Rivningen av Y-blokken må stanses. Om nødvendig med sivil ulydighet.
Prosessen må settes på pause til koronakrisen er over og demokratiet er tilbake.
Regjeringen river Y-blokken. Det kulturhistorisk verdifulle regjeringsanlegget fra Gerhardsen-epoken skal erstattes med et gigantisk kontorkompleks som samler departementene midt i Oslo.
Det er skremmende at Solberg-regjeringen gjennomfører Norgeshistoriens mest kontroversielle ødeleggelse av et kulturminne under en unntakstilstand der normale politiske sammenkomster og demonstrasjoner er forbudt.
Støtteaksjonen for Y-blokken ber om at rivningen stanses til demokratiet igjen fungerer normalt. Lovlig protest er knapt mulig når det er forbudt for mer enn fem personer å samles. Alternativet er sivil ulydighet, noe som er en alvorlig beslutning for ellers lovlydige borgere.
Skal demokratiet fungere, må borgerne rette seg også etter vedtak som de er uenige i. Men demokratiet har en blindside, og det er tiden.
Stemmerett – for hvem?
Stemmerett er det bare nåtiden som har, men menneskelige fellesskap strekker seg gjennom tiden. En nasjon, som Norge, er et særegent fellesskap med norske borgere etter oss og også med nordmenn før oss. Fra klima- og miljøfeltet vet man hvordan det kan være et problem når demokratiet tar beslutninger på vegne av fremtidige generasjoner.
Tidligere tiders mennesker, som skapte noe som de ville skulle leve, har heller ikke stemmerett. Derfor finnes det faginstanser både for å peke ut fremtidige behov og for å ivareta samfunnets hukommelse og gi fortiden stemme.
Det er bred enighet hos Riksantikvaren og andre kulturfaglige miljøer om at regjeringsanlegget til Viksjø, Nesjar og Picasso er det viktigste monumentet Norge har fra 1950 – og 60-årene. Hvis ikke dette er verneverdig, må det bety at vi ikke skal ta vare på noe fra generasjonen som skapte den norske velferdsstaten.
Demokratiet skal representere både de døde og de ufødte. Derfor har lovverket prosedyrer som sikrer at også de blir hørt. Det er udemokratisk når prosedyrene brytes for å sette verneinteressene til side. Dette gir et moralsk grunnlag for å forsvare Y-blokken med sivil ulydighet.
Y-blokken kåret til et av Europas mest truede kulturminner
Uansvarlig usikkerhet
Rivningen av Y-blokken ville ikke vært vedtatt i dag. Klimaargumentet alene ville stoppet det. I regjeringens nye kulturmiljømelding er hovedanbefalingen at man bør gjenbruke bygg heller enn å rive og bygge nytt. Gjenbruk gir lavere klimagassutslipp og mindre miljøbelastning.
Samtidig som meldingen legges frem, river man Y-blokken, som er et kontorbygg på hele 22.000 m2 og bygget i naturbetong, et norskpatentert materiale som er sterkere enn ordinær betong. Y-blokken kan stå i tusen år.
Argumentasjonen for å rive har forfalt til en slags stahet.
Det vises til at prosjektet er kommet langt og man har brukt mye penger på å planlegge og forberede. Men det hjelper ikke med detaljerte planer om det ikke finnes penger til å gjennomføre dem. Det er uansvarlig å rive det eksisterende regjeringsanlegget uten å vite om nybyggene har finansiering.
Kontorplasser i krisetid
Planen som Stortinget har vedtatt, sier at regjeringskvartalets nye høyhus skal bygges over en tiårsperiode fra 2021. Kostnadsrammen er ikke offentlig, men anslagene for prosjektet som helhet varierer fra 20 til 30 milliarder kroner.
Er det kontorpalass til politikere og byråkrater Norge skal prioritere i den verste krisen siden andre verdenskrig? Bør man ikke heller styrke helsevesenet, fremme det grønne skiftet og redusere oljeavhengigheten?
Regjeringsanlegget er et nasjonalt anliggende, men mest berørt er hovedstadens borgere. Oslo bystyre vedtok 22. april i år at Y-blokken bør bevares. Like viktig er det at et enstemmig bystyre i Oslo ber om at prosjektet nytt regjeringsanlegg skaleres kraftig ned av hensyn til bymiljøet.
Oslos folkevalgte påpeker hvordan «samlokalisering av departementene isolert sett øker risiko og dermed beskyttelsesbehovet», noe som tvinger frem omfattende, permanente sikringstiltak med tungt negative konsekvenser for bysamfunnet.
Kunsten kan ikke skilles fra bygget
Samarbeidet mellom arkitekten Erling Viksjø og kunstnerne Carl Nesjar og Pablo Picasso er et av eventyrene i norsk kulturhistorie. Det foregikk over femten år og har satt spor på tre kontinenter og i mange land. Noen av disse betongverkene er berømte i sine hjemland og besøkes daglig av busslaster med turister. Men Høyblokka og Y i Oslo er uten sammenligning det største og viktigste produktet av samarbeidet.
I Y-blokken er kunsten integrert som en del av byggets volum og struktur. Den kunstneriske visjonen var å skape en uløselig enhet av bygg og kunst. Derfor kan ikke kunsten skilles fra bygget uten å bli ødelagt som åndsverk.
Den 22. juli 2011 pågikk det en prosess hos Riksantikvaren med sikte på varig vern av Høyblokka og Y. De to byggene og den skulpturelt utformede plassen mellom dem hadde statusen «under fredning» i Statsbyggs dokumenter.
Alene i historien
I 2013 innstilte Aasrud-utvalget på å rive nesten hele regjeringskvartalet og bygge nytt. Mobiliseringen for å redde Høyblokka og Y begynte umiddelbart, med utgangspunkt i Riksantikvarens anbefalinger. Etter terrorangrepet i 2011 hersket det imidlertid en stemning som gjorde det vanskelig å nå frem med annet enn sikkerhetsargumenter. Disse var det staten som definerte.
Hovedargumentet for å rive Y-blokken var at man hadde bygget biltunnel under en av byggets armer. Som argument for å tilintetgjøre verdensarv, overbeviser ikke dette, ikke nå som byrådet i Oslo jevnlig stenger bilveier av denne typen.
Tenkningen om bymiljø er kommet langt siden 2013. Erfaringene fra koronapandemien er et annet nytt moment som gjør det påtrengende å diskutere fornuften i å samle alle mennesker med makt og myndighet i Norge i åpent landskap i et felles kontoranlegg.
Slik har du trolig aldri sett Regjeringskvartalet
Nasjonal selvskading
Prosjekt nytt regjeringsanlegg uttrykker en moderniseringsiver som blir selvdestruktiv og selvmotsigende. Budskapet er: Vi som lever nå, interesserer oss ikke for hva mennesker før oss skapte og forventer heller ikke at noen i fremtiden vil interessere seg for det vi skaper.
«Moderniseringen» bryter de båndene fremover og bakover i tid som kalles nasjon og menneskehet.
Støtteaksjonen for Y-blokken handler for å hindre uopprettelig skade på et kulturmonument. Fremtiden fortjener å vite at Norge også i 2020 var en kulturnasjon og at folk sto opp for landets kulturarv.
Det nye regjeringsanlegget er et prosjekt som tiden har løpt fra og som skader det norske samfunnets forhold til sin egen fortid. Allerede en nær fremtid vil finne rivningen av Y-blokken uforståelig og tragisk. Den må settes på pause, om nødvendig med sivil ulydighet. Til demokratiet er tilbake og har fått tenkt seg om.
Kronikken signeres Simen Bang-Hansen, Hanne Sophie Claussen, Tone Dalen, Ellen De Vibe, Kjersti Hembre, Kjetil Jakobsen, Caroline Støvring, Espen Viksjø, Mari Viksjø Grøstad og Magnus Wessel Waal.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
