Hijab på barn er den groveste kollektive ansvarsfraskrivelsen i Norge | Mina Ghabel Lunde

Her i Norge er det faktisk ingen som passer på at døtre av muslimer får leve fritt som barn og velge fritt som voksne.

For noen år siden kom mine storesøstre fra Teheran på besøk til oss i Oslo. Begge er småbarnsmødre og som iranske kvinner flest, kaster de sløret så snart de er ute av landet der det er påbudt. Med nyfønet hår og sommerkjoler gikk vi mot sentrum en varm sommerdag. Plutselig stivner begge og ser med store øyne på noe nedi gaten.

– Hvem er det? spør den ene og nikker i retning to damer som kommer mot oss. Den ene triller en barnevogn, den andre leier en liten jente. Kvinnene har heldekkende svart hijab, den lille har hvit hijab og rosa ryggsekk.

– Får de gå sånn? spør den andre, oppriktig sjokkert. Jeg sier at frihet er å få velge. At ikke alle som har flyktet fra muslimske land, også har flyktet fra hijab, slik iranere ofte har. Frihet her betyr at kvinner får lov av myndighetene å gå uten hijab, forklarer jeg, men om de likevel går med hijab, spør ingen hvorfor.
– Hva med barna? Passer ingen på at de får sin frihet heller?

Svaret på det, var da som nå: Niks. Her i Norge er det faktisk ingen som passer på at døtre av muslimer får leve fritt som barn og velge fritt som voksne.

Barna blir glemt

Debatten har vært oppe jevnlig, men barna får aldri spille sin naturlige hovedrolle i den. Istedenfor å sette konsekvensene det får for barn å bruke hijab opp mot konsekvensene det får for dem å forby det, settes voksne muslimers religionsfrihet opp mot norske verdier. Alt fra asyl og innvandring til vafler og nikab kastets inn i miksen, men barna blir glemt.

«Som samfunn bør vi sette ned foten for denne ukulturen som er i direkte strid med norsk kultur og verdier», sier Sylvi Listhaug til VG og viderefører tradisjonen med å ta barnas sak ut på en ridetur på en politisk kjepphest. At det er innvandringsministeren og ikke barneministeren som er på tur, sier sitt om hesten.

I debatten om forbud mot barnehijab, er det særlig to spørsmål det bales med.

Hva er barnehijab? Hva betyr det?

Det første er hva barnehijab er og betyr. Da Hadia Tajik i 2015 foreslo et forbud, og begrunnet forslaget med at hijab seksualiserer barn, fikk hun motbør fra både øst og vest. KrFs Kjell Ingolf Ropstad var en av flere som serverte det populære, men akk så ubrukelige «bikini»-argumentet.

Tirsdag denne uken kunne vi også høre programleder i Dagsnytt 18 spørre «hvorfor er tildekkingen av håret verre enn at en fireåring går med bikinitopp» for deretter å slå fast (!) at «seksualiseringen er den samme» og bruke det neste minuttet på å insistere på analogien. Hverken politikere eller journalister ser ut til å bry seg om at hijab og bikini ikke er det samme. Visst er de begge plagg som får småjenter til å se ut som de har kledd seg ut som mamma, men der stopper likheten.

Ingen barn i Norge blir, direkte eller indirekte gjennom forventninger, tvunget til å gå med bikini. Ingen barn går med bikini på skolen, hver dag, året rundt. Ingen barn vokser opp med bikini som en sterk og ufravikelig identitetsmarkør.

Hijab bærer i seg en hel del holdninger og verdier. Ikke alle verdiene er kvinneundertrykkende og ikke alle som går med hijab deler de samme verdiene. Men som andre synlige identitetsmarkører, signaliserer også hijab noe til omverdenen. Noen kan oppfatte den som positiv, andre negativ. En hijabkledd kvinne blir, på samme måte som en heltatovert kvinne, puttet i en bås og behandlet deretter. Avhengig av kunnskap, erfaring og fordommer, er denne båsen trang eller romslig.

Man kan godt mene at det er et samfunnsproblem at en kvinne med hijab eller en med tatoveringer i hele fjeset, møtes på en annen måte enn meg, som ikke har noen av delene. Men det bør være en menneskerett å få bestemme det selv, som voksen, at man vil gå gjennom livet hijabkledd eller heltatovert.

Å få velge sin egen identitet og om man vil bære den utenpå kroppen sin. For en 18-åring som har dekket seg til siden hun var seks, er en hijab vanskeligere å fjerne enn en tatovering.

Politikere uten kunnskap

Det andre spørsmålet står mellom dialog og forbud. Den som vet hva hijab er og setter barns beste foran andre ideologiske og politiske hensyn, vil neppe være uenig i et forbud. Dessverre for den oppvoksende generasjon, ser ikke så mange beslutningstagere ut til å ha slik kunnskap og prioritering.

I nevnte debatt på Dagsnytt 18, avslører Venstres Sveinung Rotevatn at heller ikke han forstår saken som diskuteres. «God dialog» der skolelærere skal komme sammen med foreldre og «diskutere bruk av barnehijab og komme frem til retningslinjer rundt det, på samme måte som man diskuterer bruk av caps, miniskjørt og bikini» er Rotevatns løsning. I sin grovt ansvarsfraskrivende optimisme har han selskap av utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) som «skal lage materiell som hjelper skolene med å snakke med foreldre om bla hijab». Trond Giske (Ap) må òg ha klokkertro på dialog, for han er også «mot hijab for barn», men ikke for et forbud.

Folkevalgte optimister

Siden ingen liker barnehijab og alle mener det hjelper å snakke med foreldrene, må vi tro det er politisk enighet om at det er foreldre som bestemmer at barn skal gå med hijab. Det er nok riktig. Men hvorfor de tar dette valget, ser det ut som våre folkevalgte optimister ikke vet.

Hijab er ikke et tilfeldig valg mellom gul eller rød genser. Hijab er ikke en bananhatt guttungen insisterer på å gå med, som du ber ham legge igjen hjemme, etter en prat med læreren.

Ingen muslim som bor i et sekulært land, enda mindre et der muslimer er en minoritet, lar sitt barneskolebarn gå hijabkledd dag etter dag, år etter år, fordi det er søtt.

Hijab er noe mer. Noe viktigere. Det er kultur, religion eller begge deler. Når en lærer som ikke kjenner din kultur, er frekk nok til å foreslå for deg å fjerne symbolet som gjør ditt barn til en del av nettopp den kulturen – et symbol din kone, mor og søster bærer – er det naturlig at du fnyser. Sier derimot loven i landet du bor i at barnet ditt er for ungt til å bære symbolet, er du nødt til å lytte.

Hijab på barn er den groveste kollektive ansvarsfraskrivelsen i Norge. Det haster å ta en generasjon barns rettigheter og fremtid på alvor.

Les også: