Kronikk

Hvorfor er #metoo-dekningen annerledes i Danmark?

  • Kristin Clemet
    Kristin Clemet
    Leder i tankesmien Civita

Sofie Linde tok et oppgjør med kulturen i mediebransjen på en galla i starten av september. Det startet en helt ny #metoo-debatt i Danmark. Foto: Martin Sylvest, Ritzau /NTB

Forskjellen på norske og danske medier er enorm.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tre år etter at vi ble rystet av #metoo i Norge, ruller skandalene ut i Danmark.

De er delvis satt på pause av USA-valget og av en koronakrise som når nye og overraskende høyder. Helt privat er det nok mange kjente danske menn som håper at det hele er over. Men det er ikke sikkert.

Mange rykter har allerede nådd mediene, og de glemmer ikke så lett.

Men det er forskjell på dekningen i Danmark og i Norge: Her evaluerer mediene sin egen håndtering i ettertid og ofte innad i sine egne ekkokamre. I Danmark foregår den presseetiske debatten i full åpenhet, mens det skjer.

Hvorfor er mediekritikken så mye mer åpen og ærlig i Danmark enn den er i Norge og særlig i Sverige? spør Kristin Clemet. Foto: Stig B. Hansen

Den første #metoo-bølgen var ikke så merkbar i Danmark. Som kvinne som ikke lenger er helt ung, kunne jeg kjenne meg igjen i den danske reaksjonen den gangen. For hvor prippent var det ikke å klage over at en halvfull mann en gang hadde tatt deg på låret?

I dag må jeg si at jeg er mer sjokkert over hva slags holdninger vi hadde før. Og av at vi tok for gitt at det bare måtte være slik.

Jeg husker en ung kvinne som for ca. 10 år siden fortalte meg om en betydelig eldre mann som hadde prøvd seg på henne i forbindelse med en tilstelning i en organisasjon hun var aktiv i. Hun syntes det var ekkelt, og jeg syntes det var ekkelt, men jeg tenkte ikke engang tanken på at hun burde varsle noen. Hendelsen var for «liten», det var ikke så farlig, sånn var det jo bare.

En bekvem unnskyldning

De konkrete sakene i Danmark er så oppsiktsvekkende at de allerede har nådd norske medier. Sentrale medie- og kulturpersonligheter og svært sentrale politikere har, mer eller mindre frivillig, valgt å trekke seg fordi de har trakassert kvinner. Og som vanlig blir det en diskusjon om hvorfor de egentlig har trukket seg:

Var det selve handlingen, eller var det håndteringen?

Mediene er ofte manisk opptatt av dette. Når maktpersoner til slutt faller, får vi høre at mediene ikke egentlig syns selve handlingene de hadde gjort seg skyldige i, var så farlige. Problemet er at de håndterte medienes avsløring dårlig.

En gang iblant er det helt sant. Andre ganger er det, etter min mening, bare en bekvem unnskyldning mediene bruker fordi de har dårlig samvittighet.

Blant de mest sentrale danske politikerne som har måttet trekke seg med umiddelbar virkning, er Frank Jensen. Han var overborgermester i København og nestleder i det sosialdemokratiske partiet. Han er blitt omtalt som en «seriekrenker», som i 30 år har forgrepet seg på kvinner seksuelt. Mange vil få assosiasjoner til beskyldningene som ble rettet mot Arbeiderpartiets Trond Giske.

Men la meg legge til følgende: Selv om både Jensen og Giske innrømmer at de ikke alltid har oppført seg slik de burde og beklager det, aksepterer de ikke alle de beskyldningene som rettes mot dem. De er dessuten begge svært kritiske til at de ikke har mulighet til å forsvare seg ordentlig, fordi beskyldningene fremføres i det offentlige rom av anonyme kilder.

Medienes #metoo-håndtering

Men selv om det er likheter, er det altså noen svært viktige forskjeller mellom hvordan #metoo håndteres i Norge og Danmark. Det virker blant annet som man snakker mindre om kjønn og mer om makt i Danmark enn vi har gjort i Norge. Det er flere kilder som står åpent frem, og det har vært flere store opprop der kvinner, og noen menn, krever en slutt på sexisme og trakassering.

Det mest interessante syns jeg likevel er medienes #metoo-håndtering. Det virker som de stiller større krav til sin egen kildekritikk og dekning og er mer opptatt av rettssikkerhet enn de norske mediene var.

I DR-programmet Mennesker og medier stilles for eksempel sjefredaktøren i Jyllands-Posten til veggs. Han må svare på flere titalls kritiske spørsmål fordi avisen den 19. oktober hadde skrevet at det hadde kommet «otte nye anklager mod Frank Jensen om krænkelser».

Spørsmålet var om Jyllands-Posten kjente til innholdet i disse klagene. Det gjorde avisen ikke. Men hvordan kunne den da påstå at det var snakk om krenkelser? Burde den ikke skrevet «påståtte krenkelser»? Og hvordan kan Jyllands-Posten hevde at Frank Jensen er velkommen til å forsvare seg, når heller ikke han kjenner innholdet i anklagene og derfor ikke vet hva han skal forsvare seg mot?

19 år gammel historie

Et annet tilfelle vekket stor oppmerksomhet. Det gjaldt Socialdemokratiets politiske ordfører Jesper Petersen. Han offentliggjorde selv på Facebook at han for 19 år siden, da han så vidt hadde fylt 20 år, hadde hatt en affære med en 15 år gammel jente. Petersen delte historien fordi han var overbevist om at Ekstra Bladet snart ville skrive om den, og at den da ville inneholde mye som var feil og som var ufordelaktig for ham.

Det oppsiktsvekkende med denne historien var at Ekstra Bladet et par timer tidligere hadde bestemt seg for ikke å trykke historien likevel. Men det visste ikke Jesper Petersen.

Han kom derfor i skade for selv å offentliggjøre en meget privat historie, noe som var både ubehagelig og pinlig. Ikke bare for ham selv, men også for familien og for partiet. Og dermed fikk Ekstra Bladet et oppslag om saken likevel, siden det nå kunne slå stort opp hva Petersen hadde skrevet på Facebook.

Historien utløste en voldsom debatt. Petersen fikk sympati, mens Ekstra Bladet fikk mye tyn. For hvorfor hadde ikke avisen umiddelbart informert Petersen om at de likevel ikke ville trykke historien? Og hva er egentlig poenget med å trekke frem en nesten 20 år gammel ungdomshistorie?

Weekendavisens redaktør Martin Krasnik sparte ikke på kruttet: «Ekstra Bladet har gravet løs en 19 år gammel historie om en politisk ordførers ungdomsaffære som 20-årig. Det er udtryk for en rendestensjournalistik, der som bekendt flyder lige ned i kloakken.»

Danske medier bedre enn norske

Den svenske journalisten Åsa Linderborg skriver i sin bok Året med 13 måneder om hvordan svenske journalister glemte å være journalister og ble aktivister i sin iver etter å «ta» de mennene som det ble varslet om. Hun antyder selv at denne aktivismen fikk katastrofale konsekvenser, da en av dem som ble hånet i mediene, tok sitt eget liv.

Norske medier var ikke like aktivistiske som de svenske, og det har vært tegn til selvrefleksjon over den rollen de spilte. Men forskjellen på norske og danske medier er enorm.

I Danmark pågår det, i full offentlighet, en løpende debatt i og mellom mediene, blant annet om rettssikkerheten til dem som nå eksponeres. Og mediesjefene holder seg ikke tilbake.

Kritikken fra én redaktør til en annen kan være svært skarp, og den blir begrunnet og forklart. Og medier som blir kritisert, er også av og til i stand til å innrømme feil. Ekstra Bladets redaktør er en hard negl, så han har ikke akkurat beklaget at Petersen ikke fikk beskjed i tide. Men han har innrømmet at det var «ergerlig».

Hvorfor greier danske medier dette så mye bedre enn de norske?

Les også

Bakgrunn: Gamle synder, hykleri og en helt ny debatt. Derfor felte #metoo to av Danmarks mektigste politikere.

Ut av ekkokammeret

Noen har antydet at det skyldes at #metoo kom sist til Danmark, og at de derfor har lært av Norge og særlig Sverige. Jeg er ikke enig i det.

Det er nok riktig at danske medier i #metoo-sammenheng har lært av de svenske (og kanskje også norske) mediene, men jeg tror ikke at dette er hovedforklaringen. Danske medier har generelt en annen og mye bedre kultur for å bedrive mediekritikk, også av hverandre. Og de gjør det i full åpenhet – ikke bare i sitt eget ekkokammer.

Hvorfor er mediekritikken så mye mer åpen og ærlig i Danmark enn den er i Norge og særlig i Sverige? For å være helt ærlig: Jeg aner ikke.

Men helt generelt er det mitt inntrykk at det i Danmark er mer kvalitetsjournalstikk, en skarpere debatt og en mer ideologisk og mindre politisk korrekt debatt. Redaktørene er i langt høyere grad villige til eller blir tvunget til å artikulere seg om de valgene de gjør. Det syns jeg er positivt.

Så hvorfor er det ikke likedan i Norge?

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  1. Les også

    Seksuell trakassering i bokbransjen: No kan ein berre halde på, utan sanksjonar

  2. Les også

    Mette Frederiksen flørtet med de gamle. Nå har hun trøbbel med #metoo

Les mer om

  1. #metoo
  2. Metoo
  3. Mediekritikk
  4. Seksuell trakassering
  5. Presseetikk

#metoo

  1. DEBATT

    Tida er overmogen. Me må opne augo for seksuell trakassering i folkemusikken og folkedansen.

  2. KOMMENTAR

    Seksuell trakassering i bokbransjen: No kan ein berre halde på, utan sanksjonar

  3. DEBATT

    Utelivsbransjen hoppet bukk over #metoo: – Reagerer ingen internt?

  4. DEBATT

    Arbeiderpartiet skal være ledende på likestilling, men er det slik?

  5. NORGE

    Bok om LO beskriver trakassering, fyll og sexkjøp