Kronikk

Hjemmeabort: Effektivt og skånsomt for hvem? | Kvinne (30)

  • Kvinne (30)

Jeg ble overlatt til meg selv i en vanskelig situasjon, skriver anonym kvinne. Foto: tanewpix789 / Shutterstock / NTB scanpix

Hvor er informasjonen om det vi faktisk kan risikere å kjenne og se? Det som jeg kanskje ikke kan tenke meg til selv?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Abort angår flere enn vi tror. Nær 40 prosent av kvinner i Norge vil i løpet av livet oppleve abort. Noen mister et ønsket barn, andre blir gravide uten å ville det. Uavhengig av årsaken til aborten, trengs et fokus på hva som faktisk skjer når noen er i situasjonen.

Over 80 prosent avbryter svangerskapet før niende uke. De fleste vil sannsynligvis få anbefalt medikamentell abort i form av såkalt hjemmeabort. Dette innebærer at kvinnen tar tabletter som stanser graviditeten på et sykehus, og deretter tabletter som får livmoren til å støte ut innholdet hjemme.

Hvordan situasjonen håndteres, er av avgjørende betydning. Et eksempel finner vi i Siri Bruskelands kronikk fra februar 2018. Hun skildrer hvor grusomt det var å gå gjennom en missed abortion.

Et annet eksempel kan se slik ut: Kvinne og mann har vært sammen over tid. Kvinne blir uplanlagt gravid. Hun får livet snudd opp ned og vil beholde barnet. Mann får også livet snudd opp ned. Han vil ikke beholde barnet. Kvinne ønsker ikke å ødelegge for mann. Hun ødelegger for seg selv i stedet. Det begjæres abort.

Les også

Les Siri Bruskelands kronikk: Kvinner med dødt barn i magen får ordne opp selv

Redd for å gjøre feil

Aborten foregikk i korte trekk slik: På sykehuset. Etter noe usikkerhet knyttet til om jeg var kommet for langt på vei for hjemmeabort, ble det til slutt klart at jeg var akkurat innenfor grensen. Jeg visste for øvrig ikke at jeg kunne bedt om å få gjøre det kirurgisk likevel.

Legen som undersøkte meg, lurte på om vi hadde spørsmål før sykepleier skulle ta over. Hva skal man spørre om? Jeg spurte om hvordan man visste at tablettene var satt inn riktig.

Jeg var så redd for å gjøre noe feil. Sykepleier tok over og min bekymring for hvordan alt skulle gjøres, ble tatt opp igjen. Det ble foreslått at partneren min kunne sette tablettene på plass, ettersom det kunne være litt vanskelig for meg.

Vi fikk flere tabletter i en konvolutt og et skriv som forklarte rekkefølgen på når hver tablett skulle tas.

«Forvent en kraftig mens»

Sykepleieren gikk gjennom skrivet med oss. Det ble nevnt at det kunne være fint å ha på seg joggebukse og komfortable klær. Det ble sagt at jeg kunne forvente en kraftig mens. Før jeg ante ordet av det, hadde sykepleieren poppet en pille ut av emballasjen. Jeg satt med pillen i den ene hånden og et glass med vann i den andre. Jeg svelget den. Vi fikk mer informasjon som jeg ikke husker.

Det eneste jeg husker, var at jeg ikke skulle komme tilbake etter to dager slik jeg hadde lest at man skulle. Jeg spurte om jeg fikk sykmelding fordi jeg hadde lest at man skulle få 3 dager. Hele situasjonen ble veldig merkelig. Sykepleieren var unnvikende. «Det er helst de som gjør tunge løft som trenger sykmelding», ble jeg fortalt.

Jeg måtte gi tydelig uttrykk for at jeg ville ha sykmelding. Det var som om jeg «snyltet» meg til sykedager.

Vi fikk flere tabletter i en konvolutt og et skriv som forklarte rekkefølgen på når hver tablett skulle tas, skriver kronikkforfatteren. Foto: fizkes / Shutterstock / NTB scanpix

Husker bare bruddstykker

For jeg løfter ikke tungt. Jeg sitter på et kontor. På sykmeldingen som kom i posten noen dager etterpå står det «Leg.sv.avb., komplett el. uspes., uten komplikasjoner». Den gjaldt for to dager. Hjemme. I et døgn ventet jeg med gru på at de siste tablettene skulle settes inn.

I mitt tilfelle ble det å sette inn tablettene i skjeden til en absurd situasjon der jeg omtrent knep igjen beina mens partneren min måtte få tablettene inn i meg. «Inngrepet» ble nærmest som et overgrep.

Etter en times tid begynte kroppen å reagere. Først med typiske menssmerter som er ganske kraftige i utgangspunktet. Men det bygget seg opp til noe som var av en helt annen dimensjon. Det var så vondt at jeg bare husker bruddstykker av timene som fulgte.

Ikke forberedt

Jeg var så utslitt at jeg sovnet mellom hver rie, for så å bli revet tilbake til våken tilstand når den neste kom. Partneren min satt ved meg hele tiden. Han skjønte antageligvis ingenting siden han forventet en kraftig mens. Som om han vet hva en kraftig mens kan være i utgangspunktet. Når smertene ga seg, levde jeg på en midlertidig lykkerus.

Til min store overraskelse var det ikke så mye som en bloddråpe som var kommet før «det» litt utpå natten kom helt plutselig, mens jeg satt på do. Jeg så embryoet i toalettskålen. I tiden etterpå føltes det som jeg hadde en ballong i meg som jeg måtte være forsiktig med. Det var ubehagelig å bevege seg. Uten at jeg kan si det sikkert, er jeg overbevist om at morkaken kom to dager etterpå.

Den krypende følelsen satte en ordentlig støkk i meg. Lykkerusen ga seg. Jeg gikk i kjelleren med et brak. Etter fem dager, kom det ut koagulert blod som krøp nedover og fremkalte sterke angstfølelser i meg.

Etter fire uker testet jeg positivt på graviditetstesten som var en slags kontrolltest. Situasjonen var fortsatt opprivende uavklart. Jeg var ikke forberedt på noe av dette. Og husk: Jeg hadde brukt opp mine to dager med sykmelding.

Les også

Les også: Politikken din i høst, Erna Solberg, har ikke gjort meg mer trygg på å forsøke å få flere barn

Hvor er informasjonen?

Jeg slapp utskrapning. For andre varer abortsituasjonen enda lenger. Jeg ønsker med dette å fokusere på et problem som er større enn enkeltindividene i den konkrete situasjonen. Selv om dette ikke er en kronikk om bakgrunnen for aborten, må det løftes frem at situasjonen rundt abort kan ha noe å si for hvilken metode man anbefaler.

Hvorfor er det ikke rutine å prate med kvinnen alene? I en situasjon der partene ikke er enige om aborten, hvordan kan det være anbefalt å overlate «inngrepet» til dem selv?

En ytterligere belastning er at informasjonen som gis, er mangelfull. Det som faktisk blir sagt, fremstår som trivielt. Og hvor er informasjonen om det vi faktisk kan risikere å kjenne og se? Det som jeg kanskje ikke kan tenke meg til selv?

Årlig gjennomgår et betydelig antall kvinner en abort. I tillegg finnes de som er rundt henne. Det holder ikke å spørre om det er «noe vi lurer på». Vi aner jo ikke hva vi lurer på! Den mangelfulle informasjonen som ble gitt til meg, kompliserte aborten unødvendig. Jeg ble overlatt til meg selv i en vanskelig situasjon.

Aftenposten kjenner kronikkforfatterens identitet.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Abort
  2. Svangerskap
  3. Kronikk
  4. Debatt

Relevante artikler

  1. NORGE

    Sykepleiere angripes og trakassereres seksuelt. Benedicte vet aldri hva som møter henne på jobb.

  2. KRONIKK

    Oslo-skolen er en førerløs farkost. Vi er alvorlig bekymret.

  3. A-MAGASINET

    Ingen vet hva som skjedde på rommet til demenssyke Eva. Bare at hun var redd for nattevakten.

  4. VERDEN

    I årevis har leger og sykepleiere strømmet vestover i Europa. Hvem skal behandle koronapasientene i øst?

  5. POLITIKK

    Hun fikk gnisten tilbake etter en krevende me too-vår i Unge Høyre. Men nå er Sandra Bruflot ferdig som leder.

  6. NORGE

    Etter fem aborter, en dødfødsel og en normal fødsel fikk hun vite hva som var galt med henne