Tidlig spesialisering får en stadig mer naturlig plass i barneidretten. Det er ødeleggende. | Bjarte Myrhol og Eirik Øiestad
Nesten alle taper på spesialisering.
Nesten alle taper på en utvikling der vi ofrer lek og allsidighet i barneidretten. Likevel ser vi at utviklingen går i retning av økt spesialisering.
Mindre lek, mer alvor
Hvorfor driver vi egentlig med idrett? Selv voksne eliteutøvere forteller at leken og gleden er avgjørende for deres motivasjon. Nettopp lekens betydning i idretten tror vi er grunnen til at den har en enorm tiltrekkingskraft på barn.
Hele 97 prosent av norske barn er innom organisert idrett. Hva er det egentlig som møter dem? Mye tyder på at barn møter stadig mindre lek og mer alvor.
Vi som er involvert i barneidrett, ser at barn trener mer og leker mindre. Vi ser at voksne kontrollerer mer av aktiviteten, at det ofte er fokus på resultater og at suksess måles i form av plasseringer, poeng og seire.
Christian Berge, trener for herrelandslaget i håndball, har oppsummert utviklingen slik: «Hadde det ikke vært for oss voksne, ville ungene hatt det vanvittig moro».
Flere særidrettsklubber
Da vi selv var barn, var det ingen som snakket om viktigheten av å spesialisere seg for å bli god. Vi spilte begge fotball og håndball, men ingen oppfordret oss til å velge én av idrettene for å bli best.
Nå ser vi at tidlig spesialisering – der barn fra tidlig alder fokuserer på én enkelt idrett for å bli så god som mulig – får en stadig mer naturlig plass i barneidretten.
I den første episoden av podkasten Pappatrenerne presenteres oppsiktsvekkende tall som dokumenterer at selve idrettstilbudet vårt blir mer spesialisert.
På forespørsel fra Pappatrenerne hentet Norges idrettsforbund ut tall på etablering av nye idrettsklubber de siste fem årene. Statistikken forteller om en spesialiseringsbølge i norsk idrett: De siste fem årene er det etablert 45 fleridrettsklubber i Norge. I samme periode har vi fått 610 nye særidrettsklubber.
Vi ser med andre ord over 13 ganger så mange nye klubber som kun tilbyr aktive å drive med én idrett. Det tradisjonelle norske fleridrettslaget er nå en truet art.
Taper på spesialisering
Spesialisering har skapt til dels heftig debatt innenfor idrettsfamilien de siste årene. Til tross for mange advarende stemmer, opplever vi likevel at trenden er klar. De som mener allsidighet, lek og moderasjon i barns organiserte idrettsaktivitet er viktig, er på defensiven.
Det tradisjonelle norske fleridrettslaget er nå en truet art
Stadig flere tar til orde for at vi ikke bare må tillate tilfeller av ekstrem spesialisering, slik vi nå ser innenfor friidrett og tennis. Det hevdes også at vi gjennomgående må spesialisere mer og tidligere for å få flere stjerner som hevder seg internasjonalt.
Etter vår mening er det en alvorlig konsekvens av denne utviklingen som ikke kommer godt nok frem: Nesten alle taper på spesialisering.
Forskningen viser at det å vektlegge allsidighet og lekbetont trening ikke bare gir oss flere aktive i breddeidretten. Det er også veien å gå for at flere skal nå toppen.
Jean Côté, professor ved Queens University i Canada og kanskje verdens fremste ekspert på området, har i sin forskning påvist at de som lykkes best i alderen 20–25 år, har drevet med flere idretter og lekbetont trening i oppveksten. Ifølge Côté er det bare unntaksvis at spesialisering gir bedre resultater enn allsidighet.
«Og når vi da vet at det har mange flere negative konsekvenser for de 99,9 prosentene som ikke lykkes ved tidlig spesialisering – ja, for det er så mange det er snakk om – så taler det for allsidighet. Hvis ikke vil vi oppleve flere skader, flere som slutter tidligere og flere som blir utbrent,» sa Côté til Fædrelandsvennen da han besøkte Norge i fjor.
Hvorfor ikke allsidighet?
Så hvorfor er ikke allsidighet og variasjon lenger en gullstandard i norsk idrett?
En viktig trend er at idrettene blir helårsaktiviteter. Fotball på oppvarmede kunstgressbaner om vinteren og langrenn på rulleski om sommeren visker ut de tradisjonelle sesongavgrensningene. Fotball- og håndballgrupper og klubber ser på hverandre som konkurrenter i stedet for samarbeidspartnere.
De siste årene har vi også fått en eksplosjon i antall akademier og tilsvarende tilbud som tilbyr trening i SFO-tiden. Mange barn går på akademi hver eneste dag, med trening både før og etter skoletid, før de trener med laget sitt på kvelden. I dag er det ikke uvanlig at barn har ti organiserte treningsøkter i uken innenfor en enkelt idrett.
Den siste faktoren vi vil trekke frem, er økt resultatfokus, som igjen fører til krav om tidlig ferdighetsutvikling. Når resultater og prestasjoner blir et fokus for trenere og foreldre, er veien kort til krav om at barn skal prioritere én idrett foran andre.
Hvis Adrian (9) kommer på andreplass kaster han premien i søppelet. Han trener seks dager i uka for å bli verdens beste i MMA
Ødeleggende for idretten
Vi mener tidlig spesialisering er ødeleggende for norsk idrett, og særlig for de yngste. Det kan ikke lenger være tvil om at det er en sammenheng mellom økt spesialisering og frafall.
Allerede i 1981 fikk vi den første undersøkelsen i Norge som dokumenterte både omfanget av og årsakene til frafall i idretten. Idrettspsykologen Willi Railo dokumenterte at foreldrepress, trenerpress, lite sosialt fellesskap og hard trening var barnas grunner til å gi opp idretten. Idrett var kjedelig, svarte de som sluttet.
Idretten reagerte med sjokk og forsøkte å legge lokk på funnene. Den gang var frafallet 25 prosent, i dag slutter seks av ti med idrett i ungdomsårene. At vi voksne i 2019 ser ut til å akseptere denne utviklingen, bare i større omfang, er nedslående.
Vi kan rett og slett ikke akseptere at voksne former barnas idrettsaktivitet på en måte som gjør at de faller fra altfor tidlig.
Allsidighet som mål
Derfor ønsker vi at allsidighet skal bli anerkjent som et mål i seg selv for barneidretten. Vi vil ha en tydeligere satsing på lekbetont aktivitet og at organisasjonene i idretten går sammen om å dempe spesialiseringspresset.
De som hevder at dette vil gjøre at vi får færre enere, må bøye seg for at vitenskapen viser det motsatte. Vi har verdens fremste forskere på vår side når vi hevder at en slik modell ikke går på bekostning av vår evne til å hevde oss på topp internasjonalt nivå innen ulike idretter.
Vi mener derfor det er grunnlag for å mene at en modell som sikrer bred og allsidig idrettsdeltagelse blant barn og unge også styrker vår evne til å konkurrere på internasjonalt nivå.
Utfordringen for barna våre er at de kjemper mot voksnes kortsiktige ambisjoner om å skape best mulig utøvere på kortest mulig tid. Denne kampen er vi med på å ta.
