Kronikk

Kronikk: Hvem eier 22. juli? | Anki Gerhardsen

  • Anki Gerhardsen, teaterkritiker og journalist

Jeg håper generasjon etter generasjon får anledning til å oppsøke minnesmerket på Sørbråten; det vakre, sterke minnesmerket som både viser sår og åpning mot en vei videre, skriver Anki Gerhardsen. Jonas Dahlberg Studio / NTB scanpix

Om få uker er det fem-årsmarkering, men i Norge tar vi ennå ikke en eneste samtale om tragedien uten først å spørre støttegruppen om vi får lov.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg har bladd meg gjennom de siste månedenes mediefragmenter. Avisside etter avisside med minnesmerkesinne, følelser, frustrasjon og ja eller nei til Jonas Dahlbergs «Memory Wound» som skal anlegges på Sørbråten, like ved Utøya.

Jeg ble hengende ved Dagbladets artikkel der flere etterlatte sier de vil nekte kunstneren å risse navnet til deres barn inn i minnesmerket. De vil ikke ha merket overhodet. De synes det er stygt og upassende. De vil støtte naboene til Sørbråten, de som nå skal gå til rettssak for å hindre Dahlberg, og nå krever de alle at Regjeringen trekker beslutningen om å la minnesmerket lages.

Slik har det vært siden 2011. Enten det har dreid seg om minnesmerker, rettssaker, mediedekning, soningsforhold, teater, bøker, meninger: De etterlatte, de direkte berørte, Den nasjonale støttegruppen blir intervjuet hver eneste gang, og hva de mener danner overskrifter og retningslinjer overalt.

Frykt for å legge stein til byrden

Det er ikke så rart. Svært mange familier har mistet en av sine på grotesk vis. Omfanget av den private, personlige sorgen er enormt. Som samfunn blir vi stående med en dyp og inderlig medfølelse, og vi vil for alt i verden ikke si noe, gjøre noe eller lage noe som legger stein til den byrden disse menneskene skal bære livet ut.

Det er sympatisk, men for det videre arbeidet med å forstå og diskutere tragedien, er det direkte ødeleggende.

  • Regjeringen velger omstridt Utøya-minnesmerke

Hensyn og empati har førsteprioritet

22. juli er et nasjonalt traume. Etter andre verdenskrig er massakren i 2011 det verste som har rammet landet vårt. Vi snakker om det nå, men vi skal også snakke om det om 50 år, om 100 år. Norge skal snakke om det når alle vi som lever her er døde. 22. juli går inn i historiebøkene, ikke bare her, men kanskje i hele Europa.

Likevel behandler vi tragedien som en øyeblikkshendelse der hensyn og empati har førsteprioritet. Ja, i så stor grad at enhver samtale ender opp som en rituell smertebehandling.

En hendelse fra kunstfeltet kan få fungere som eksempel.

Festspillene i Nord-Norge er nettopp avsluttet for i år. Der sto 22. juli på programmet i form av kunstlaboratoriet ArtLab, som generelt har til hensikt å utforske samtiden, tenke nytt, prøve og feile.

I Harstad inviterte ArtLab til en kollektiv lesning av ni utvalgte tekster, satt sammen til et stort teaterlignende manus der skuespillere, ungdommer, en kritiker (meg), pårørende, politikere, Ari Behn og Åsne Seierstad var invitert inn for å lese replikker og partier høyt sammen med publikum. Det var sterkt og sønderrivende. Noen gråt.

Men som kunst var det uinteressant. Tekstene bidro ikke med noen perspektiver som ikke allerede er gjennomarbeidet i den offentlige samtalen: Barna som ble revet bort, detaljer fra massakren, detaljer fra rettssaksdokumentene, gjerningsmannen som monster, frykten for fremmedfrykten og til slutt: «Vi må ikke bli redde!»

Rosetoget om igjen

Det var som om hele lesningen var et stort rosetog på nytt igjen, en kondolanseprotokoll til de etterlatte og en krans på graven til de mange døde. Igjen: Sympatisk og rørende, men i arbeidet for å forstå mer, kom vi ingen vei.

Kunsten skal flytte blikkene våre. Tvinge oss til å tenke på nye og mer komplekse måter. Se ting vi ikke ellers ser. Påbegynne de samtalene som gjør vondt. Men når alle som ønsker å si noe om tragedien vet at mediene sender enhver ytring direkte til støttegruppen for kommentar, blir ytringen servil, forsiktig, og i verste fall selvsensurert bort.

Aftenpostens kritiker Ingunn Økland har etterspurt romaner om 22. juli. Fem år er gått, men ifølge Økland er det ennå ingen skjønnlitterære forfattere som har begynt en større utforskning av hendelsen. Hvis spørsmålet er «hvorfor», er kanskje svaret «frykt».

De fleste som jobber i kunstfeltet, fikk nok med seg støttegruppens markante forsøk på å stanse den danske dramatikeren Christian Lollike da han ville sette opp et teaterstykke basert på terroristens manus. Kunstnere er nemlig ikke så vågale som mange liker å tro.

Ifølge Fritt Ords undersøkelse forteller en tredjedel at frykten for å krenke andres følelser styrer deres kunstneriske valg. Og når de attpåtil risikerer stempel som slem mot de etterlatte, er det kanskje ikke så underlig at det er tryggest med rosetog.

Samtalen stilner

Norge, med mediene i spissen, har gitt eierskapet til 22. juli til de menneskene som på en eller annen måte led et personlig tap. Som mistet barn eller foreldre. Som fikk nattesøvnen ødelagt av mareritt og sorg. Eller som var i nærheten da det skjedde.

De skal spørres om alt som på en eller annen måte berører tragedien, og vi andre holder pusten mens vi venter på «ja» eller «nei». Det er litt av et ansvar å få som etterlatt, og for oss andre stilner samtalen av.

Kanskje er det derfor vi snakker så lite om kollektiv skyld. Om en liten gutt som ble sviktet av hjelpeapparatet. Om bevegelser i vår egen kultur som kan ha dyrket frem den narsissistiske gjerningsmannen.

Eller side 803 i Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård. Der han skriver om Anders Behring Breivik i lys av samfunnet vårt og sier at verdiene vi feirer dypest sett er nazistiske verdier: Det feilfrie, det perfekte, det vakre, heroiske mennesker, heroisk død.

Vi burde i det minste begynne å diskutere det, og da må vi slutte å be om lov.

De etterlatte, med Den nasjonale støttegruppen i front, kan ikke lenger behandles som et automatisk høringsorgan i det offentlige ordskiftet. De skal selvfølgelig spørres om oppfølging, traumebehandling, tilrettelegging og videre levelig liv, men hva de mener om debatter, bøker, teater og kunst er ikke nødvendigvis interessant.

Og minnesmerket på Sørbråten; det vakre, sterke minnesmerket som både viser sår og åpning mot en vei videre: Det håper jeg generasjon etter generasjon får anledning til å oppsøke. For å reflektere over hva tragedien gjorde med Norge. Og da er det også helt andre mennesker i nabolaget, kanskje med helt andre meninger.

@Anki_Ger


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Utøya
  2. 22. juli
  3. Terror

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Regjeringen har valgt en dårlig løsning for minnesmerkene etter 22. juli | Sarah Sørheim

  2. LEDER

    Aftenposten mener: Et konstruktivt Utøya-utspill

  3. DEBATT

    Vi ønsker en åpen prosess om minnestedene etter 22. juli-terroren | Jan Tore Sanner

  4. KULTUR

    22. juli-minnesmerket: Om å pynte seg med lidelse

  5. KULTUR

    22. juli-minnesmerket: Frykter at kunstnerne blir satt på sidelinjen

  6. OSLOBY

    Minnesmerket på Utøyakaia blir trolig klart neste høst