Milorg i Telemark: Sett ham på gaten, la tyskerne overta!
– Dette har ingen interesse for en militær organisasjon! sa Milorg da den jødiske familien Becker i Skien trengte hjelp til å rømme til Sverige.
Det har stormet rundt Marte Michelet og hennes bok Hva visste hjemmefronten? Inntrykket mange trolig sitter igjen med etter debatten, er at det knapt fantes antisemittiske holdninger i hjemmefronten, at den gjorde hva den kunne for jødene og at penger og profittmotiv ikke hadde noen plass i dette arbeidet.
Opplevelsene som min far, motstandsmannen Kjell Staal Eggen, hadde, viser en annen side ved denne historien. Han beskrev den i et bokmanus ingen ville utgi da det var ferdig på 90-tallet, men som jeg fikk publisert under tittelen Skammen i 2008, nesten ti år etter hans død.
Hitlers «jødiske problem» i Telemark
I Telemark fylke eksisterte det i 1942 kun én jødisk familie. Det var de to voksne brødrene David og Louis Becker, samt Davids kone Signe og de tre barna Sigurd, Ivar og Sonja. Disse seks menneskene utgjorde Adolf Hitlers «jødiske problem» i Telemark.
2. juni 1942 kom Terboven til Skien og erklærte unntakstilstand. Noen titalls mer eller mindre prominente borgere ble arrestert som gisler for å holde befolkningen i ro. De fleste gislene ble i løpet av relativt kort tid satt fri. Men to av gislene, David og Louis Becker, ble aldri satt fri. De ble begge drept i Auschwitz.
Da norsk politi begynte å interessere seg for 18-åringen Sigurd utpå høsten 1942, satte hans mor seg i kontakt med motstandsmennene Kjell Batzer og min far Kjell Staal Eggen.
Batzer var typograf og hadde gode kontakter innen politiet. Min far var nærmest en «frilans-motstandsmann». Først fra sommeren 1943 lot han seg overtale til formelt å engasjere seg i Milorg som leder for flyslipp og all aktiv sabotasje i Nedre Telemark. Da hadde Milorg i Telemark fått ny ledelse.
Motstand fra uventet hold: Milorg!
Da Kjell Batzer og min far forsøkte å få hjelp til å få Sigurd Becker over til Sverige, møtte de motstand fra et høyst uventet hold: Milorg! Både Batzer og min far fikk følgende ordre: «Sett ham på gaten, la tyskerne overta! Dette har ingen interesse for en militær organisasjon!»
Sigurd ble imidlertid skjult i mine besteforeldres leilighet i Skien sentrum, mens de to som ville redde ham, kjempet en fortvilet og ensom kamp de neste ukene. Min far har fortalt at han to ganger var i Oslo, han var i Tønsberg, og han var i Arendal i jakten på en løsning. De fleste steder møtte han likegyldighet og noen ganger direkte fiendtlighet.
Noe senere rykket norsk politi ut for å arrestere fru Becker og de to minste barna. På spektakulært vis klarte min far å snappe dem opp nærmest foran nesen på politiet. På ny gjorde han en henvendelse til Milorg. Svaret var like nådeløst som før: «Sett dem på gaten, la tyskerne overta!»
Forlangte 15.000 kr kontant
Marerittet fikk sin lykkelige løsning på improvisert og dramatisk vis ved at min far fikk dem om bord på en svensk frakteskute som gikk med kunstgjødsel fra Norsk Hydros anlegg på Menstad. Imidlertid var det én hake – skipperen forlangte den svimlende sum av 15.000 svenske kroner!
Da min far forsøkte å tilby ham en neve av fru Beckers smykker, eksploderte skipperen i raseri: «Jag vill inte ha smycken! Jag vill ha 15.000 svenska kronor kontant! Eller ta packet och res til helvete!»
Dette fikk min far til å stikke sin pistol hardt i skipperens mellomgulv og love personlig å ta seg av represaliene om noe skulle tilstøte flyktningene. Slik reddet Signe og barna Sigurd, Ivar og Sonja livet. Alle fire overlevde krigen.
Milorg tok familiens penger
I 1979 fant pappa ut at familien Becker ikke bare ble nektet hjelp til å flykte høsten 1942, de ble rundstjålet av Milorg.
David Becker drev en suksessfull handelsforretning i Skien før han ble arrestert høsten 1942. Han hadde lagt til side en stor sum penger i en bankboks i tilfelle familien ble nødt til å flykte fra nazistene, men rakk ikke å fortelle familien om dette før han ble arrestert.
Nøkkelen til bankboksen hadde han gitt til sin bokholderske, som ikke våget å beholde den, men ga den til en Milorg-mann som hver uke fikk 25 kroner til motstandskampen fra Becker.
I et politiavhør i 1948 fortalte bokholdersken at det var 61.000 kroner i bankboksen, og at hun overlot dette til kontakter i motstandsbevegelsen, fordi hun syntes det var for farlig å oppbevare pengene selv.
Fikk sen og liten erstatning fra staten
Da freden kom, oppsøkte hun dem for at de overlevende medlemmene av Becker-familien skulle få pengene tilbake. Det viste seg at de hadde stjålet familiens formue og brukt dem til motstandsarbeid, blant annet illegal presse.
Først i 1981 vedkjente den norske stat seg et visst ansvar for dette og utbetalte en erstatning på 55.000 1981-kroner. Dette skulle erstatte 55.000 1942- kroner.
Samtidig sendte en Milorg-mann ut en meddelelse der det ble annet sto at årsaken til at fru Becker først hadde fått avslag på å få familiens stjålne formue erstattet, dels «var (...) at myndighetene mente at fru Becker ikke hadde sœrlig behov av pengene».
Selvsagt hadde en hjemvendt ruinert enke med tre mindreårige barn behov for sine egne penger!
Sønnen Sigurd Becker likte ikke å snakke om pengene eller det som skjedde under krigen. Han var en stillfarende kar og forsøkte å distansere seg fra det hele og tenke minst mulig på det.
Min far satt som formann i Telemark Krigsinvalideforening i mer enn ti år. Da han begynte å fortelle sin historie, kom han kraftig på kant med Krigsinvalideforbundet og store deler av «makteliten».
Det endte med at han i 1982 meldte seg ut av forbundet med følgende beskjed: «Et forbund som bedriver bevisst sensur og historieforfuskning vil jeg intet ha med å gjøre!»
Etter sin død fikk Kjell Staal Eggen og hans foreldre ærestildelingen «Righteous Among the Nations» fra den jødiske minneparken Yad Vashem i Jerusalem. Trym Staal Eggen tok imot prisen på vegne av dem i 2013.
- Hør Kjell Staal Eggen bli intervjuet av NRK i 1996 om sine opplevelser med famlien Becker og Milorg under krigen.
