Hva ville tyskerne med Nord-Norge under krigen?

Den nordligste landsdelen ble indirekte et viktig element i det mye større bildet – krigen på Østfronten.

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, var hovedhensiktene ganske klare. Trygg tilgang til Atlanterhavet for sine krigsskip og kontroll over utskipningen av svensk jernmalm fra Narvik.

Betydningen av den svenske jernmalmen avtok allerede i mai 1940 da tyskerne tok kontroll over franske og belgiske gruver. Viktigheten av direkte tilgang til Atlanterhavet ble også mindre da den tyske marinen overtok havner langs kanalkysten.

Fra 1941 fikk imidlertid Nord-Norge en stadig viktigere plass i de tyske militærstrategiske vurderingene. Årsakene til det finner vi på Østfronten.

Nyere forskning på den tyske aktiviteten og byggeinnsatsen i Norge viser at Nord-Norge og Nordkalotten fikk en økende betydning for okkupasjonsmakten i løpet av krigsårene. Tallene for hvor tyske soldater befant seg i landet under krigen, viser at det fra 1942 fantes om lag 350.000 tyske mannskaper i Norge. Om lag 40 prosent av disse styrkene var plassert i Nord-Norge.

I november – desember 1944, etter tilbaketrekningen fra Finland, var styrken i nord nær 540.000 soldater. I tillegg kom ca. 90.000 russiske og østeuropeiske krigsfanger og slavearbeidere. 60 prosent av disse befant seg ved freden i Nord-Norge.

Om lag 15.000 av krigsfangene hadde i løpet av krigen mistet livet i SS’ og Wehrmachts brutale varetekt.

Operasjon Barbarossa

Hvorfor utplasserte Wehrmacht så mye mannskaper nord i en landsdel med bare 12 prosent av landets befolkning?

Det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 – operasjon Barbarossa – er et viktig forklaringselement her.

Wehrmacht hadde forberedt angrepet, og store mengder forsyninger og tropper var blitt ført til grenseområdene i Øst-Finnmark.

Angrepet på Murmansk i 1941 ble stanset ved Litsa-elven der fronten frøs fast. Samtidig startet tyskerne sin offensiv østover fra Nord-Finland, i et «våpenbrorskap» med Finland. Wehrmacht ble dermed ansvarlig for ledelse og organisering av den nordligste delen av østfronten – fra Salla i Midt-Finland til Nordishavet – og for forsyningene til denne fronten.

Forsyninger til den nordlige Østfronten måtte i hovedsak fraktes langs kysten av Nord-Norge ettersom veiforbindelsene var skrøpelige og det norske jernbanenettet så vidt var påbegynt inn i Nordland fylke.

Skipsfarten langs kysten var allerede fra høsten 1940 utrygg. Og da Sovjetunionen kom med i krigen, ble mye skipstonnasje senket av allierte fly og ubåter.

Den tyske marineledelsen forsøkte likevel å effektivisere kysttransporten. Og ett av tyskernes store prosjekter på sivil og militær infrastruktur var utbygging av viktige havner for transport gjennom landsdelen.

Hitlers plan om Polarjernbanen

Utryggheten på havet utløste imidlertid et sterkt tysk behov for sikrere forbindelseslinjer over land mellom sør og nord. Riksvei 50 til Kirkenes ble allerede høsten 1940 ferdigstilt for sommertrafikk, men med store mangler.

Ved hjelp av det norske Veivesenet og bruk av store mannskapsressurser – ikke minst krigsfanger – ble Rv 50 åpnet for vintertrafikk i 1943, men fordret fortsatt store mannskaper til snørydding.

Langsiktig la den tyske byggeledelsen mer vekt på jernbanen og prioriterte Nord-Norge. Nordlandsbanen nådde frem til Mo i Rana i 1942, og det neste målet var Fauske.

Med Adolf Hitlers såkalte vikingbefaling i mai 1942 ble Polarjernbanen til Kirkenes lansert av Hitler selv. Han ville ha en jernbane gjennom hele Nord-Norge som kunne kobles til det finske jernbanenettet.

Det var sterke motforestillinger hos førerens nærmeste planleggere. Likevel ble prosjektet påbegynt i regi av den tyske militære byggeorganisasjonen OT.

Polarjernbanen var et fantasiprosjekt, iallfall innenfor de tidsrammer som ble antydet. Men prosjektet belyser den store vekten som fra tysk side ble lagt på Nord-Norge og kommunikasjoner i nord.

Også naturressursene i nord var høyt prioritert av tyskerne. Bergverkene med sin nikkel-, kobber- og jernproduksjon, for ikke å snakke om de nordnorske fiskeriene, var svært viktige i den tyske storromsøkonomien.

Angrep på de alliertes konvoier

En forutsetning for de store infrastrukturprosjektene i nord var at Norge til lands – riktignok med unntak Øst-Finnmark – var relativt fredelig og lite utsatt for krigshandlinger fra allierte i vest eller øst. Men Wehrmacht fryktet alliert invasjon. Slike planer fantes da også både i London og Moskva, selv om de aldri forlot tegnebrettet.

Men tyskerne forberedte seg på invasjon. Over 300 kystfestninger ble bygget langs hele norskekysten, men tyskerne fryktet aller mest invasjon i nord. Vi finner da også de største kanonbatteriene i Steigen i Nordland, på Trondenes ved Harstad og i Petsamo. Store mannskapsstyrker måtte til for å betjene disse festningsbatteriene som skulle sikre tilførselsveiene til Østfronten.

Men Østfronten ble også forsynt på annet vis. De allierte konvoiene fra Storbritannia til Murmansk var i perioder av krigen svært viktige for den sovjetiske innsatsen på Østfronten.

23 prosent av alle allierte forsyninger kom via den nordlige ruten. Av den grunn bygde tyskerne Nord-Norge opp som en plattform for angrep på konvoiene. Her var flyplasser som Bardufoss og Banak viktige.

Også den tyske krigsmarinen, med sine store overflatefartøyer, ble sendt nordover for å stanse konvoitrafikken. Det fordret sterk militær beskyttelse av for eksempel slagskipet Tirpitz.

I skyggen av Østfronten

Hensynet til den tyske kampevnen på Østfronten er den viktigste forklaringen på det store tyske engasjementet og den store ressursbruken i nord. Den nordligste landsdelen ble indirekte et viktig element i det mye større bildet – krigen på Østfronten.

Det at tyskerne hadde dette enorme behovet for transport, var jo også i en viss forstand til gunst for befolkningen i nord. Det sikret i det minste et minimum av forsyninger til folk i landsdelen, spesielt lengst i nordøst.

Men i hverdagslivet ble tettheten mellom okkupant og okkupert svært merkbar. Tysk personell som overtok deler av private hjem, okkuperte skoler og forsamlingshus og ofte preget arbeidsplassene, var en del av krigserfaringen for mange. Og den tyske styrkeoppbyggingen i nord fikk også en dramatisk avslutning med tvangsevakueringen og ødeleggelsene av Finnmark og Nord-Troms.

Fredrik Fagertun, dosent i historie ved UiT Norges arktiske universitet og hovedredaktør for trebindsverket «Andre verdenskrig i nord», som nylig er utkommet på Orkana akademisk forlag.