Kronikk

Kronikk: Ti millioner pasientmøter | Trude Basso

  • Trude Basso
    Sykehuslege, St. Olavs Hospital
«Du er 20 og kommer med lukten av diesel. Det er sent på natten og du har kollidert i en fjellvegg. Jeg får aldri vite om du kjørte inn i fjellveggen med vilje.»

Mye i sykehusene kan bli bedre. Det meste kan bli verre. Men de ansatte står klare hele døgnet, hele året.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
«Du er 20 og kommer med lukten av diesel. Det er sent på natten og du har kollidert i en fjellvegg. Jeg får aldri vite om du kjørte inn i fjellveggen med vilje.»

Du er 90 år og ligger musestille. Enhver bevegelse gir smerte og munnen er tørr. De myke buksene er fuktige av urin. Det gjør deg brydd, men nå er du hjelpeløs. Du skulle plukke opp noe da du falt og brakk hoften.

Jeg anbefaler en operasjon, forklarer deg hva jeg vil gjøre og spør om det er greit. Du samtykker og får en protese. Samme kveld forteller du at du tok farvel med mannen din før operasjonen. Du trodde ikke du kom til å se ham igjen. Jeg blir tom for ord.

Du er 80. Jeg ser du har pyntet deg. Du nøler på vei inn, støtter en krykke mot veggen og da denne glir ned med et smell, glemmer du å ta av deg jakken.

Du hadde nevnt hoften for legen din da du var der for blodtrykket. Røntgenbildene viste et slitent hofteledd, og du ble henvist til oss.

Du er visst ikke særlig plaget. Krykken bruker du fordi du er svimmel. Det er ikke noen grunn til å operere deg nå. Etter et lettelsens sukk forteller du at du har gruet deg forferdelig til timen og til operasjonen. Du takker meg hele veien ut og jeg tenker at de mest fornøyde ofte er de vi ikke skal gjøre noe med.

Du er 70 år og kjempestresset. Ved postkassen pekte ankelen i feil retning. Nå peker den rett frem og er dekket av gips.

Du har en dement kone hjemme. Du er redd hun ikke vil klare seg selv. Dere har ingen barn og gamle venner var egentlig hennes venner. Med hennes hukommelse forsvant også omgangskretsen, og det ble bare dere to. Bruddet burde egentlig opereres, men du har ikke tid. Du har aldri gått på krykker før, men vinker meg vekk og forsikrer at det vil gå bra.

Du er 60, uflidd og har vært ute en vinternatt før. Nedenfor den store kulemagen stikker det frem to tynne ben, og nederst på det ene ser foten mest ut som en ball. Du vet ikke hvor lengde du har trampet rundt med det væskende såret.

Nå har du feber og du er forvirret. Vi vet du aldri vil klare å gå med krykker eller protese. Vi opererer og håper å berge nok av foten til at du kan fortsette å gå de vinternettene du har igjen.

Du er 50 år og forteller meg at parkeringen går ut om ti minutter. Jeg er en halv time forsinket. Syke pasienter har trengt mer enn oppsatt tid. Jeg legger meg flat og beklager.

Du vil vi skal fikse kneet ditt. En MR-undersøkelse har som vanlig funnet slitasje både her og der. Jeg undersøker og anbefaler trening. Du har ikke tid til å trene og tror ikke noe på det heller. Du er irritert på meg, og på vei ut forteller du om helseforsikring gjennom jobben og at du vil gå privat.

Du er 40 og var helt frisk. Nå er du dødssyk. Respiratoren hever brystkassen, slanger med medikamenter forsvinner under huden.

Jeg kaster et blikk på monitoren, urinposen en nesten tom og fingrene er tykke. Du er blitt dårligere. Bakteriene nekter å gi seg. Vi står med ryggen mot veggen, men nekter å gi opp. Du trilles til operasjonsstuen. Bak deg henger barnetegninger. Jeg gråter nesten aldri.

Du er 30 og har spilt håndball. Skulderen er ute av ledd. Du har fått smertestillende, men har fortsatt vondt.

Skulderen må på plass, det er vi enig om. Du har 30 kilo mer muskler enn meg. Jeg forteller at vi to ikke kan starte en brytekamp for du er så mye sterkere. Du tar det som et kompliment og lover å slappe av. Du ler høyt av smerte og lettelse når skulderen går på plass. Det gikk lett, men for deg er jeg kveldens helt.

Du er 20 og kommer med lukten av diesel. Det er sent på natten og du har kollidert i en fjellvegg. Legen i helikopteret tror du har en hodeskade og du er allerede lagt i kunstig koma.

Vi er seks leger på akuttstuen som vet akkurat hva vi skal gjøre. Korte beskjeder gis og gjentas, og etter noen minutter er du undersøkt fra topp til tå og du trilles over for CT-undersøkelse. Etter denne ser jeg deg aldri igjen. Jeg får aldri vite om du kjørte inn i fjellveggen med vilje.

Du er 10 og født med cerebral parese. Du smiler bredt til meg og jeg bruker litt tid på å beundre den nye fotballskjorten din for jeg vet hvor viktig det er for deg. Mor sitter ved siden av og smiler når hun ser på gutten sin.

Hver 3. måned kommer du og hilser på. Da har effekten av de siste sprøytene gått ut og musklene er stramme og drar for mye på leddene. Mor sier hun ser frem til behandlingen. Hun merker at gutten verker i leddene. Du sover lett på operasjonsstuen mens du får sprøyter i flere muskler på underarm, hofte, lår og legg.

Da du drar, lover du å ta med fotballskjerfet som kommer i posten neste uke så jeg får sett på dette også.

Du er ett og et halvt år og kommer med foreldrene dine. De forteller at du snublet i en stol. Du gråter og får trøst av mor.

Du har brudd i lårbeinet. Jeg gir deg og foreldrene dine en seng på sykehuset over natten. Noen ganger er slike brudd tegn på vold mot barn. Vi undersøker alle for ikke å overse de få.

Døren er den samme for alle

Hvert år skjer det over 10 millioner slike møter mellom leger og pasienter i norske sykehus.

For å skape pasientens helsevesen må helsevesenet også være helsearbeidernes helsetjeneste. Ansatte ved de offentlige sykehusene står klare og tripper hele døgnet, hele året.

Selv har jeg ikke reddet mange liv. Jeg har vært med på å redde mange. Vi tar sats og satser på hver og en som trilles inn døren, og døren er den samme for alle.

Mye i sykehusene kan bli bedre. Det meste kan bli verre. De syke kommer, behandles og drar. Nesten ingen legger merke til det. Det er forventet, og det er nettopp det som er fantastisk.

Les også:

Leger som sier fra:

Og en helseminister som svarer:

Les mer om

  1. Sykehus
  2. Helsepolitikk
  3. Helse