blander og gir...

Kritiske modeller

Kritikken henger fast i et litterært system som litteraturen har forlatt eller i det minste er i ferd med å forlate. Det gjelder ikke minst mitt område: Den akademiske kritikken. I likhet med Jørgen Lorentzen (Aftenposten 12. januar) mener jeg at vår oppgave burde være å tilføre den offentlige debatten begreper, verktøy og kritiske modeller. Men stilt overfor dagens litterære virkelighet har vi ikke noe bedre å komme med enn «blandingsformer» og «hybrider» – som om «rene» former skulle være mer naturlige enn blandede former.

Mangler begrep

Til tross for at vi har hatt 430 år på oss – etter Montaigne – mangler vi fortsatt et begrep for den virkelighetsorienterte litteraturen, som for fiksjonens nye former. Kjærstads stempling av dagens kritikk som naiv kan utvides til å omfatte den akademiske kritikken: Den er kanskje ikke naiv, men den er stum. Den vet ikke hva den skal mene hverken om Knausgård eller mye annet av det som skjer i dagens litteratur.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  2. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  3. KRONIKK

    Kampen om EØS går tvers gjennom Fellesforbundet

  4. KRONIKK

    «Se kompisen din bli skutt i kneskålen»

  5. KRONIKK

    Har Catalonia en rett til løsrivelse? Kan Norge støtte kravet?

  6. KRONIKK

    Kvinnenes stemmer kan avgjøre valgene