Kommunepolitikere kan være ansvarlige for brudd på eldres menneskerettigheter | Gro Nystuen og Stine Langlete
Kommunene har det primære ansvaret for å forhindre menneskerettsbrudd i kommunale virksomheter.
Eldreomsorg er en populær valgkampsak. Men ivaretagelsen av eldres menneskerettigheter lider av alvorlige svakheter. Mange av dem er det våre kommunale politikere som er ansvarlige for.
Ikke alt som er vondt og leit i samfunnet er brudd på menneskerettighetene. Men der offentlige myndigheter har et rettslig ansvar for å sikre enkeltindividers rettigheter, kan det faktisk være det. Eldre har selvsagt de samme rettighetene som alle andre, men det å ha rett er ikke alltid det samme som å få rett.
Mange eldre opplever å få dårligere helse, dårligere syn eller hørsel, nedsatt bevegelighet eller kognitiv svikt. I slike situasjoner blir de særlig sårbare, og staten får da en menneskerettslig forpliktelse til å sette inn ekstra tiltak for at eldres menneskerettigheter skal kunne realiseres.
Eldre risikerer å oppleve menneskerettsbrudd i Norge på en rekke områder.
Her er tre eksempler:
Vold i nære relasjoner
Forskning viser at opp mot 76.000 hjemmeboende personer har vært utsatt for vold eller overgrep etter at de fylte 65 år. 80 prosent hadde en nær relasjon til overgriperen. Det finnes statlige handlingsplaner mot vold og overgrep i nære relasjoner, men ingen av dem inneholder noen tiltak som er rettet mot eldre som særskilt sårbar gruppe.
I tillegg viser studier at en av fire kommunale handlingsplaner ikke hadde inkludert eldre voldsutsatte. Undersøkelser viser videre at slike overgrep ikke bare skjer i hjemmet, men også på institusjoner, og at det mangler kartleggingsverktøy, rapporteringsrutiner og kompetanse om de særlige problemer denne gruppen opplever i tjenesteapparatet.
Statlige myndigheter, herunder kommunen, har en særskilt plikt til å forebygge, avverge og straffeforfølge vold og overgrep, også mellom privatpersoner.
Dette følger av både Den europeiske menneskerettskonvensjonen og av Istanbulkonvensjonen. Den nye nasjonale handlingsplanen mot vold i nære relasjoner (lansert av regjeringen 24. juni 2019) bør inneholde tiltak spesifikt rettet mot vold og overgrep overfor eldre.
Tvungen helsehjelp
Eldre utsettes ofte for tvungen helsehjelp. Dagens praksis med tvungen helsehjelp på sykehjem tilfredsstiller ofte ikke menneskerettslige krav til forståelse av samtykke og til at tvangsbruk må være så lite inngripende som mulig.
Helsetilsynets landsomfattende tilsyn i 2011/2012 viste at helsepersonell manglet tilstrekkelig kunnskap om hvordan de skulle vurdere samtykkekompetanse, hva som er et gyldig samtykke, og hva som skal til for å ivareta det minste inngreps prinsipp.
Tilsynet førte til en rekke tiltak, men vi har ingen landsomfattende oversikt over hvordan praksis er i dag. I 2018 utarbeidet SSB på oppdrag fra NIM en rapport om menneskerettighetssituasjonen til beboere i sykehjem. Den viste at kun halvparten av landets kommuner har registrert sin bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten – til tross for at slik registrering har vært lovpålagt siden 2009.
Rapporten viser også at om lag 80 prosent av personene som ble registrert med tvungen helsehjelp i 2017, var pasienter ved sykehjem. At tvangsbruk i begrenset grad dokumenteres og innrapporteres, innebærer også at det er vanskelig å måle utviklingen og sammenligne tvangsbruken i ulike kommuner. Det bør settes i verk landsomfattende undersøkelser for å kartlegge tvungen helsehjelp på sykehjemmene.
Å si at det mangler folk i eldreomsorgen, er en sannhet med modifikasjoner | Vabø, Amble og Drange
Underernæring og legemiddelbruk
Rundt en tredjedel av eldre pasienter i sykehus og i helse- og omsorgstjenesten er underernært eller i risiko for underernæring. Dette slås fast i regjeringens Stortingsmelding fra 2018, Leve hele livet. Forskning viser også at mange eldre utsettes for uheldig og ofte overdreven legemiddelbruk.
En doktoravhandling fra 2018 viser at 35 prosent av de hjemmeboende eldre og 44 prosent av beboerne i de undersøkte sykehjemmene brukte minst ett legemiddel, eller en kombinasjon av legemidler, som kan karakteriseres som potensielt uheldige.
I november 2018 kom Riksrevisjonen med en rapport om kvaliteten i eldreomsorgen hvor det fremgår at det er behov for å styrke arbeidet med å forebygge underernæring, og at det ofte mangler oversikt over uheldig legemiddelbruk.
FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter pålegger Norge å sørge for trygg mat og forsvarlig helsehjelp til alle. Det er viktig med økt kunnskap om kvaliteten på eldreomsorgen og spissede tiltak basert på slik kunnskap for å møte problemene med underernæring og feilmedisinering blant eldre.
Hun bor hjemme og greier seg selv. Men 93-åringen måtte vente i syv måneder og skrive brev til avisen før hun fikk trygghetsalarm.
Kommunene har et selvstendig ansvar
Menneskerettslig sett har myndighetene en sikringsplikt på alle disse områdene. En viktig side av dette, som tidvis overses, er at «myndighetene» omfatter kommunene. Også de har et selvstendig menneskerettsansvar.
Det er riktignok staten som utad (og internasjonalt) står som ansvarlig etter menneskerettighetskonvensjonene, men dette ansvaret er fordelt på alle nivåer av offentlige myndigheter.
Hvis en kommune ikke sikrer en voldsutsatt person i institusjon, der dette kunne vært gjort, vil det kunne være et menneskerettsbrudd som staten Norge blir ansvarlig for. Og det er på kommunalt nivå de tre ovennevnte utfordringene utspiller seg. Kommunepolitikerne må erkjenne utfordringene og handle.
- Les også:
