Ledig stilling – sykepleier!

Vi på «gulvet» har sett det komme, lenge.

Jeg er sykepleier. Det er jeg veldig glad for, og veldig stolt av. Jeg synes selv at jeg har et svært meningsfullt arbeid, og gleder meg hver dag til å gå på jobben. Det er derfor svært skuffende og provoserende å høre og lese de siste dagenes utspill i media. Noe kommer fra arbeidsgiverforeninger, noe kommer fra ledelseshold i sykehusene og noe kommer fra «folket».

Gidder vi ikke?

Det er bra at folk engasjerer seg. Men det kan synes som om noen av utspillene bunner i mangelfull forståelse av saken, og utspillene kan derfor oppleves svært sårende.

Denne saken har, nok en gang, fått som hovedinnhold; at sykepleierne er ikke er villige til å stille opp og gjøre jobben sin. Og i tillegg at de ikke gidder å jobbe 100 prosent eller jobbe litt ekstra i helgene.

Det er for lite folk til å ta jobbene. Det er sakens kjerne. Sykepleiere på sykehusene i hovedstadsområdet har i hovedsak ikke ett hvileskjær i løpet av dagen. Det er ikke uvanlig at man ikke har lunsjpauser, eller ikke tar seg tid til nødvendige ærend. Jeg vet at likevel går svært mange hjem fra jobb med en tung bør på sine skuldre, som skyldes at de ikke rakk enda mer. Folk som jobber i helsevesenet har 365 potensielle arbeidsdager. Det er ingenting som heter «inneklemte» dager (gitt av arbeidsgiver) for eksempel fredag etter Kristi Himmelfart, «gode juleuker», eller fri julaften, 1. eller 17. mai, eller andre røde dager.

Når må en annen lønnsmottager ta igjen de røde fridagene ved å jobbe en ekstra «vakt»?Etter nattevakter har man ikke en «lang friperiode» som en del antar. Går man av etter tre nattevakter natt til mandag, er første arbeidsvakt normalt tirsdag kveld. Det er svært sjelden at noen som jobber i 100 prosent stilling opplever å ha fire fridager etter hverandre, om det ikke er ferie. Og når man har arbeidshelg, har man ikke to fridager samlet for å kompensere dette, men en fridag den uka, og en den neste.

Det er ikke mye å gå på .

I tillegg er det slik at enhver sykepleier kan bli (og blir) beordret på jobb om det er sykdom eller andre akutte tilstander. Det betyr at man får en telefon fra arbeidsgiver med beskjed om å møte på jobb om noen få timer. Det er ikke anledning til å la være. Ordrenekt er det samme som oppsigelse uten annet varsel.

Mister rettigheter

Sykehusene er, i henhold til Spesialisthelsetjenesteloven, pålagt å holde sitt personell oppdatert, kurset, videreutdannet og etterutdannet i forhold til de oppgaver sykehuset er pålagt å løse.

Et eksempel: Om et sykehus har en intensivavdeling vil det kreves at sykepleierene kan intensiv sykepleie. Flere sykehus opplever at det ikke er intensivsykepleiere å få tak i.Markedet er «støvsugd». Hvorfor utdannes det da ikke flere intensivsykepleiere? Intensivsykepleier-utdannelsen går over 18 måneder på full tid. Tilbudet fra arbeidsgiver er et stipend på 190.000,-, mot bindingstid på ca. to år etter utdanningen. At det gis stipend betyr at arbeidsgiver slipper å betale alle «avgifter» på deg som ansatt mens du tar den utdannelsen som arbeidsgiver trenger at du tar.

At det gis stipend betyr derfor også at du mister alle rettigheter som en arbeidstaker har.

Dårlig stillingsannonse

Hvordan skaffer vi ingeniører til forsvaret? Jo vi tilbyr nærmest fri kost og losji, og lønn under utdannelsen. Kommer man rett fra videregående kan man belage seg på en fenriklønn, som tilsvarer ca 300.000,— i året. Fire års bindingstid - og så «volla» - over i privat sfære.

I Norge har vi muligens verdens beste lovverk som skal sørge for god styring av helsemidlene og den beste ivaretakelsen av pasientene. Fint å ha. «Forsvarlighetskravet» henger som en diffus sky over alt vi gjør. Sykepleiere ønsker å gi pasientene faglig og forsvarlig sykepleie. Det er min påstand at rammene ikke legger det til rette slik at dette alltid er mulig.

«Alle» vet at det er slik. Men hva skjer? Ikke så mye.

Sykehusene får beskjed om å løse oppgavene sine, og det skal skje innenfor de budsjetter og rammer som er gitt. «Finne» løsninger. «Vise handlekraft». «Noen» (for eksempel helseminister etter helseminister, styremedlemmer, styreledere og så videre) tror muligens på festtaler og innspill fra direktører om at «dette er mulig å få til». Det kan nesten høres ut som om vi driver et forsøksprosjekt, fra år til år. Det er ikke snakk om å «investere i faglig oppbygging» eller «satse på å beholde de ansatte og dermed kompetansen».

AS Norge vet at det er behov for mange flere sykepleiere nå, og i årene som kommer. De siste utspillene vedrørende sykepleierenes helgejobbing og fritid ser jeg som svært ukloke i forhold til dette behovet.

Det har rett og slett vært en veldig dårlig stillingsannonse.

Dårlig styring

Vi, sykepleierene, betaler sommerfesten, julebordet og den kaffen vi drikker selv. Vi er ikke vant til å bli puset med. Men vi leker ikke butikk! Snill pike-syndromet har gått over, lønn i himmelen kommer ikke, lovverket fungerer nærmest som et løst kapittel i et dårlig kringkastet hørespill og «løfte sammen» er et for lengst oppbrukt klisjè.

Vi står i en jobb vi ser som verdifull, og vårt største fokus er ikke fritiden vår, men pasientenes trygghet. Det er vi som står i de vonde opplevelsene når ting ikke går som de burde, og det er vi som går hjem med uro og utilfredshet etter uønsket utilstrekkelighet. Men et sted må grensen gå for hva en gruppe skal stå til ansvar for.

Lastebilsjåfører får bøter, eller mister lappen, om de ikke overholder hviletider. Sykepleierene får «tilbud» om dobbeltvakt (18 timer) for å ta seg av de sykeste pasientene.

Ansvaret skal, og må, plasseres der det hører hjemme! Det kan ikke være slik at noen nå skal ordne opp i andres dårlige planlegging og styring. Vi på «gulvet» har sett det komme, lenge, og har sagt i fra.

Å lytte er en god og nødvendig egenskap. Særlig når man jobber i helsevesenet. Også om man sitter på toppen.