Et brev til deg som har våget. Vennlig hilsen Kadra Yusuf

Du har tatt et utrolig modig og sårt valg. Det valget har allerede kostet deg mye.

Hvert år er det mange ungdommer som forlater alt de kjenner og holder kjært. Og rømmer. De bryter med familien sin og sier nei til tvang.

De bryter ut for å jakte på frihet. Friheten til å få lov til å bestemme over sin egen kropp, utdannelse og fremtidig ektefelle. Friheten til å bestemme over sitt eget liv.

Den unge kvinnen «Maria» som Aftenposten skriver om i denne utgaven, er en av dem som har våget å søke hjelp – og fått det.

Hun har brutt med familien sin. Denne kronikken er et slags brev til Maria og andre ungdommer i hennes situasjon.

Til deg som har våget.

La meg begynne med å si: Gratulerer. Ja, gratulerer for at du har valgt deg selv. For at du har valgt å kjempe for deg og din frihet. Jeg vet at det ikke har vært lett.

Jeg vet at du kanskje kjenner på følelser som sinne, sorg, ensomhet og ikke minst frykt.

Du har tatt et utrolig modig og sårt valg. Det valget har allerede kostet deg mye. Det burde ikke være sånn, at du har måttet betale en så dyr pris for din frihet.

Du har jo ikke villet mye, bare retten til å få bestemme over deg selv. Være sjef i ditt eget liv.

Les også

Les saken: «Maria» var i tyveårene, men fikk ikke bestemme ektefelle eller innetid selv. Nå skjer all kontakt med familien via politiet (for abonnenter)

Små og store valg

Så nå sitter du her. Enten på botilbudet til Kompetanseteamet, kanskje på et krisesenter eller på en hybel. Du har endelig frihet til å ta viktige valg som angår deg.

Kanskje har du bestilt din første ferie, som Maria, kanskje går du gjennom studietilbudet, kanskje du søker jobb. Kanskje du har fått deg en kjæreste eller nye venner.

Du har endelig friheten til å tenke og velge selv. Små og store valg står for døren. Alt dette fordi du tok det valget du tok. Men du vet at ditt valg koster ennå.

Kan hende du sitter der med din nyvunnede frihet, med voldsalarmen i hånden og en forsikring fra politiet om at du er trygg «fysisk sett». Men at du kjenner en uro inni deg.

En redsel for at du aldri vil se dine foreldre og søsken igjen, at de aldri mer vil være glad i deg. At dine søsken vender deg ryggen. Kan hende du kjenner på en bunnløs ensomhet.

Det er normalt, og jeg vil ikke at du skal rømme fra de følelsene – jeg vil at du skal kjenne på dem. Vær lei deg, vær sinna, gråt, skrik! Men ikke røm fra det!

Sett på musikk

Dette er tiden for å slutte å rømme og heller leve livet ditt med alle de følelsene det innebærer. Det er ingen skam å søke hjelp, og hvis det er noe du lurer på, spør heller én gang for mye enn én gang for lite. Ingen spørsmål er for dumme.

Vet du ikke hvordan man bruker et strykejern, så spør om det. Ingen spørsmål er for små eller for store.

Er du redd for stillheten i ditt nye hjem, slik jeg var, sett på musikk før du drar hjemmefra slik at det er lyder når du låser deg inn igjen.

Er det noen spesielle dager du gruer deg til, som bursdagen din, eller synes du helligdager er ekstra vonde, så lag en avtale med noen på forhånd slik at du slipper å være alene.

Det er ikke noe galt med deg, du er ikke dum fordi du ikke får til noen «basic» ting. Husk at dette er forskjellen på den norske og den oppdragelsen du kanskje har hatt.

Der den vestlige oppdragelsen kjennetegnes ved en gradvis overgang til voksenlivet, har du hatt en annen oppdragelse som har ført til at du har vært beskyttet og kontrollert.

Les også

Hvordan kan man oppdage sosial kontroll? Her er tegnene - og hvordan du kan hjelpe

Kanskje du føler at du er blitt kastet inn i voksenlivet uforberedt. Og det har du, men du er fortsatt en ungdom også, så du trenger flere verktøy i verktøykassen din.

Det er det apparatet rundt skal hjelpe deg med. Ja, du har tatt et modig valg, men det betyr ikke at du skal være alene og modig på alt.

Be om hjelp

Du er fortsatt ung. Prøv å få deg et nettverk, noen du stoler på, og som du kan snakke med. Spør hjelpeapparatet om det er andre i samme situasjon som du kan prate med. Lær deg å stole på folk igjen.

For meg var det noe jeg slet med. Tilliten til mennesker var tynnslitt, og det er ikke så rart når man har vært på rømmen fra sine nærmeste, blitt vant til å se seg over skulderen.

Les også

Jeg fortalte familien at jeg hadde norsk kjæreste. Det var den verste perioden i mitt liv.

Men etter hvert som du blir trygg på deg selv, blir du også tryggere på andre. Husk at selv om du og familien din ikke er på talefot nå, så trenger det ikke å være slik resten av livet. Bruk denne tiden til å finne hvem du er, hva du vil med livet, hva slags menneske du vil være. Hva du liker og ikke liker.

I den nye handlingsplanen mot sosial kontroll som ble lansert i mars, er ett av tiltakene å innføre en mentorordning slik at man skal få hjelp og støtte til en selvstendig tilværelse.

Det er et kjempeviktig tiltak og er også en anerkjennelse av at det å starte på nytt er vanskelig. Så ikke vær streng med deg selv. Hvis du synes nye tilværelsen er litt skummel, så be om hjelp.

Ikke skam deg

Et annet bra tiltak i handlingsplanen er et prøveprosjekt som nå pågår mellom familievernkontoret og politiet. Målet er å avklare om kontakten med familier kan tas opp igjen på sikt. Så ditt valg er ikke endelig.

På sikt kan det hende at du og din familie kan møtes igjen. At de vil respektere og akseptere ditt valg. Men akkurat som du, er også familien din i en læringsprosess nå.

De har mistet et barn og må lære seg å leve med det en liten stund til de aksepterer at du er et selvstendig individ, at kjærlighet ikke skal innebære tvang. At man ikke kan banke og true seg til lojalitet.

Så ikke skam deg for ditt valg. Når det røyner på, så sett den ene foten foran den andre, og husk hvor langt du har kommet. Hvert steg fører deg nærmere det livet du vil leve selv.

Med vennlig hilsen Kadra Yusuf