Kronikk

Hva gjør legen når pasienten veier for mye? | Magnus Strømmen

  • Magnus Strømmen

77559744_doc6mqwx7drewh12f7282hh.jpg Piotr Wawrzyniuk

Anført av en nølende legestand, lar norsk helsevesen kilo utvikle seg til overvekt, overvekt blir til fedme og med fedme følger sykdom.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

På stranden i sommer kom min treåring med noen utsagn knyttet til kroppslig mangfold. Den ene kommentaren gjaldt et par tunge kvinnebryst. Den andre rammet en fet franskmann. For så vidt med bryster, han også. Siden guttens franske vokabular er begrenset til fett, fransk bakverk, kunne jeg ha unngått å rødme hvis det ikke var for hans pekende finger.

Dette handler ikke om hvor vanskelig det er å få barn til å spille etter etablerte sosiale koder, men om hverdagslivets koder også bør gjelde fastlegen. Eller mer konkret: Når pasienten veier 20, 30 eller kanskje 40 kilo for mye – bør legen da fortsatt se en annen vei?

Fedme ikke noe tema

I min kontakt med pasienter med sykelig fedme møter jeg ofte dem som forteller hvordan vekt ikke har vært tema hos fastlegen.

Nylig møtte jeg en pasient som hadde levd med fedme i flere tiår, men kiloene ble først et tema da en ny lege overtok pasientlisten.

Den nye fastlegen grep umiddelbart fatt i pasientens overflødige 50 kilo, forsøkte med veiledning og ulike lavterskeltiltak før pasienten omsider havnet i kø for fedmekirurgi i spesialisthelsetjenesten.

Flere studier tegner et bilde av at fastleger kvier seg for å tematisere fedme. Såfremt pasienten da selv ikke klager over vekten, er det i de knappe minuttene legen stiller til rådighet selvsagt enklest å fokusere på hva pasienten selv søker hjelp for.

Slik lar norsk helsevesen kilo utvikle seg til overvekt, overvekt blir til fedme, og med fedme følger sykdom.

Mens vi søker etter stadig mer effektive dietter, lovende medikamenter og nye varianter av fedmekirurgi, er den første – og for mange også største – utfordringen å snakke om problemet

Utfordringene i en slik første samtale er mange. Den første er knyttet til at fedme er en kronisk sykdom med dårlig prognose uten omfattende behandling, lang profesjonell oppfølging og omfattende egeninnsats. Men mens vi søker etter stadig mer effektive dietter, lovende medikamenter og nye varianter av fedmekirurgi, er den første – og for mange også største – utfordringen å snakke om problemet.

Vekker vonde minner

Det eksisterer et utall betegnelser for store kropper, hvorav mange er klart støtende. Assosiasjonene slike uttrykk vekker hos den enkelte kompliserer dette ytterligere.

For en kliniker bør betegnelser som overvekt, fedme og sykelig fedme være følelsesmessig nøytrale og utelukkende speile pasientens kroppsmasseindeks og eventuell fedmerelatert sykdom.

Magnus Strømmen. St.Olavs hospital

For pasienten som gjennom barndommen ble mobbet for fedme, vil imidlertid selv ordet overvekt vekke vonde minner. En slik emosjonell respons kan være en dårlig start for en motiverende samtale med fastlegen. Dertil kommer at moderne mennesker vil ha seg frabedt at legen overhodet tar initiativ til å snakke om kroppsvekt. Vi er ikke pasienter mer, men kunder. Og kunden vet jo best.Alternativt kan vi gi blaffen i slike postmoderne forestillinger, anerkjenne legens kompetanse og se litt mer tradisjonelt på rollen. Da vil legen ha en moralsk plikt til å tematisere kroppsvekt. Fedmens helsemessige konsekvenser både for den enkelte og for velferdssamfunnet berettiger dette.

Samtalen kom for sent

Jeg tror mange fastleger sitter og venter på en naturlig åpning til en slik samtale. En slik mulighet kan være høyt blodtrykk, nyoppdaget diabetes eller nedslitt leddbrusk. Problemet er bare at samtalen kom for sent: Like lite som vi blir fete over natten, er dette sykdommer vi plutselig våkner med.

Vi kan ikke hindre at folk blir overvektige, med en kroppsmasseindeks rundt 25-30, gitt miljøet vi lever i. Overvekt er en naturlig følge av hvordan vi både biologisk og psykologisk er skrudd sammen. Det er også vesentlig at overvektige som er fysisk aktive har lav risiko for mange av de alvorlige sykdommene som gjerne tilskrives tilstanden.

Vi bør derfor spisse innsatsen henimot å få overvektige til å bli fysisk aktive. Vektmessig bør målet være varig stabilisering fremfor vekttap.

Det siste vil uansett være urealistisk for mange som går ut i en endeløs jojo-tilværelse med netto tilvekst og tilsvarende forringet selvbilde.

Men det var dette med samtalen, da. I Tidsskrift for Den norske legeforening publiseres i dag artikkelen «Fet, feit eller bare overvektig?» Artikkelen gir pasientenes syn på ulike uttrykk for fedme, men også innblikk i hvem som er mest sensitive for slike betegnelser.

Vi fant at de mest følsomme var kvinner, de som utviklet fedme i ung alder, de som var minst tilfredse med vekten sin og pasienter med høyere utdanning.

Våger ikke si noe

Dette er altså grupper av pasienter som vi vet kan reagere sterkere enn andre på ordvalg.

Jeg tviler ikke på at gode fastleger er musikalske nok til å få frem budskapet på en god måte, men det er åpenbart mange av dem velger å ikke si noe som helst. I så måte kan studien ha en verdi siden det her er pasientene selv som sier hvilke ord som er greie å bruke.

Dette er i tråd med en generell utvikling hvor språk er blitt stadig mer sensitivt. Alle blir så lett krenket nå, og i en tid hvor definisjonsmakten synes å ligge hos den som omtales, kan det være skjebnesvangert å skulle ta opp et slikt tema. Men det er også verdt å ta i betraktning at konsekvensene av å la vektutviklingen fortsette, også er skjebnesvangre – for pasienten, enten vedkommende er krenket eller ikke.

Det er ikke opplagt at man skal være så forsiktig med å ordlegge seg, heller. Greier man å få pasienten både til å forstå fedmens alvorlige konsekvenser og at dette er relevant for en selv, kan en slik indre uro gi energi til endring. Men det forutsetter gjerne at legen er villig til å bruke ressurser på pasienten over tid. Å skape uro eller frykt, har ingen verdi i seg selv og sementerer trolig en uheldig livsstil.

Opp på vekten!

Tilbake til treåringen som på samme strand også hevdet at jeg har pupper. Fortsatt kommenterer han min slappe brystmuskulatur, og ja, det er ufattelig umusikalsk av ham.

Jeg vil oppfordre fastlegen min til å be meg stå på vekten hennes neste gang jeg møter for kontroll. Det kan være en utmerket åpning til en samtale om fysiologiske prosesser i en småbarnsfars kropp i tidsklemma. Heller dette enn å vente på at jeg tyve kilo tyngre søker time med sikre symptomer på diabetes.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Forskning viser at de unge er mer aktive enn før, og at gym fungerer dårlig for mange:

Les også

Uviten: Myte at barn er mindre aktive enn før

Forskere har nå funnet ut hvordan et nøkkelgen som kobles til fedme, gjør folk overvektige:

Les også

Forskere har avslørt fedme-gen

Europa vil måtte håndtere en alvorlig fedmeepidemi innen 2030, ifølge Verdens Helseorganisasjon:

  1. Les også

    WHO: Tre av fire nordmenn overvektige om 15 år

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. SPREK

    Har du fedme? I fremtiden kan botox, mageballonger og stimulatorer bli løsningen

  2. SPREK

    Professor vil ha slankemedisiner til Norge - og ber det offentlige betale

  3. SPREK

    Kurt Jørgen (34) ble slankeoperert, men føler jobben bare er halvgjort

  4. SPREK

    «Du er fin, men hjelpe meg så feit du er blitt»

  5. SPREK

    Finnes det sunn overvekt og fedme? Nei, viser ny forskning.

  6. NORGE

    Overraskende funn om slankeopererte: Mindre diabetes og høyt blodtrykk, men mer angst og depresjon