Vindkraft er en stor feilsatsing

STORSTILT UTBYGGING av vindmøller representerer hverken en effektiv klimapolitikk eller god samfunnsøkonomi. Vindmølleparkene vil gi varige skader på norsk natur og kulturlandskap, og kan bli stående som monumenter over en gigantisk feilsatsing.

BEHOV FOR TENKEPAUSE. På grunn av forventninger om omfattende støtte er det i ferd med å bli bygget flere omstridte vindkraftparker i Norge. Hvis nye støtteordninger utvikles, vil ytterligere vindkraftanlegg bli planlagt og bygget. Et omfattende byggeprogram vil endre landskapsbildet dramatisk en rekke steder langs kysten og gi varige skader på norsk natur og kulturlandskap. Derfor møter da også mange av anleggene en legitim motstand fra lokale miljøorganisasjoner og den første kommunen har nå sagt et klart nei til vindkraftanlegg i sitt nærmiljø. Etter vår oppfatning er satsingen på vindkraft i Norge neppe noen god klimapolitikk. Et samfunnsøkonomisk regnskap vil i tillegg etter alt å dømme vise at denne satsingen er underskuddsforetagende, og uten støtteordninger ville få eller ingen av anleggene blitt bygget. Vi mener derfor det nå er på tide å gjennomgå og revurdere den samfunnsøkonomiske og klimapolitiske begrunnelsen for støtten til norsk vindkraft før skadevirkningene av denne politikken har blitt for omfattende.

Omfattende planer.

Vi har i dag rundt 0,9 TWh (terrawatt-timer, eller milliarder kilowattimer) utbygd vindkraft i Norge, 3 TWh som er tildelt konsesjon, ytterligere 3 TWh til behandling og for ytterligere 21 TWh er det meldt fra interessenter at de ønsker å vurdere vindkraftutbygging. Anleggene kan i dag få opp til 25 prosent investeringsstøtte, men investeringene drives i enda større grad frem av forventningene til innføring av en ordning med grønne sertifikater fra 2007. Sertifikatordningen vil innebære at grossistleddet blir pålagt å kjøpe en viss andel av kraften fra vindkraftverk, og vil i praksis bety at brukerne av elektrisitet subsidierer produksjonen av vindkraft og annen fornybar kraft. I forhold til dagens investeringsstøtte for vindkraft på opptil 25 prosent, kan sertifikatordningen gi en vesentlig større grad av subsidiering. De som bygger i dag og får investeringsstøtte, kan velge å betale tilbake investeringsstøtten og motta den årlige støtten gjennom grønn sertifikatordning, når sertifikatordningen etter planen kommer på plass.

Dårlig samfunnsøkonomi.

På grunn av den planlagte sertifikatordningen betrakter altså en rekke private, kommunale og statlige investorer vindkraftverk som gode investeringer. Vi mener det er betydelig fare for at dette fører til et sterkt press for å bygge anlegg som gir store miljøskader, samtidig som samfunnsøkonomien i prosjektene er negativ. Med dagens teknologi opererer man med utbyggingskostnader som vil kreve elektrisitetspriser på rundt 30-40 øre per kWh for at vindkraftverkene skal bli samfunnsøkonomisk lønnsomme. I dag er markedsprisen på elektrisitet rundt 24 øre. Selv om vi får fremtidig høye CO2-kvotepriser, som veltes over i markedsprisene for elektrisitet, vil trolig bare relativt få anlegg kunne bli lønnsomme samfunnsøkonomisk sett. Unntakene er prosjekter hvor miljøkonfliktene er små og hvor også økonomien kan være rimelig god med gode vindforhold, gunstige byggeforhold og kort avstand til nettilkobling i underdekningsområder. Øker elprisene med 10 øre som følge av offensiv klimapolitikk og høye CO2-kvotepriser og reduseres avkastningskravet fra dagens 8% ned til 6% , vil en større del av vindmølleparkene være samfunnsøkonomisk lønnsomme (uten at vi da har tatt hensyn til lokale/regionale skader). Konsesjonsbehandlingen for vindkraftprosjekter er en omfattende prosess, hvor ulike samfunnsøkonomiske aspekter blir vurdert, og frem til nå har Vassdragsvesenet NVE vurdert det slik at det har møtt mindre motstand å få frem vindkraft enn vannkraft. Dette kan nå snu. I konsesjonsbehandling av vindkraft-prosjekter bør lønnsomheten være så høy at den rettferdiggjør naturinngrepene. Prosjekter som er marginalt lønnsomme eller ulønnsomme bør ikke få konsesjon.

Dårlig klimapolitikk.

En hovedbegrunnelse for støtten til vindkraft i Norge er klimapolitisk. Da tidligere miljøvernminister Knut Arild Hareide i august i år ga grønt lys for bygging av 27 meget omstridte vindmøller på Jæren, uttalte han for eksempel at dette innebærer at "vi tar klimautfordringen på alvor". Vi er enige med Hareide i at hvis vindkraft var et effektivt virkemiddel mot klimagassutslipp, kunne det rettferdiggjøre både naturinngrep og støtten. Men realiteten er at utbygging av vindkraft i Norge av flere grunner neppe vil bidra til reduserte klimagassutslipp. For det første er det ingenting som tyder på at vindkraft kommer som en erstatning for gasskraftutbygging. Gasskraftutbygging blir bestemt gjennom politiske prosesser som i beskjeden grad vil være påvirket av omfanget av vindkraftutbyggingen. For det andre er det tvilsomt om økt norsk vindkraftproduksjon betyr mindre kullkraftproduksjon andre steder i Europa. Dersom vi tar Kyoto-avtalen på alvor, setter den et tak på samlede utslipp i den gruppen av land som har kvoteforpliktelser (Kyoto-området). Selv om den direkte effekten av norsk vindkraft er å fortrenge for eksempel dansk kullkraft, vil dette føre til at Danmark kjøper færre (eller selger flere) utslippskvoter. Men summen av utslippskvoter endres ikke, og vi får derfor bare en omfordeling av CO2-utslipp mellom landene i Kyoto-området.Nå må man selvsagt også ta høyde for at Kyoto-avtalen kan komme til å bryte sammen. I så fall kan faktisk utbygging av norsk vindkraft gi lavere klimagassutslipp i andre land. Men vi mener at heller ikke i en slik situasjon er utbygging av norsk vindkraft en god løsning. Hvis vi ønsker å påvirke CO2-utslipp i andre land, bør vi treffe tiltak som gir mest mulig CO2-reduksjon per krone kostnad for Norge. Vindkraft er neppe blant slike tiltak: Utslippsreduksjonen i Europa blir i følge de beregningene vi har sett klart under 1000 tonn CO2 per TWh norsk vindkraft. Dette betyr at hvis vi subsidier vindkraft med 10 øre per kWh, svarer dette til en kostnad på klart over 100 kroner per tonn redusert CO2-utslipp i utlandet. Det finnes billigere CO2-tiltak enn dette for Norge. Det kan argumenteres for at støtten til vindmøller hadde vært riktig, hvis den erfaringen man opparbeider seg, kunne forventes å bidra til teknologiske gjennombrudd som kunne gitt billigere vindenergi. Men potensialet for videre teknologisk utvikling av landfaste vindmøller er trolig begrenset. En annen sak er den utvikling vi ser for flytende møller til havs. Her kan miljøkonsekvensene bli mer begrensede og potensialet for teknologisk utvikling kan være større.

Klimaproblemet er globalt.

Globale utslipp av CO2 vokser raskt, og vil trolig gjøre det i mange tiår fremover. Store land som Kina og India har et stort energibehov. Kina kan komme til å bygge omtrent 50 kullkraftverk i året i mange år fremover. Vi får antakelig vesentlig mer utslippsreduksjon igjen for pengene ved å bruke dem på utslippsreduserende tiltak i slike land, fremfor å støtte norsk vindkraftutbygging. Vi er skeptiske til at omfattende utbygging av vindmøller i Norge i realiteten vil bidra til lavere globale klimagassutslipp. De vil skape store sår i norsk natur og kan bli stående som monumenter over en storstilt feilsatsing, og bør inngå kun som begrenset lokalt supplement på krafttilgang hvor forholdene ligger spesielt godt til rette. Etter alt å dømme representerer det meste av den pågående vindkraftutbyggingen i Norge dårlig samfunnsøkonomi, som blir til skade for norsk natur, og som heller ikke representerer noen effektiv klimapolitikk.