Kronikk

Kronikk: Dialog i populismens tid | Inga Bostad

  • Inga Bostad, direktør, Norsk senter for menneskerettigheter, UiO

Høyrepopulismen har fått vind i seilene. I helgen møttes en rekke representanter for denne bevegelsen i Koblenz i Tyskland, deriblant nederlandske Geert Wilders (t.v.) og den franske presidentkandidaten Marine Le Pen. Michael Probst / TT / NTB Scanpix

Hvilken plass har Norges utenrikspolitiske dialog om menneskerettigheter i en tid med store politiske strømninger?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I året som gikk fikk ordet «populisme» en renessanse. Øyvind Østerud viser 22. desember til at ordet populisme ble brukt rundt ti ganger om dagen i norsk presse i de første ukene av desember. Men bruken av ordet populisme er flertydig, har lange politiske tradisjoner og har endret karakter opp gjennom historien; både venstre- og høyrepopulisme har svingt sin kappe med vinden knyttet til personlig makt, sosial profil og retoriske virkemidler.

Inga Bostad, direktør for Norsk senter for menneskerettigheter

Populismen kan være politisk luftig. Tjener det saken, lar den prinsippene fare. Slik sett er populisten en upålitelig dialogpartner. Men mest av alt evner populisten å treffe en «tidsånd», enten den er moralsk god eller dårlig.

Advarer mot å overta populistenes språk

Og ikke minst var det Jan-Werner Müllers bok Hva er populisme? (2016) som vakte debatt og oppmerksomhet i året som gikk. Kjetil Røed slo blant annet fast 21. oktober i Aftenposten at for å forstå Donald Trump må man lese denne boken. Men hva er det Müller egentlig sier? Jo, i Dagens Næringsliv 30. desember i fjor advarer han blant annet mot å overta populistenes språk; det kan virke fristende meningsfullt å referere til begreper som den «postfaktuelle» eller «postsanne» virkeligheten, men denne retorikken vil snarere skjule enn fremme den politiske forståelse av fremkomsten til politikere som Donald Trump, Silvio Berlusconi, Marine Le Pen og Hugo Chávez.

Populisten er en som hevder at politiske motstandere er illegitime og at de selv, med bruk av både rasjonelle argumenter og fordommer, taler med folkets stemme.

Populismen er bare tilsynelatene liberal

Populistens kraft er sterk: det er «folket» som snakker, det er grasrota, folkedypet, de undertrykte – og alle former for elite, på alle politiske fløyer, har holdt folk flest for narr. Elitens perspektiver er usanne og illegitime. Men denne populismen er bare tilsynelatende liberal, ifølge Müller, for populisten er et talerør for en ensartet gruppe og er i stadig strid med et åpent og pluralistisk samfunn.

Hva er så de alternative og kritiske begrepene til en voksende populisme, og hvor finner vi de meningsfulle og relevante perspektivene vi så sårt trenger i en konfliktfylt verden i dag? Hvilken sosialt informert, politisk retorikk kan fungere mellom borgere og på tvert av land med ulike politiske regimer?

Svaret er dialog

Svaret er dialog, sier Müller; det må være dialog mellom de ulike gruppene, politiske motparter og nasjoner i vår globale virkelighet. Men, og det er et viktig men, ikke en dialog dominert av en naiv toleranse.

Å stå opp for noen verdier innebærer mot og kunnskap nok til å konfrontere den andre og til å si ifra, hva vi står for, hvor våre grenser går. Det kan være mer fristende å fremstå som veltalende, sympatisk og fornuftig, enn å lytte til den andres erfaringer og argumenter.

Norsk «fredsdiplomati»

Og da er jeg ved kjernen i mitt innlegg; nemlig å minne om en tradisjon i norsk utenrikspolitikk, den såkalte menneskerettighetsdialogen – og med den mener jeg den kunnskapsbaserte dialogen der rammen er de internasjonale menneskerettighetene.

Hvor står denne dialogen i dag? Tror vi på den, er dette en æra som er over, en postdialogisk eller postmenneskerettslig, eller er det større behov enn noen gang for en tillitsbasert, åpen og normativt forankret menneskerettighetsdialog?

Populismen kan være politisk luftig. Tjener det saken, lar den prinsippene fare.

Norsk «fredsdiplomati» blir godt beskrevet i siste utgaven av Morgenbladet, og viser at dialog alltid er omgitt av makt, kjønn, religion og ulike sosiale og kulturelle normer og forutforståelse. Som Gadamer sier det «i det øyeblikk man trer inn i dialog med et annet menneske (…) så trer man på et vis inn i et felles rom, et møtested mettet med mening.»

«Normalisering» overfor Kina

Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har gjennom snart tyve år bistått norsk utenrikspolitikk gjennom å være et akademisk supplement til menneskerettighetsdialogene Norge har ført med blant andre Kina, Vietnam og Indonesia.

I disse dager opplever vi en «normalisering» i forholdet til Kina, og spørsmålet blir igjen aktuelt: Hvordan kan vi som nasjon styrke dialogen om grunnleggende menneskerettigheter uten å bli «narsissistiske kosmopolitter» som insisterer på at egne verdier er universelle, som Terje Tvedt skrev i Morgenbladet 25. november i fjor – at alle egentlig er enige med oss hvis de bare får velge fritt …

Nybrottsarbeid

St.meld. 21 (1999–2000) Menneskeverd i sentrum. Handlingsplan for menneskerettigheter, var et nybrottsarbeid som ble lagt merk til i verden. Meldingen listet opp hele 311 tiltak for å fremme menneskerettigheter både i Norge og i internasjonal arbeid, og gjorde gode forsøk på å se utvikling, bistand og menneskerettigheter som gjensidig utfyllende.

  • Marte Gerhardsen i tenketanken Agenda skriver om sammenhengen mellom tradisjonell høyrepolitikk og høyrepopulisme.

Utdanning, styrking av forskningssamarbeid og videreutvikling av politiske dialoger mellom land, var virkemidler som ble omtalt i meldingen. Det ble understreket at politiske dialoger også krever dyptpløyende landkunnskap, forskning og samarbeid med for eksempel frivillige organisasjoner.

Langsiktighet og tillit

Dette er spørsmål som må håndteres; i hvilken grad kan «rakrygget» prinsippfasthet forenes med pragmatisk politikk der bistandsengasjementer må leve med at overgrep utøves av samarbeidsland med autoritære styresett?

Forskning tilsier at regimer sjelden endrer seg som følge av straffetiltak. Skal noe oppnås må positive virkemidler understøttes, suksess avhenger av om regimet selv er interessert. Dette krever langsiktighet og tillit bygd gjennom dialog på flere plan og institusjonssamarbeid over tid.

Norge har for eksempel gitt viktige bidrag til menneskerettighetsutdanning i Kina og politiopplæring i Indonesia og Vietnam. Det er sannsynlig at slike tiltak gir positive ringvirkninger, dersom de politiske rammevilkårene er rimelig gode.

Tålegrensen for krenkelser

Den nyeste stortingsmeldingen om menneskerettigheter (Meld. St. 10 (2014-2015): Muligheter for alle – Menneskerettigheter som mål og middel i utenriks -og utviklingspolitikken) har 124 prioriterte innsatsområder, men meldingen må følges opp med konkrete handlingsplaner og rapportering om resultater slik Handlingsplanen fra 2000 gjorde.

Det er positivt at det legges vekt på næringslivets rettighetsansvar, men dilemmaene som oppstår når norske økonomiske interesser stilles opp mot menneskerettighetene diskuteres lite. Og hva er tålegrensen for krenkelser i land man samarbeider med, for eksempel Etiopia som nå pekes ut som et prioritert fokusland? En grundig gjennomdrøfting av dette er nødvendig.

Mangfold av posisjoner også i autoritære regimer

SMRs tilnærming er at det også i autoritære regimer finner sted viktige debatter om reformutvikling og et mangfold av posisjoner både innenfor statsadministrasjonen, sivilsamfunn og akademia, En politisk dialog åpner opp for dialog også med disse gruppene, økt forståelse for lokale utfordringer og åpne diskusjoner om sensitive og vanskelige menneskerettighetsspørsmål.

Ved lanseringen av Utenriksdepartements markering av FNs 70-årsjubileum i april i fjor sa tidligere høykommissær for menneskerettigheter, Navi Pillay: «Jeg har vært i over 80 land og de vil alle ha det dere har; demokrati, rettsstat og respekt for menneskerettighetene. Dette er noe dere tar for gitt, husk det!». Vi kan og bør styrke den utenrikspolitiske menneskerettighetsdialogen nå.

Her kan du lese flere artikler om populisme:

Les også

Problemer som ikke løses, skaper populisme | Heidi Nordby Lunde

Les også

Ærlighet og kunnskap som medisin mot populisme | Trine Skei Grande

Les også

Elitenes forakt for folket

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Menneskerettigheter
  2. Høyrepopulisme
  3. Marine Le Pen
  4. Donald Trump
  5. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Populisme og rottefangerteorien

  2. DEBATT

    Menneskerettighetsdialogen med Kina bør gjenopptas | Inga Bostad og Cecilie Figenschou Bakke

  3. KRONIKK

    Høyresiden i Europa er i sterk fremvekst. Men for liberalt innstilte borgerlige er ikke det særlig gjevt.

  4. VERDEN

    Kulturministeren: Ikke «naturlig» å ta opp menneskerettigheter under Kina-besøk

  5. DEBATT

    Protestene i Hviterussland - hva betyr de?

  6. DEBATT

    Christian Tybring-Gjedde undervurderer kraften i FNs arbeid | Anne Cath da SIlva