Kronikk

Vi trenger en norgeshistorie på verdensspråkene for utlendinger!

  • Bernt Hagtvet
    Bernt Hagtvet
    Professor i statsvitenskap, Bjørknes Høyskole / Universitetet i Oslo
Professor Bernt Hagtvet mener bildet av Norge i utlandet er uten rot i virkeligheten.

Utlendingers uvitenhet om Norge er nesten uten huller. Det er en nasjonal oppgave å gjøre noe med det.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De fleste som kommer i kontakt med utenlandske historikere eller samfunnsvitere, ja, kulturfolk i sin alminnelighet, vil oppdage at kunnskap om vårt lille, rare land er nesten helt fraværende. Eller sjelden kommer over anekdotenivået.

De fleste vet mer om Sverige. Ikke sjelden slås vi i hop med svenskene. Akk, ja.

Det står antagelig like ille til med kunnskapen om Finland, og enda verre med Island. Danmark med sin «hygge» og sine krimserier gjør det bedre.

Statsvitenskapens megastjerne Francis Fukuyama har gjort Danmark til en internasjonal akademisk snakkis. Hvordan kan andre nasjoner bli som Danmark, med halmtak, kroer, sosial fred og velstand? spør han i sine senere verker om stats- og nasjonsbygging.

Og glemmer at Danmark er del av en nordisk modell med små innbyrdes variasjoner. Akk, ja.

Det autoritære Norden?

Jeg hadde for noen år siden en liten utveksling med Cambridge-historikeren Richard Evans. Det er en mann hvis faglige bredde og dybde holder godt mål.

I et BBC-magasin uttalte han seg om politisk utvikling i de nordiske land i mellomkrigstiden. Han mente at utviklingen etter 1935 hadde gått i umiskjennelig autoritær retning, også i nord. Det gjaldt å få Norden til å passe inn i hans allmenne teori om decenniet i Europa.

Bak dette teppe av uvitenhet ser vi et alvorlig problem: Et Norgesbilde uten noen rot i virkeligheten.

Synspunktet er naturligvis helt feil. Tvert om, demokratiet konsoliderte seg i Norden i andre halvdel av trettitallet. Det skjedde først og fremst gjennom kriseforlikene mellom arbeiderbevegelsen og bøndene («kohandelen»).

I Norge førte denne viktige strømkantring til regjeringen Nygaardsvold i 1935 og lignende koalisjoner i de andre nordiske land. På den måten ble rommet for fascismen lukket. Vi hadde også et relativt sivilisert høyre som viste seg immun mot fascismen. C.J. Hambro sparte Høire for mange pinligheter til høyre for seg.

Lukket rom for fascismen

Dette er lett å vise. Ved siste valg før krigen, kommunevalget i 1937, fikk Quislings NS 0,06 prosent av stemmene i bykommunene (0,1 prosent på landsbasis).

Politisk utvikling på trettitallet gikk i retning av demokratisk konsolidering

Også i Sverige må man bruke forstørrelsesglass for å finne fascisme: 0,7 prosent av stemmene i 1936. På Island fikk ytterliggående nasjonalister 2,8 prosent av stemmene ved lokalvalget i Reykjavik i 1934. Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti fikk under Fritz Clausen 1,8 prosent av stemmene i 1939.

Bare i Finland kunne man se tendenser til bekreftelse av Evans’ tese. Mellom 1933 og til krigens slutt hadde det lokale fascistpartiet, IKL, mellom 8 og 14 riksdagsmedlemmer av totalt 200. Men finsk demokrati ble reddet – i seg selv et mirakel i lys av den forferdelige borgerkrigen våren 1918 og den fascistiske Lappo-bevegelsens kuppforsøk i 1932.

Mest ødeleggende for Evans’ tese er altså at fascistisk tankegods falt på stengrunn i Norden. Politisk utvikling på trettitallet gikk i retning av demokratisk konsolidering.

Det er helt feil når utenlandske historikere påstår at Norge ikke tok oppgjør med nazismen etter krigen, og at den politiske utviklingen gikk i autoritær retning i Norden etter 1935, skriver Bernt Hagtvet. Han minner om Nasjonal Samlings svært lave oppslutning ved kommunevalget i 1937. Bildet viser en valgplakat for Nasjonal Samling med portrett av partiets leder Vidkun Quisling.

Intet oppgjør med nazismen i Norge?

Nylig fikk vi nok en bekreftelse på uvitenheten om vårt land. I New York Review of Books, venstreintelligentsiaens husorgan i USA, skrev arkitekturhistorikeren Martin Filler 13. mai om Hitlers planer for vårt «ariske» land. Underveis skriver han at det ikke kom noe oppgjør med nazismen etter krigen.

Han er helt uvitende om rettsoppgjøret og det senere restitusjonsoppgjør for de jødiske ofre for nazismen. Han omtaler Dagbladet som et antisemittisk organ og bruker Marte Michelets bok som sannhetsvitne på motstandsbevegelsen unnfallenhet vis-à-vis jødene.

Skriv en Norgeshistorie for utlandet!

Bak dette teppe av uvitenhet ser vi et alvorlig problem: Et Norgesbilde uten noen rot i virkeligheten.

Her kommer mitt forslag: Lag et nasjonalt prosjekt om en ajourført Norgeshistorie for utlendinger på verdensspråkene!

Det må bli en rikt illustrert bok med grafer og statistikk, men skrevet i et så enkelt og litterært stilfullt språk at den kan leses av alle med en basal interesse for vårt aparte land. Ikke bare den politiske og sosiale historien må dekkes, men også kunst- og kulturhistorien.

Forskningsrådet må utlyse et ambisiøst prosjekt

Historien er for viktig til å overlates bare historikerne. En slik bok må skrives i et europeisk overlys. Norge må sees utenfra. Det betyr et bredt samarbeid med folk som kan sammenligne og som tenker bredt.

Departementene – i særdeleshet UD – må gjerne gi penger, men dette må ikke bli et departementsprosjekt. Departementer har en tendens til å ville skape Norgesreklame, og det er ikke poenget her.

Lag en nasjonal dugnad!

Forskningsrådet må utlyse et ambisiøst prosjekt. Det bør ikke bli så mye mindre enn de to maktutredningene som er gjennomført.

Det som er av penger i dette landet (og det er ikke lite) – fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Fritt Ord over Sparebankstiftelsen til Reitan/Fredriksen/Hagen & Co – burde gå sammen i en nasjonal dugnad.

En bokkomité må sikres absolutt uavhengighet. Ulike tolkninger av historien kan tilgodeses i separate kapitler.

Verket må være forskningsbasert og komme på verdensspråkene. Det må lett kunne ajourføres og ledsages av billeddekning i sosiale medier.

Her har jo historikerne alt strukket kjølen i sine fjernsynsserier, og i de ulike utgavene av samleverket «Det norske samfunn» er det mengdevis med interessant stoff som kan som belyse dette underlige landet.

Utfordring avsendt

Svein Stølen, Margareth Hagen, Rune Olsen og alle andre rektorer og forskningsdirektører – hører dere?

  • Her kan du lese flere artikler skrevet av professor Bernt Hagtvet:

Les også

  1. Gi studentene varig vekkede sjelsevner! | Bernt Hagtvet

  2. Venstrefolk må fortelle oss hvem de er | Bernt Hagtvet

Les mer om

  1. Historie
  2. Norge
  3. Kronikk