Habermas fyller 90 år. Samtidig er et nytt storverk ferdigstilt. | Erik O. Eriksen

  • Erik O. Eriksen
Jürgen Habermas fyller 90 år 18. juni. I 2005 ble han tildelt Holbergs internasjonale minnepris i Haakonshallen i Bergen.

Verdens mest kjente filosof Jürgen Habermas gir fortsatt tankevekkende bidrag.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Jürgen Habermas fyller 90 år 18. juni. Samtidig annonserer forlaget Suhrkamp at et nytt storverk er ferdigstilt. 1700 sider om den vestlige konstellasjonen av tro og viten og om kildene til fornuftig frihet.

Her blir det kontroverser og sysselsetting for mange i årene som kommer.

Dristige teser

Slik har det vært med alle større arbeider fra Habermas. Fra tesen om strukturforvandlingen av offentligheten fra 1962, som fortsatt gir opphav til feider, via arbeidene om erkjennelsesledende interesse, som han selv ga opp, via teorien om kommunikativ handling fra 1981, som fortsatt gjelder, til de rettsteoretiske arbeidene på 1990 tallet, som flyttet forskningsfronten.

Bidragene er for mange til at de kan nevnes her. Alle har de dristige teser. Noen har Habermas gått tilbake på, andre har han forsvart og videreutviklet. Habermas har vært en nybrottsarbeider både innen samfunnsfagene og filosofien. Hans arbeider gir innsikt og utsyn.

Ingenting er så praktisk som en god teori

I disse dager hvor forskningen absolutt skal ha virkning, impact, er Habermas et slående eksempel på at ingenting er så praktisk som en god teori.

Da Jon Elster redigerte en bok om deliberativt demokrati på slutten av 90-tallet, startet han med å si at det er takket være Habermas at vi nå har denne demokratiforståelsen.

Teoribygningen er kompleks, men samtidig har Habermas holdt fast på en enkel grunnintuisjon om tvangsløs kommunikasjon. Allerede i sin doktorgradsavhandling om Friedrich Schelling fra midten av 1950-tallet formulerte Habermas ideen om at historisk urett bare kan bedømmes gjennom en praksis som selv er herredømmefri.

Kraften i det bedre argument

Spørsmålet har hele tiden vært den eiendommelige, tvingende, men samtidig tvangsløse kraften i det bedre argument. Hele vår sivilisasjon, vår demokratiske rettsstat, hviler på at argumentet i seg selv skal kunne avgjøre tvister. Dette er hard kost for realister og populister.

Nå har ikke Habermas noen illusjoner om den ideelle samtale, til det er maktimperativene overtydelige.

Poenget er heller at vi ikke kan ha et fungerende rettsvesen, et forstandig skolevesen, en kritisk presse, en offentlig politisk samtale, med mindre vi har tillit til argumentets kraft.

Det er fra dette grunnprinsippet Habermas utviklet en hel samfunnsteori, en moralfilosofi, en rettsfilosofi og en politisk teori. Det er muligheten for å oppnå enighet som forklarer hvordan moderne samfunn henger sammen og hvordan nye samhandlingsmønstre dannes.

1 1992 kom storverket Faktisitet og gyldighet, som på samme tid er en rettsfilosofi og en demokratiteori. Retten er maktens grunnlag og grense. Det er bare gjennom retten at solidaritet med fremmede kan etableres.

I dette arbeidet ble motsetningen mellom liberalisme og republikanisme og mellom rettigheter og folkesuverenitet forsøkt løst, og her ble tesen om forfatningspatriotisme lansert. Her var det oppgjør med ideen om et mytisk folk som grunnlag for demokratiet, og her ble spenningen mellom universalisme og partikularisme formulert på nye måter.

Jürgen Habermas i diskusjon om Europas fremtid med Frankrikes president Emmanuel Macron og den daværende utenriksministeren i Tyskland Sigmar Gabriel.

Hvem er folket?

Habermas har bidratt til å klargjøre grunnlaget for kritikk og opposisjon og har skarpt avvist alle forsøk på revolusjonsromantikk så vel som alle forsøk på å undergrave de demokratiske prosedyrene gjennom populistiske appeller til «folket». Hvem folket er, kan en bare vite noe om når alle har kommet til orde, når de demokratiske prosedyrene er fulgt.

Forpliktelsen på kriterier for sannhet og rettferdighet er uomgjengelig for vitenskap og politikk. Som han anklaget aktivister for venstrefascisme under studentopprøret på slutten av 1960-tallet fordi de ikke tok avstand fra vold, spurte han på 1990-tallet hva postmodernistene har på universitetet å gjøre.

Kastet seg over religionsfilosofien

På 1990-tallet var han involvert i opplysende debatter med blant andre Richard Rorty, John Rawls, Ronald Dworkin. Sentralt sto hans diskursteori om rett og politikk.

Man skulle tro at det var slutt etter dette, at han som Hegel ville avslutte med sin rettsfilosofi. Men nå kastet Habermas seg over religionsfilosofien, etter først å ha tatt et oppgjør med biogenetikkens manipulering av den menneskelige natur.

Les også

Sam Harris mener den store samtalen har kollapset. Nå prøver han å snakke den til live igjen.

Her måtte Habermas utover diskursetikken for å finne kritikkstandarder. Begrepet om den menneskelig natur – personens enhet med legemet – ble brukt for å vise at kloning nedvurderer personens moralske selvevaluering. I 2005 kom en bok om naturalisme og religion, og samtalene med kardinal (pave) Joseph Ratzinger ble gitt ut.

Religionens plass i offentligheten var temaet for Habermas’ forelesning i forbindelse med mottagelsen av Holbergprisen i 2005 og er det temaet han nå har levert et 1700 siders bidrag til klargjøring av.

Hvis religionen er et skrik om det som mangler, hvordan forholdt den seg da til ideen om frihet basert på fornuft? Hvordan forene tro og viten? Kan et religiøst samfunn være demokratisk?

En kosmopolitisk verdensorden

I mellomtiden, fra finanskrisen i 2008 som kastet EU ut i en langvarig krise, og helt frem til nylig, har han levert flere bidrag til Europa-forskningen. Det gjelder ikke bare skarpsindig kritikk av EUs krisepolitikk og av forsøk på å skru integrasjonsprosjektet tilbake. Han har også levert et nytt bidrag til hvordan vi skal forstå EUs konstitusjonsgrunnlag. EU er basert på en delt suverenitet mellom to konstituerende subjekter: borgerne og statene. Igjen ble det kontroverser.

Dette arbeidet følger i sporene av hans arbeid med en kosmopolitisk verdensorden. Hva kan det bety i dag? Ikke en verdensstat, men et konstitusjonelt regime for beskyttelse av menneskerettigheter og forhindring av krig. Et slikt regime må suppleres med et valgt verdensparlament. De som vil reformere FN, kan lære av EU.

Habermas har med sin intellektuelle kraft og sitt moralske mot satt sitt tydelige preg på det nye, liberale Tyskland. Siden den såkalte historikerstriden på 1980-tallet har han hamret inn hva som kreves av tyskerne: «vi sønnene, døtrene og barnebarna til den barbariske nasjonalisme». Hans kritikk er ofte besk, som da han påtalte landets unnfallenhet i håndteringen av Europas finanskrise.

Noen seire er det dog blitt. Han måtte vantro gni seg i øynene da Angela Merkel åpnet grensene for flyktningene i 2015. Men så kom reaksjonen, myten om «folket» gjenoppsto som mobiliserende kraft mot de fremmede. Igjen er Hitlers kronjurist, Carl Schmitt, på moten, igjen trengs intellektuell mobilisering. Hvem tar opp arven?

  • Fikk du med deg denne saken i A-magasinet i fjor?
Les også

For 8000 kroner ble ren svada til vitenskap – og Aftenpostens journalister til «professorer»