Kronikk

Fredriksen-avtalen rokker ved tilliten til Nasjonalmuseet | Anne Christine Kroepelien

  • Anne Christine Kroepelien
    Anne Christine Kroepelien
    Advokat og kunstsamler

Nasjonalmuseet har inngått en avtale med Fredriksen-familien. Fra venstre: Cecilie Fredriksen, samlingsdirektør i Nasjonalmuseet, Stina Högkvist, direktør i Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo og Kathrine Fredriksen. Foto: Morten Qvale / Nasjonalmuseet

Det er berettiget grunn til bekymring når Fredriksen-familien skal ha siste ord om hvem som kjøpes inn og får stille ut i de nye Nasjonalmuseet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er bred prinsipiell enighet blant kunstnerne, politikere og museumssektor om at private gaver til kunst- og kulturlivet er et gode. Nettopp derfor er det viktig å diskutere om avtalen mellom Norges viktigste museum og Fredriksen-familien er god. Hvilken presedens skaper avtalen for andre samarbeid?

Nasjonalmuseet har et nasjonalt ansvar og forvalter verdier for hele landet. Det er uenighet om etiske aspekter ved avtalen.

Fra et juridisk ståsted er det flere bestemmelser som er uklare.

Anne Christine Kroepelien er advokat og kunstsamler. Foto: Trond Løkke

Avtalen omfatter utlån av kunst i familiens eie, rådgivning knyttet til innkjøp av ny kunst, tilretteleggelse av en stor utstilling Fredriksen Commission annethvert år, utvikling av et forskningsprogram Fredriksen Research, samt årlig økonomisk støtte på opptil tre millioner kroner.

Det skal etableres en rådgivende komité (pkt. 2.1 og 2.2) som skulle ha definert Fredriksen-samlingens profil innen juni 2018. Dette er ikke gjort, og kontraktsbruddet er heller ikke omtalt i Addendumet ('Ad.'). Profilen på samlingen er «grunnmuren» i samarbeidet.

Hvorfor er ikke kontraktsbruddet omtalt i tilleggsavtalen?

Les også

Fredriksen-døtrene inngår gigantsamarbeid med Nasjonalmuseet

Øker Fredriksen-samlingens verdi

Fredriksen låner gratis ut kunst til Nasjonalmuseet (pkt. 3.2). Kunsten skal plasseres på «prominent locations» og «favourable» steder: familiens kjernesamling i Rom 88 og Fredriksen Commissions i Lyshallen (Ad. pkt. 2 og 3). Kunstverk skal tydelig merkes som Fredriksens bidrag (pkt. 5.6). De fleste samlere har store utgifter til forsvarlig lagring og har liten tilgang til visningsrom.

Fredriksen får en betydelig fordel av å få oppbevart kunsten sin på et museum, samt anerkjennelse som kan øke samlingens verdi.

Utlånsperioden for kunst er 10 år, men kortere hvis verk kjøpes mot slutten av avtaleperioden (pkt. 4.2). Innkjøp foreslås av den rådgivende komiteen, men Fredriksen-familien bestemmer om et verk skal kjøpes eller ikke (pkt. 2.3 (b)). Fredriksen-familien kan til enhver tid ta ut 20 prosent av verkene i samlingen (pkt. 4.3 (c)).

Det er altså ingen garanti for at kunstverk kjøpt inn av museets innkjøps- og kunstfaglige kompetanse blir tilgjengelig i hele avtaleperioden. Avtalen kan sies opp med to års oppsigelsestid (pkt. 8.1 (b), da skal all kunst tilbakeleveres.

Les også

– Avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-søstrene burde aldri vært inngått

Publikum betaler momsen

Partene skal samarbeide om plassering i museet, men Nasjonalmuseet har «diskresjon» (pkt. 5.5 (b)). Bestemmelsen om «diskresjonen» er uten innhold når museet må samarbeide med familien.

Nasjonalmuseet burde hverken godtatt Fredriksen-familiens krav om eget rom eller samarbeidsplikten.

Det er gammeldags å vise en kunstsamling i eget rom. Plikten til å samarbeide påvirker museets kuratoriske frihet.

Fredriksen-familien skal ikke betale moms. Moms skal betales av museet (pkt. 2.5). Fredriksen kan si opp avtalen dersom de blir momspliktige. Med mindre det er momsfritak, er det vi som kjøper inngangsbilletter, som betaler momsen. Fredriksen får en rabatt på innkjøp.

Fredriksen-familien skal holdes skadesløs

Fredriksen-familien skal forsikre kunsten, men avtalen har også en forventning om at staten skal holde Fredriksen-familien skadesløs dersom kunsten skades (pkt. 6.3 (c), pkt. 2.3 (d)).

Risiko for skade er stor, og disse forholdene burde vært avklart.

Fredriksen-familien skal godkjenne den personen som ansettes av Nasjonalmuseet for å følge opp avtalen og samlingen (pkt. 2.6). Samlingsansvarlig er i tillegg både direktørens underordnede og en som museumsdirektøren skal samarbeide med.

Vi har tillit til at offentlig museumsansatte objektivt kan vurdere kunst, men det er berettiget grunn til bekymring når Fredriksen-familien skal ha siste ord i spørsmålet om hvem som kjøpes inn og får stille ut i det nye Nasjonalmuseet.

Det er lett å være enig med International Council of Museums (ICOM) i at «avtalen står i fare for å skade museets integritet».

Utstillingsplass i offentlige museer har høy anerkjennelse fordi utvelgelsen bygger på faglige kriterier. Utstillingsmuligheter dekker produksjonskostnader og fører til videre kunstsalg for kunstnere. Det er alminnelig kjent at museer får kjøpt kunstverker til sterkt redusert pris fordi kunsten skal stilles ut i museum. Skal Fredriksen-familien også ha denne fordelen?

Uten enighet, ingen penger

Fredriksen-familien skal finansiere Fredriksen Commission (Ad. pkt. 3). Gjennom samarbeid skal partene «bli enige» om hvem som får stille ut. Det vil si: uten enighet, ingen penger eller utstilling.

Igjen er det kravet om enighet som innebærer at Nasjonalmuseet gir fra seg en suveren kuratorisk frihet.

Og hvorfor er det avtalefestet at Fredriksen-familien skal være den første til å kontakte kunstnere som velges til Fredriksen Commission (Ad. pkt. 3 iv)?

Fredriksen-familien skal finansiere kunsthistorisk forskning (Ad. pkt. 4), men omfanget og hva det skal forskes på, er ikke avtalt. Hvem skal bestemme det? Forhåpentlig er det ikke bare Fredriksens kunst det skal forskes på.
Nasjonalmuseet skal få et årlig beløp til dekning av kostnader knyttet til avtalen og markedsføring av familiesamlingen. I 2017 var beløpet 1,6 million kroner.

Åpenhet og transparens

Nasjonalmuseets faktaark opplyser at partenes intensjon skal tillegges stor vekt ved tolkningen av avtalen. Men avtalen er underlagt engelsk rett (pkt. 10.2). Engelsk rett legger mer vekt på det som er skrevet enn på intensjoner.

Hvis avtalen skal tolkes annerledes enn den er skrevet, burde den reforhandles.

I tillegg fraskriver staten seg adgangen til å kunne motregne krav og immunitet (pkt. 10.3 c). Det er avtalt at tvister skal løses ved voldgift i London, noe som er dyrt. Norsk domstolsbehandling fremstår som et bedre alternativ sett i lys av at avtalen gjennomføres i Norge.

Avtalen skal holdes hemmelig (pkt. 10). Et viktig prinsipp i norsk forvaltning er åpenhet og transparens. Hvorfor gjelder det ikke her?

Kunstens oppgave er å synliggjøre og diskutere samt være en kritisk instans både for samtid og ettertid. Vår tillit til offentlig forvaltning bygger på at beslutninger tas med godt faglig skjønn på objektivt grunnlag. Avtalen rokker ved den kuratoriske tilliten til Norges viktigste museum.

Det fremstår som uklokt å prøve et offentlig-privat samarbeid som kan svekke tilliten til Nasjonalmuseet.

  • Les også:

Les også

  1. Nasjonalmuseets direktør svarer på kritikken: Samarbeidet med Fredriksen-søstrene gir større spillerom | Karin Hindsbo

  2. Museumsetikken er ivaretatt i Fredriksen-avtalen | Helene Jebsen Anker

  3. Flere rikinger bør åpne lommeboken | Cecilie Asker

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Nasjonalmuseet
  2. Kunst
  3. Kulturpolitikk
  4. Museum
  5. Utstilling