Kronikk

Hvorfor må pappa reise fra oss? | Anonym

  • Anonym

Burde ikke barna mine få beholde faren sin? Burde han ikke få mulighet til å ta hvilken som helst jobb, slik at vi kan være her sammen i hvert fall frem til juni, skriver kronikkforfatteren. ILLUSTRASJONSFOTO: Microstock NTB Scanpix

Etter flere års opphold i utlandet, flyttet jeg tilbake til Norge med mannen min og barna våre. Han hadde god jobb og betalte skatt. Nå mister han oppholdstillatelsen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg skriver dette anonymt, for skammen man føler når livet rakner i sømmene er så stor, og den stikker så dypt.

Skammen sniker seg inn under dynen om natten og holder deg våken. Med skammen kommer uroen, som fillerister deg til du blir svimmel.

Jeg ønsker å beskytte barna mine fra skammen og uroen så lenge jeg kan.

Ressurssterke blir ikke prioritert

Jeg er norsk, født og oppvokst her. I mange år har jeg bodd i utlandet sammen med min utenlandske mann og våre barn. Vi har vært gift i 13 år og sammen mye lengre.

I fjor bestemte vi oss for å flytte til Norge. Hovedgrunnen var å gi barna våre bedre oppvekstvilkår, trygghet og stabilitet. Mannen min ankom Norge én måned før barna og meg. Han hadde fått en god jobb, og kom inn i landet på arbeidsvisum. Han har jobbet og betalt skatt til den norske staten siden han satte sine ben på norsk jord.

Vi trengte barnehageplass til det yngste barnet vårt da vi ankom Norge, slik at både jeg og mannen min kunne jobbe, etablere oss og etter hvert kjøpe hus og bil.

Vi fikk ikke barnehageplass. Av kommunen ble vi fortalt at vi var ressurssterke, slike som oss ble ikke prioritert.

Prioriterte grupper var for eksempel barn av flyktninger.

Arbeidsmarkedet kollapset

Etter ni måneders venting fikk vi barnehageplass. Da jeg endelig fikk muligheten til å søke på jobber, kollapset arbeidsmarkedet i byen vår i nedskjæringer. Og som så mange andre, mistet også mannen min jobben.

Jeg har en solid universitetsutdannelse og har til nå sendt rundt 100 søknader. Det er mange om beinet der vi bor, mange av utlysningene har over 100 søkere. Jeg har til nå klart å få to deltidsjobber som kombinert noen måneder er en fulltidsjobb, andre måneder mindre. Jeg fortsetter å søke.

Han skulle gjerne ha gjort hva som helst for å forsørge familien sin, dessverre får han ikke lov til det

Siden mannen min er her på arbeidsvisum, har han nå ikke lov til å ta hvilken som helst jobb. Han kan bare ta spesifikke jobber, dessverre finnes ingen slike her. Han skulle gjerne ha gjort hva som helst for å forsørge familien sin, dessverre får han ikke lov til det. Han får ingen (!) ytelser fra Nav.

Han fikk ingen sluttpakke, han får ingen dagpenger – ingenting. Dette på tross av at han har betalt skatt til Norge hele tiden han har bodd i her.

Han har altså ingen mulighet til å forsørge familien sin.

Vil trolig få avslag

I tillegg mister han oppholdstillatelsen i juni, så da må han forlate landet.

Han kan søke om familiegjenforening gjennom meg, men vil mest sannsynlig få avslag fordi jeg ikke tjener nok penger til å bli godkjent av Utlendingsdirektoratets lønnsstandard.

Jeg sto på politistasjonen og gråt da jeg fikk den endelige beskjeden. For realiteten er at hvis han blir kastet ut av landet, flytter jeg og barna etter så snart jeg får visum til fødelandet hans. For jeg kan jo selvfølgelig ikke bare flytte dit, heller.

Samtidig kommer det cirka 12.000 andre utlendinger inn i Norge hvert år gjennom familiegjenforening, de fleste fra Somalia, Syria, Sudan og Eritrea. For asylsøkere/flyktninger eksisterer ikke noe krav til minimumsinntekt, de er unndratt dette.

Mennesker fra landet som får flest slektninger inn i Norge på familiegjenforening henter pr. person i snitt 2,41 slektninger inn pr. år. Mens jeg som er norsk får ikke lov til å beholde den ene mannen min fordi jeg ikke tjener nok, for jeg som er norsk er ikke unndratt kravet til inntekt.

Les også:

Les også

Moren utvises - må forlate to små barn 

Svimlende summer

Vi er de ressurssterke. Vi hadde spart penger til bil og hus. Ikke mye penger, men nok til at vi ikke får noen støtte fra Nav. Vi kunne ikke ha mere enn cirka 10.000 på sparekonto, fikk vi beskjed om. Siden inntekten min varierer mellom cirka 10.000–17.000 pr. måned etter skatt, bruker vi nå av de pengene vi hadde spart til å etablere oss for å overleve.

Så nå suges luften ut av sparepengene våre, som gjør det vanskeligere enn noen gang å etablere seg i fremtiden.

Antagelig kommer mannen min til å forlate landet før han blir kastet ut. Så kan han jobbe i fødelandet sitt og sende penger til sin norske kone og norske barn slik at vi kan overleve her i Norge i 2016.

Jeg ser daglig avisoverskrifter om hva asylsøkere og alle de nyankomne flyktningene koster Norge. Det er svimlende summer. Hva de får utbetalt månedlig er mye sammenlignet med hva min familie på fem har å rutte med pr. måned. Men jeg ønsker da heller ikke sosialhjelp til barna mine.

Jeg ønsker at mannen min skal ha rett til å jobbe, for sammen kan vi da forsørge barna våre. Jeg mener vi må hjelpe mennesker i nød, men jeg mener vi også må ta vare på alle ved å gi folk de samme mulighetene.

Burde jeg ikke ha samme mulighet som dem til å kunne få beholde mannen min her?

Burde ikke barna mine få beholde faren sin?

Burde han ikke få mulighet til å ta hvilken som helst jobb, slik at vi kan være her sammen i hvert fall frem til juni?

Jeg trodde Norge var bygd på likhet, men jeg antar at også her finnes det noen som er likere enn andre.

Prioriterer vekk alt unødvendig

Samtidig som mannen min og jeg må prioritere vekk alt som ikke er absolutt nødvendig, som for eksempel bursdager barna mine blir invitert i, kom den ene datteren min hjem en dag og sa at i år går adventskalenderen på skolen til flyktningene. Jeg puttet noen penger i konvolutten.

Jeg gjorde det mest for datteren min, jeg var så redd for hva hun skulle føle dersom vi ikke ga noe. Det syntes lettere å finne på en unnskyldning om at det ikke passer å dra i en bursdag, enn at det ikke passer å gi til dette.

Alt jeg ønsker meg nå, er at mannen min kan få lov til å ta hvilken som helst jobb så han kan bli her med oss i hvert fall frem til juni

Selv for oss ressurssterke er hindrene for høye noen ganger. Parallelt med at familien min nå planlegger å forlate hjemlandet mitt for godt, tar Norge daglig imot mange mennesker. Mennesker uten den tilknytningen til Norge som min familie har. Mange av dem trenger helt klart vår hjelp. Av dem som kommer vil mange få bli, de vil få dekket leve— og bokostnader i mange år fremover i tid.

De får dekket dette, mens alt jeg ønsket meg og trengte da jeg ankom Norge var en barnehageplass så mannen min og jeg kunne jobbe, slik at vi kunne forsørge barna våre og etablere oss.

Alt jeg ønsker meg nå, er at mannen min kan få lov til å ta hvilken som helst jobb så han kan bli her med oss i hvert fall frem til juni. Og jeg skulle ønske noen kunne komme og hjelpe meg å forklare barna mine hvorfor pappa må reise fra oss, og at vi ikke vet når vi får se ham igjen.

Aftenposten kjenner kronikkforfatterens identitet.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Skal du gifta deg i sommar, er det grunn til å uroa seg over Regjeringas nye innstramingar i retten til familieliv, skriver Helga Eggebø:

Les også

Med rett til å gifta seg?

«En enklere hverdag for folk flest» gjelder ikke for alle, skriver Thea Holten, som er gift med ghanesiske Thando:

Les også

- Det eneste jeg har gjort galt er å forelske meg i en utlending

Ann Kristin Langhus har gitt opp Norge. Nå vil hun etablere seg i Sverige for å kunne leve sammen med sin tyrkiske ektemann:

  1. Les også

    UDI trekker frem aldersforskjellen - stempler ekteskapet som uekte

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. SID

    Det må være grenser for hvor mye penger man skal bruke på barnefamilier

  2. NORGE

    Flere syrere enn ventet søker familiegjenforening: - Som å gå fra helvete til himmelen

  3. POLITIKK

    Aps innvandringsutvalg: Vil sette av 5 milliarder kroner til hjelp i nærområder

  4. DEBATT

    Kort sagt, fredag 31. januar

  5. KRONIKK

    Astma var panikkangst. Magesmerter var tidligere voldtekt. Arr var spor etter tortur. Og flyktningene? Glemt.

  6. NORGE

    – For mange menn er det skremmende at kvinnene blir uavhengige med en egen sterk vilje