Kronikk

Kronikk: Møte med Massoud Barzani, dagen etter folkeavstemningen | Bernard-Henri Lévy

  • Bernard-Henri Lévy
    Fransk filosof og forfatter

«Det er som om alt jeg har strevd for og drømt om, alt vi har kjempet for sammen, ble innfridd» sier Massoud Barzani til Bernard-Henri Lévy - som dagen etter kurdernes folkeavstemning møtte deres president. Foto: Marc Roussel

«Vi er beredt til å gjenta, på nytt og på nytt, at den uavhengigheten vi ønsker, er for kurderne fra Irak. Vi har ingen intensjoner om å blande oss i nabolandenes saker.»

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Massoud Barzani, den kurdiske presidenten og øverstkommanderende for Peshmerga, de kurdiske væpnede styrker, begynner intervjuet vårt med en anekdote:

«Noen fortalte meg at en av deres statsledere en kveld etter Frankrikes seier over Tyskland i 1918 sa: ’Nå kan jeg dø’. Slik er det jeg føler meg i dag.»

Tirsdag morgen, den 26. september, i presidentpalasset nord for Erbil, hovedstaden i den nordirakiske Kurdistan-regionen, skynder Barzanis rådgivere seg å nevne at resultatet av folkeavstemningen bare er begynnelsen på kampen og at den 71 år gamle presidenten er altfor viktig for folket sitt til å kunne gi seg over til slike tanker.

Men han lar seg ikke stanse.


«Alt jeg har strevd for og drømt om»

«I et halvt århundre har jeg kjempet. Sammen med folket har jeg levd gjennom massedrap, deportasjoner, gassing.

Jeg husker den gangen vi trodde alt var slutt, at vi ville utryddes. Jeg husker for eksempel i 1991, etter den første krigen mot Saddam, da demokratiene kom oss til unnsetning, men ikke rørte diktaturet, slik at vi igjen ble kastet ut i mørket.

I disse tiårene med motstand, med knuste håp og drømmer, trodde jeg aldri at jeg ville oppleve den dagen da mitt folk – etter en eksemplarisk valgprosess uten større hendelser eller smålige politiske disputter – til slutt skulle klare å samles og uttrykke sitt ønske om å være demokratiske og fri for resten av verden.

Den dagen kom, og det er den lykkeligste dagen i mitt liv. Det er som om alt jeg har strevd for og drømt om, alt vi har kjempet for sammen, ble innfridd i dette øyeblikket.»

Kurdistans gamle løve

Mens jeg lytter til ham, klarer jeg ikke å la være å tenke på alle de små mennene som helt til siste øyeblikk satt og spekulerte bak skrivebordene sine, i ambassader og utenriksdepartementer, om at Barzani ville godta en utsettelse.

Bernard-Henri Lévy Foto: Charles Platiau

Jeg tenker på avtalen USAs utenriksminister Rex Tillerson la frem fem dager før avstemningen. Jeg fikk tilgang til utkastet. På en måte var det en bra avtale som mange ville ha rost ham for, som ville gitt mye økonomisk hjelp og garantier fra USA, i bytte mot drømmene hans.

Men jeg glemte den ubøyelige stoltheten til Kurdistans gamle løve. Avtalen viste ingen forståelse for hovedtanken han kjemper for, en teori som gir mening, ikke bare for hans liv, men for skjebnen til hans folk. Som om han kan lese tankene mine, fortsetter han:

«Du må forstå. Det viktigste for meg i disse ukene, mens jeg har vært utsatt for press fra alle kanter om å trekke folkeavstemningen, var at jeg når min tid kommer, skulle kunne se det folket som valgte meg, i øynene.

Og jeg snakker ikke bare om de som lever, men også de som har gitt livet i kampen for kurdernes sak. Før mitt siste offentlige møte forrige torsdag, på Hariri stadion i Erbil, var jeg bare besatt av én tanke: ikke ha grunn til å skamme meg når jeg skulle stå der foran dem.»

Massoud Barzani Foto: Khalid Mohammed / TT / NTB Scanpix

Barzanis ideal

Jeg bryter inn igjen og nevner de som mistenkte Barzani for å organisere folkeavstemningen slik at han ville bli sittende lenger med makten.

Jeg minner ham om en av de siste gangene vi traff hverandre. Jeg var ved frontlinjene kvelden før offensiven hans mot Den islamske staten i Sinjar. Da fortalte en provestlig, proamerikansk, proisraelsk liberaler meg at Barzanis ideal var den nordvietnamesiske generalen Giap.

Var det ikke en tid da Giap måtte gjøre seg selv til Ho Chi Minh, spør jeg, en tid da strategen måtte begynne å bygge en ny nasjon – nettopp den typen nasjon som Kurdistan ble på tirsdag?

«Nei», insisterer han, på grensen til å bli utålmodig. «Det første jeg gjorde i går kveld, etter at det siste valglokalet stengte i den mest avsidesliggende landsbyen i Barzanfjellene, var å samle tankene rundt graven til Mustafa Barzani, min far og den kurdiske nasjonens far. Ikke glem hva jeg fortalte deg på slagmarken i Sinjar. Hele livet har jeg vært medlem av Peshmerga, akkurat som han var. Og det å være en del av Peshmerga har alltid vært viktigere for meg enn å være president.

Jeg har ikke ombestemt meg. Så det er bra å bruke tid på å forklare naboene våre hvor viktig dette fredelige valget er. Men Ho Chi Minh, nei. Ærlig talt trenger den kurdiske nasjonen en generasjon av unge ledere.»

Sabelraslende naboer

Ansiktet blir mørkere når han nevner «naboene» – Tyrkia, Iran og Irak – som har kommet med stadig flere advarsler og raslet med sablene i timene etter valget.

«Vi har ikke begått noen forbrytelser. Vi har hverken brutt Iraks lover eller FN-avtalen. Helt frem til valgdagen understreket jeg gjentatte ganger at dette ikke gikk ut på å erklære en rask eller ensidig uavhengighet, men å starte åpne forhandlinger med Bagdad som vil ta så lang tid det tar.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor, når naboene våre reagerer som de har gjort, når de reagerer på vårt valg med trusler og utpresning. Vi kan bare konkludere med at det var riktig av oss å være på vakt og, etter så mange hundre år med svik, ta fremtiden vår i egne hender.»

Jeg ytrer mine bekymringer om hvor alvorlige truslene er og nevner den tragiske geografien som stenger dette både gamle og unge landet inne. Jeg nevner Bosnia under blokaden fra Serbia. Angrepet mot Israel umiddelbart etter grunnleggelsen. Enda en Massoud, den afghanske opprørslederen, beleiret i Panjshir.

«Alt til sin tid»

Fala Mustafa, Barzanis utenriksminister, som også fungerer som tolk og har talent for å snakke amerikansk med Oxford-aksent, slik mange kurdiske ledere har, sier det på en annen måte: «Man må ikke møte problemene på halvveien.»

Gjennom samtalen merker jeg meg Barzanis besluttsomhet om å møte den febrilske Bagdad–Ankara-Teheran-trioen med urokkelig ro. De lar det ikke gå en eneste dag uten at de kunngjør nye represalier.

«Alt til sin tid, som jeg sier. Opptrappingen har bare så vidt begynt. Og jeg håper av hele mitt hjerte at de ikke vil gjennomføre det. Men om de gjør det ...»

Det ser ut som Barzani veier sine ord.

«Om de gjør det – om de virkelig skulle prøve å knuse oss, stenge flyplassene eller kutte handelsforbindelsene våre, da må jeg si: Vi har sett andre som dem. Vi er blitt torturert, meid ned, fortrengt. For mange år siden, i fjellene, og bare for noen uker siden på den tusen kilometer lange fronten vi så godt som alene har opprettholdt mot Den islamske staten.

Vi har betalt en høy pris – veldig høy – for kjærligheten til frihet. Så tro du meg, ingen fiendtligsinnede handlinger, ingen kollektiv avstraffelse kan være hardere enn den vi allerede har tålt. Og noe annet ...»

«Det verste et menneske kan gjøre mot et annet»

Han vender seg mot følget sitt som om han ville utsette dem for en granskning.
«Brent inn i minnet til hver eneste en av oss er førstehåndskunnskapen om det verste et menneske kan gjøre mot et annet. Det er vi alle klar over. Og den tiden er over.

Aldri igjen vil vi la noen behandle oss slik. Aldri mer skal noen straffeløst få angripe vår verdighet. Og når det gjelder det internasjonale samfunnet ...»

Denne gangen ser han på meg med tross i blikket.

«Tenk deg at naboene våre gjennomfører de urimelige planene sine. Vil det internasjonale samfunnet bare stå der og se på at vi kveles? Vil de bare sitte som tilskuere, som de gjorde da vi ble gasset? Husk Fazlya i fjor, da kampene ved Mosul startet. Du var der, ikke sant?»

Frådet av sinne

Det var jeg. Jeg var der med filmteamet mitt. En Peshmerga-enhet ble utsatt for bakholdsangrep. Flere timer med harde kamper fulgte. På tross av gjentatte anmodninger om hjelp fra kommandøren for kolonnen, da angrepet var brudd på koalisjonens avtaler, fikk de ingen støtte fra internasjonale luftstyrker.

Den natten frådet presidenten av sinne på sitt leirsted i Zartik-fjellene.

«Koalisjonen hadde gitt sitt løfte, men den dagen holdt de det ikke. Alle snakket om Peshmerga den gangen, om hvor modige de var, om alt de hadde ofret. Men da tiden kom for å støtte dem, forduftet de alle sammen. Jeg har ennå ikke fått noen forklaring på hvorfor.»
Sinnet ser ut til å vekkes i ham igjen når han tenker på det som skjedde. Men han gjenvinner snart sinnsroen.

«Macron forsto»

«Jeg kan ikke si dette ofte nok: Vi ønsker forhandlinger og dialog. Vi er beredt til å gjenta, på nytt og på nytt, at den uavhengigheten vi ønsker, er for kurderne fra Irak. Vi har ingen intensjoner om å blande oss i nabolandenes saker.

Jeg understreket dette for president Macron da han ringte meg i forrige uke etter at han kom hjem fra New York. Han var vennlig. Han forsto.»

Nå har Frankrike tilbudt seg å megle, og president Macron har også fortalt Massoud Barzani at han var beredt til å invitere ham til Paris umiddelbart for å møte den irakske statsministeren Haider al-Abadi. Barzanis ansikt lyser opp.

«Jeg har tro på president Macron og hans ledelse. De to landene våre har en spesiell relasjon. Fortell din president at alle kurdere føler seg litt som barna til den dyktige franske kvinnen Danielle Mitterrand (som engasjerte seg for kurdernes sak, red.anm.) Jeg er beæret over å få denne invitasjonen. Jeg kan være der allerede i morgen. Jeg håper det samme gjelder for Abadi.»

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kurdistan
  2. Irak
  3. Utenrikspolitikk

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Stemmer for uavhengighet idag. Det kan koste kurderne dyrt.

  2. VERDEN

    Iraks kurdere trosser protestene og stemmer over uavhengighet

  3. DEBATT

    Kurdisk blåmandag - Kurdistan kan bli delt i to | Sverre Lodgaard

  4. VERDEN

    Iraks hær har tatt kontroll over Kirkuk: Kurderne flykter mens arabere og turkmenere feirer

  5. VERDEN

    Iraks ekspresident Talabani er død

  6. VERDEN

    Kurderne stemte for uavhengighet – nå har de «tapt nesten alt»