Hundre år med barnet som genuint utviklingsprosjekt | Markus Lindholm
Steinerskolen feirer hundre år i år.
I disse dager er det hundre år siden Rudolf Steiner holdt sine innledende foredrag om pedagogikk, ved oppstarten av den første steinerskolen i Stuttgart.
En fabrikkeier hadde spurt om Steiner kunne lage en skole for barna til de ansatte, med utgangspunkt i Steiners antroposofiske ideer.
I løpet av to uker ga Steiner et knippe forelesninger om pedagogikk for det nybakte lærerkollegiet, og i årene som fulgte, utviklet ideene og metodikken seg praksisnært, så å si fra uke til uke.
Skolens utforming ble slik sett en fargerik miks av Steiners filosofiske ideer, sunn fornuft og erfaringer av hva som fungerte.
Ankerfeste for egen identitet
I sentrum av steinerpedagogikken står oppfatningen av barnet som genuint utviklingsprosjekt.
Hvert barn er hellig og ukrenkelig, og skolen er en arena der dette individuelle skal få næring og bygge et selvstendig ankerfeste for egen identitet.
Lærerens oppgave blir følgelig ikke bare å sørge for at barna lærer det de skal, men å undervise slik at fagstoffet også kan tilføre barna noe for deres vekst.
Enhver lærers bekymring er jo at det man underviser, kommer ufordøyd ut igjen tyve år senere – at de tar fatt på livet med lærerens begrepsinnhold og betraktningssett.
All læring må bearbeides og bli personlig, og dette har gjort kunst- og håndverksfag til viktige virkemidler i steinerskoler: Læringsprosessen og elevenes begrepsdannelser settes i en bredere kontekst, der både intellekt, opplevelsesdybde og praksisnære aktiviteter skal spille sammen og vekselvirke, for å oppnå dyp læring.
Kunnskap er noe som erobres, og hele mennesket skal involveres.
Les også: Et motkulturelt pedagogisk alternativ: I nitti år har den norske steinerskolen provosert og begeistret. Nå har den fått sin historie.
En metode
Opphavsmannen var selv omhyggelig med å definere dette som en metode, og ikke som en livssynsskole.
Barn skal hverken bli kristne eller antroposofer, hverken sosialdemokrater, muslimer eller liberale. De skal bli seg selv, og steinerpedagogikk kan følgelig defineres som et sett metoder som fremmer individets evne til å bygge et ståsted for eget liv.
Man behøver altså slett ikke å være antroposof for å undervise steinerpedagogisk. Det er metodikken og den faglige nysgjerrighetskulturen som forener læringsmiljøet, troen på at kunnskap blir dypere, mer forpliktende og individuelt forankret om elevene også må skrive egne tekster, male og modellere.
Vesentlig mer positivt forhold til skolen
Hundre år senere finnes det tre tusen steinerskoler og -barnehager spredt på alle kontinenter.
Pedagogikken har vist seg å være forbausende tilpasningsdyktig og har funnet gjenklang i de mest ulike kulturelle himmelstrøk, fra Silicon Valley og Lakota-indianske Pine Ridge til Tadsjikistan, og fra sørafrikanske townships til Nepal, India og Kina.
Flere studier har søkt å kartlegge hvordan elevene på steinerskoler har det og hvor de senere tar veien. Den mest omfattende ble ledet av Sylvia Liebenwein ved Universitetet i Düsseldorf (2012). 800 elever fra ti tyske steinerskoler deltok, og dataene ble komplettert med 50 dybdeintervjuer av foreldre og elever.
Resultatene viste at elevene hadde et vesentlig mer positivt forhold til skolen og var signifikant mer læringsmotivert enn referansegruppen.
De følte seg mer sett av lærerne, og ambisjonene om høyere utdanning lå også signifikant over referansegruppen.
De rapporterte også om færre stressrelaterte plager og bedre helse.
Men det var også riper i lakken: Enkelte følte seg for lite faglig stimulert, mindre bruk av lærebøker gjorde undervisningen sårbar for mulige svakheter hos lærerne og ukritisk tro på Rudolf Steiners ufeilbarlighet kunne være frustrerende.
Senere utdanning og livsvalg
Den nordamerikanske føderasjonen av steinerskoler gjennomførte i 2005–2008 tre større studier av hvordan steinerpedagogikken slår ut på senere utdanning og livsvalg, basert på data om tidligere elever fra 26 steinerskoler, komplettert med informasjon fra mer enn 200 professorer som hadde hatt dem som studenter.
Også her var hovedinntrykket positivt: 94 prosent av elevene hadde tatt høyere utdanning. Realfag og humaniora var overrepresentert sammen med kunst og sosiale fag, mens økonomi og ingeniørfag var underrepresentert.
De aller fleste så tilbake på skoletiden med glede.
Responsen fra professorene var også positiv: Stikkord var «høy læringsglede», «tenker utenfor boksen», «etisk forpliktet» og «personliggjør kunnskap og evner å skape ny kontekst».
Negative erfaringer fantes imidlertid også i denne undersøkelsen og var igjen knyttet til manglende faglig progresjon og tvil om hvorvidt steinerskoler er tilstrekkelig åpne for nye ideer.
Klassereiser
Elevenes faglige nivå i realfag ble evaluert i en østerriksk PISA-undersøkelse (2006) og lå der signifikant over referansegruppen. Også her fremsto steinerskoleelever som mer læringsmotiverte.
Det er likevel vanskelig å trekke entydige slutninger fra studiene. Foreldrenes valg av skole er ofte del av et sett med verdier som gjør det vanskelig å si hva som skyldes hjem og hva som skyldes skole.
I den amerikanske undersøkelsen var for eksempel akademikere, kunstnere og lærere overrepresentert. Men andelen aleneforeldre var også høyere.
En studie ved universitetet i Karlstad (2007) fant ikke desto mindre at steinerskoleelever er mer sosialt mobile: Andelen elever fra hjem der foreldrene var uten høyere utdanning, men som selv senere tok høyere utdanning, var signifikant høyere enn i referansegruppen. Det antyder at steinerpedagogikk legger til rette for klassereiser.
I mange av undersøkelsene kom det også frem at informantene selv mente at skolegangen hadde vært viktig for de positive resultatene.
Så generelt kan man si at det ser ut til å være sammenheng mellom resultatene og det steinerskolene selv hevder å fremme: Nysgjerrige, selvstendige og kreative mennesker som foretar bevisste livsvalg og tenker utenfor boksen.
Steiners antroposofiske ideer
Det er imidlertid også verdt å merke seg kritikken. En del elever savnet brattere læringskurver. Steinerskoler hevder å være en skole for alle, og det må i så fall også inkludere elever som trenger faglige utfordringer.
Det er også behov for å avklare hvilken rolle Rudolf Steiners antroposofiske ideer skal spille i fremtidens steinerskoler.
Hundre år er lang tid. Skal hans ord fortsatt ha samme gyldighet, eller gjelder det kanskje nå først og fremst å konseptualisere de overordnede perspektivene og så utvikle pedagogikken videre selv?
En slik avklaring vil gi større frihet i å videreutvikle den rike metodekulturen som allerede er etablert, og som daglig viser sin fruktbarhet både i Norge og i resten av verden.
