Kronikk

Idretten trenger ikke å være for alle unge og voksne

Det ideelle er selvsagt at absolutt alle skal få et bedre tilbud. Men politikk er å prioritere.

Når de fleste som begynner med organisert idrett, etter hvert slutter, kan det like gjerne tolkes som en suksesshistorie: Nesten alle (93 prosent) er innom idrettslag i løpet av oppveksten! skriver kronikkforfatterne.
  • Arve Hjelseth
    Idrettssosiolog, NTNU
  • Mads Skauge
    Idrettssosiolog, Nord universitet
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenposten har nylig publisert to kritiske innlegg om den norske idrettsmodellen. Fire forskere ved Høyskolen Kristiania hevder at Norge er en av de aller verste nasjonene når det gjelder frafall fra organisert idrett. Fire aktører fra Norges Bedriftsidrettsforbund følger opp med krav om at idrettspolitikken også må innrettes mot voksne.

I sum tegnes et bilde av en idrettsbevegelse i utakt med tiden. Den fanger ikke opp ungdoms foretrukne aktivitetsmønstre, og den er for lite oppmerksom på den voksne befolkningens behov.

Idretten har mange mål

Det er lett å slutte seg til flere av poengene. Men et overordnet mål om at vi som samfunn skal legge best mulig til rette for befolkningens fysiske aktivitet, betyr ikke at resultatet blir best om idretten skal organisere alt sammen.

Idretten har mange mål, og de er ikke nødvendigvis enkle å forene.

De fleste utøvere motiveres av egenskaper som mestring, ferdighetsutvikling, konkurranse og måling. De politisk definerte målene omfatter blant annet folkehelse, demokrati og integrering.

Få ungdommer drar på trening for å styrke demokratiet eller bidra til sosial integrasjon. Det siste er i stedet positive bivirkninger av det første.

Kan tolkes som en suksesshistorie

Når de fleste som begynner med organisert idrett, etter hvert slutter, kan det like gjerne tolkes som en suksesshistorie: Nesten alle (93 prosent) er innom idrettslag i løpet av oppveksten! Dette er unike tall internasjonalt.

Hovedgrunnen til frafall er at ungdom prioriterer annerledes når de blir eldre. De vil ikke forplikte seg til faste treninger og klart definerte treningsregimer.

At mange utvikler andre interesser på veien mot voksenlivet, er som det må være. Det er på mange måter fantastisk at én av tre 18-åringer fortsatt driver med organisert idrett. Frafallet er stort fordi deltagelsen var så stor i utgangspunktet.

Frafall fører dessuten ikke nødvendigvis til mindre fysisk aktivitet. De fleste som har sluttet, driver i stedet egenorganisert aktivitet, eller de blir medlemmer på treningssenteret. Det er usikkert om den organiserte idretten ha et tilbud til alle disse. I et folkehelseperspektiv er det viktigere at folk er aktive enn hvordan aktiviteten er organisert.

Kamp om ressurser

I begge de ovenfor refererte innleggene argumenteres det for å satse mer på mosjonsidrett. Det er lett å være enig. Samtidig kan vi ikke være blinde for at det å prioritere én gruppe høyere, betyr at andre må prioriteres lavere.

Rett nok hevder Bedriftsidrettsforbundet at dette ikke må bli en intern kamp om ressurser. Men gitt anleggs- og ressurssituasjonen er det svært langt frem til punktet hvor én gruppe kan få et betydelig bedre tilbud uten at det går på bekostning av andre.

Det er utvilsomt riktig at en stor andel av ressursene går til ungdom som driver med konkurranseidrett. Det kan også tenkes – men det er langt fra sikkert – at vi ville fått mer folkehelse ut av å gi et bedre mosjonstilbud til flere innenfor rammen av organisert idrett enn av å videreføre det nåværende tilbudet til ungdom som drømmer om å bli norske eller olympiske mestere. Men folkehelse er ikke idrettens eneste mål.

Alternativene er mange

Hvis man gjør det vanskeligere å tilby konkurranseorientert ungdom det de trenger for å utvikle seg, vil det for eksempel ganske sikkert øke den sosiale ulikheten, som både idretten og politikere er bekymret for.

Grunnen er at det som erstatning vil oppstå betydelig mer kostnadskrevende tilbud utenfor den organiserte idretten. Dette ser vi allerede i fotball, hvor det eksisterer mange private tilbydere, akademier og lignende. Disse er ikke uten videre tilgjengelige for alle dem som i dag får mulighet til å utvikle seg i den organiserte idretten.

Det er også usikkert hvor attraktiv den organiserte idretten er for ungdom som har andre mål med aktiviteten enn konkurranse og prestasjonsforbedring.

Alternativene er mange. Treningssentre og aktiviteter som parkour og skateboard engasjerer svært mange i positive, egenorganiserte aktiviteter og fellesskap.

Tverga er et verdifullt ressurssenter for den sistnevnte typen aktiviteter. Det er ikke sikkert disse ungdommene har noe stort behov for å integreres i den organiserte idretten, med faste treningstider, regulerte treningsopplegg og byråkratiske strukturer, selv om idretten forsøker å innlemme alt som er populært blant ungdom.

Trenger ikke være for alle

Den organiserte idretten befinner seg dermed i en spagat. Med knappe ressurser til rådighet skal den realisere motstridende mål.

Å satse primært på konkurranseorientert ungdom gjør at mange, etter hvert som de blir eldre, finner andre måter å være fysisk aktive på. Men å prioritere mosjonistene høyere vil føre til at idretten begynner å lekke i den andre enden: De som vil ha optimale treningsmuligheter, vil søke seg til andre aktører.

Det ideelle er selvsagt at absolutt alle skal få et bedre tilbud, både blant ungdom og voksne. Men politikk er å prioritere. Idretten trenger ikke å være for alle unge og voksne.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Idrett
  2. Idrettspolitikk