Kronikk

For ti år siden ble terroristen irettesatt av dommeren. Det føltes så befriende. I dag er jeg trist.

  • Anne Bitsch
    Samfunnsgeograf (Phd) og forfatter
Det er lett å være kompromissløs på ytringsfrihetens vegne når du ikke selv er målskive for hatet, skriver Anne Bitsch.

Her er et forsvar for anstendighet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er et historisk øyeblikk.

Tingrettsdommer Wenche Elizabeth Arntzen har nettopp forkynt dommen for terroristen Anders Behring Breivik. Et arrogant smil glir over ansiktet hans da hun opplyser ham om adgangen til å anke.

Med tilgjort høflighet doserer han om hvordan domstolen «støtter multikulturalisme» og at han ikke kan anerkjenne retten ved å anke dommen.

Arntzen er fattet. Men da Breivik vil komme med en beklagelse til militante nasjonalister i Europa, er ti ukers tålmodighet oppbrukt. Dommeren slår av lyden på mikrofonen hans og sier strengt: «Dette er ikke tiden til å adressere noen utenom denne sal. Det er meg du nå skal svare, Breivik. Jeg stiller deg et spørsmål.»

Vi kan så vidt høre ham beklage at han ikke lyktes med å henrette flere på Utøya.

En amper passiar om hva som skal protokolleres, følger. Arntzen ber terroristens forsvarer overta: «Advokat Lippestad, kan du avklare din klients standpunkt?»

Geir Lippestad og Breivik konfererer. Da Breivik igjen tar ordet, blir han på ny avbrutt av dommer Arntzen, som sier at det nå er advokaten hans som har ordet, ikke han. Da det er på det rene at Breivik hverken kommer til å anke eller vil ta betenkningstid, avslutter hun myndig:

«Da er det ikke noe mer til behandling. Retten er hevet.»

Tingrettsdommer Wenche Elisabeth Arntzen i Oslo tingrett 22. juni 2012. Anders Behring Breivik ble dømt til forvaring i 21 år med en minstetid på 10 år.

For ti år siden stilte få spørsmål ved Arntzens rett til å avbryte Breivik da han prøvde å gjøre rettssalen om til sin egen ideologiske talerstol. De fleste mente – selvfølgelig – at det måtte være grenser for spredning av hat og desinformasjon, ikke minst av hensyn til ofrene for terroren.

I dag lurer jeg på om dette regnes som like selvfølgelig.

Flosklene har fått fotfeste

Jeg jobber nå med en bok som handler om rettssaken mot terrordømte Philip Manshaus, som drepte sin adopterte stesøster og angrep Al-Noor-moskeen i Bærum. Under arbeidet la jeg merke til at Manshaus i langt større grad brukte retten som politisk talerstol. Under sin frie forklaring adresserte han meningsfellene sine direkte og fikk uhindret komme med oppfordringer til å styrte demokratiet.

I likhet med Breivik sa også Manshaus at han angret på at han ikke fikk drept flere.

I de seneste årenes debatter har man stadig hørt refrenget om at man «må tåle» å høre «politiske meninger» man er uenig med. At man ikke «kan godta sensur i det godes tjeneste». Ofte serveres floskler om at «ytringsfriheten først får avgjørende verdi når den forsvarer de ytringene vi liker aller minst».

Jeg har tilbrakt mye tid på høyreekstreme debattfora disse årene. Det er påfallende hvordan brukerne trykker ytringsfriheten til sitt bryst før de i neste sekund forsvarer deportasjoner, drap og folkemord.

Er grensen mellom det ekstreme og det normale i ferd med å brytes ned?

Doktorgradsstipendiat ved Holocaustsenteret Birgitte Haanshuus og medieviter Karoline Ihlebæk har studert hjemmesidene til Den nordiske motstandsbevegelsen. De fant at nyheter fra «mainstream media» ble brukt til å legitimere antisemittisk innhold.

Er grensen mellom det ekstreme og det normale i ferd med å brytes ned?

Spørsmålet tvinger seg frem.

Hensynet til ytrings- og forsamlingsfriheten brukes som begrunnelse for at nynazistiske organisasjoner skal få være lovlige i Norge. Vern av ytringsfriheten førte også til at medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen for noen år siden ble frikjent etter å ha hengt opp hakekorsflagg og bannere med teksten «vi er tilbake» utenfor Gestapos tidligere hovedkvarter i Kristiansand natten til 9. april.

Agder lagmannsrett mente dette ikke utgjorde en tilstrekkelig trussel mot definerte grupper. Men denne «ytringen» kan ikke betraktes som enhver annen politisk holdning. Den kommer fra en organisasjon som har som mål å avvikle demokratiet i sin nåværende form. I sin kjerne er ikke nasjonalsosialismen bare en ideologi, men et politisk program som sto bak det største massemordet i det 20. århundret.

At slike markeringer ikke defineres som implisitte oppfordringer til at Det tredje rikets diskriminering og undertrykkelse skal få fortsette, er knapt til å forstå.

Hva skal ha forrang, fordommer eller trygghet?

Ytringsfriheten ble i 1948 knesatt som et av rettsstatens mest sentrale prinsipper. Målet var å verne individet mot statlige maktovergrep og å legge til rette for at mennesker «handlet mot hverandre i brorskapets ånd». Ikke å gi frislipp til at folk i ord eller handling skulle krenke andres menneskeverd.

Selv om ytringen ikke er ulovlig, kan den være et brudd på menneskerettighetserklæringens intensjon.

Artikkel 30 lyder: «Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.»

Manglende vilje til å ta dette på alvor har merkbare konsekvenser. Det hindrer en substansiell beskyttelse av minoriteters rett til liv, frihet og personlig sikkerhet (artikkel 3) og religionsfrihet (artikkel 18).

På grunn av den seneste tidens koranbrenninger opplever ikke lenger muslimer at moskeen på Mortensrud er et trygt sted, skrev forfatter og samfunnsdebattant Umar Ashraf i Avisa Oslo nylig.

Her står ytringsfriheten i et spenningsforhold til religionsfriheten. Politiet fortolker at deres oppdrag er å beskytte førstnevnte. Muslimers religionsfrihet og rett til å føle seg trygge i det offentlige rommet går dermed på bekostning av politisk radikale grupperingers rett til å spre frykt og fordommer.

Ytringer kan ha mobiliserende kraft

Forskjellen mellom vanlige holdninger og konspiratoriske ytringer som har et iboende potensial for politisk motivert vold, er noe også politiske makthavere kan ha en overfladisk forståelse av.

I mars 2018 var Sylvi Listhaug (Frp) justisminister i Norge. På sin egen Facebook-side delte hun et innlegg som beskyldte Arbeiderpartiet for å løpe terroristenes ærend ved å sette deres rettigheter over nasjonens sikkerhet.

Kripos’ nettpatrulje anslo at antall hatmeldinger og drapstrusler rettet mot AUF-medlemmer ble mer enn tredoblet mens debatten om Facebook-innlegget pågikk.

Ytringsfriheten har størst verdi når den bidrar til å fremme respekt for demokrati og menneskerettigheter, skriver Anne Bitsch.

Statsminister Erna Solberg (H) møtte Listhaugs oppførsel med et skuldertrekk. Innlegget var kanskje «over grensen», men i politikken er det mange «spissformuleringer», sa hun til NTB. Solberg tok senere selvkritikk.

Listhaugs post, i likhet med så mye annet som later til å passere i kommentarfelter, blogger og debatter, var ingen «spissformulering». Det var en konspirasjonspolitisk ytring egnet til å skape mistillit til det politiske systemet.

Forsker ved Holocaustsenteret Terje Emberland kaller dette en populistisk politisk debattform. Den er drevet frem av insinuasjoner om at ondsinnede aktører står bak uønskede utviklingstrekk i samfunnet, og kan ha en sterk mobiliserende kraft. Også blant personer og grupperinger som er villige til å bruke vold som politisk virkemiddel.

Den som tier ...

Ti år er gått siden terroristen så kontant ble irettesatt i Oslo tingrett. Når jeg nå sitter på hytta med dårlig nettforbindelse og ser videoklippet på nytt, er den befriende følelsen jeg engang fikk, borte. Den er erstattet av tristhet.

Stemmen dommer Arntzen representerte, den moralske integriteten som vi så sårt trengte under rettsoppgjøret, har i dag et innskrenket rom for utfoldelse.

I en tid hvor trusselen fra høyreekstremister øker, og hvor spesielt Arbeiderpartiet og muslimer ventes å være utsatt, kan dette få katastrofale følger.

Det er lett å være kompromissløs på ytringsfrihetens vegne når du ikke selv er målskive for hatet

Samtidens overfladiske begrep om ytringsfrihet kan bety starten på slutten for at menneskerettighetserklæringens intensjoner blir ivaretatt. Skal vi klare å demme opp for den utviklingen må vi, akkurat som Wenche Arntzen viste oss for ti år siden, ikke behandle hat og rasisme som vanlige politiske ytringer. Vi må kreve anstendighet.

Det er lett å være kompromissløs på ytringsfrihetens vegne når du ikke selv er målskive for hatet, og din egen trygghet ikke er den som er under press.

Mye vanskeligere er det blitt å stå opp for en debattkultur som ruster oss til å «opptre mot hverandre i brorskapets ånd».

Ytringsfriheten har størst verdi når den bidrar til å fremme respekt for demokrati og menneskerettigheter.

  1. Les også

    De overlevde Utøya. Nå lever de med drapstrusler.

Les mer om

  1. Terrorangrepet 22. juli
  2. Høyreekstremisme
  3. Radikalisering
  4. Ytringsfrihet
  5. 22. juli
  6. Debattkultur
  7. Anne Bitsch