Kronikk

Mjøssykehuset: Kampen er avblåst. Dommer Høie var ikke på banen.

Helseminister Bent Høies mangel på ekte engasjement og faglig holdbar begrunnelse for sykehuslokaliseringen vil bidra til nye protester fra lokalbefolkning, samfunnsplanleggere og miljøbevegelsen, skriver Knut Faldbakken.

Omkampen er allerede i gang.

  • Knut Faldbakken
    Knut Faldbakken
    Forfatter
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

På et jorde i Østfold, syv kilometer utenfor Sarpsborg, ligger Sykehuset Østfold Kalnes. Et bilbasert sykehus med 1300 parkeringsplasser som siden åpningen i 2015 er blitt brukt som et skrekkens eksempel på feilplassering av statlige virksomheter.

Nå er staten i ferd med å gjøre en enda større plasseringstabbe i Innlandet.

Striden om det nye Mjøssykehusets lokalisering har pågått i et par tiår uten påtagelig oppmerksomhet i riksmediene.

Styret i Sykehuset Innlandet satte som hovedpremiss for prosjektet at Mjøssykehuset ikke skulle etableres i en by, stikk i strid med statens egne lokaliseringsprinsipper.

Midt imellom Gjøvik, Lillehammer og Hamar skulle nytt hovedsykehus bygges. I Moelv, et sted alle må reise til og fra enten man er pasient eller ansatt.

Stedet mangler det meste av bymessig infrastruktur og kan oppvise like mange innbyggere som det blir ansatte på det nye sykehuset.

«Itte på Hamar»

Innlandet fylke har landets eldste befolkning, landets største fødselsunderskudd og en befolkningsutvikling deretter. Unntaket fra begredelighetene er Mjøsområdet og i særdeleshet Hamar, den største byen i fylket.

Nettopp Hamars positive utvikling har vekket bygdedyrets hets mot «storbyen» og ført til gjennomslag for følgende absurde politiske premiss for sykehusetableringen: «Såmmå hå de’ blir hen, bære de’ itte skjer på Hamar!»

Man drar ikke engang til Hamar med slakt lenger, slakteriene ligger i Ringsaker.

I et forsøk på å etablere et mer faktabasert beslutningsgrunnlag for sykehusplasseringen enn «itte på Hamar» bestilte Helse sør-øst i fjor en rapport fra konsulentselskapet COWI for å få råd om hvor det nye sykehuset burde ligge.

Svaret var ikke til å misforstå: «Så nær Hamar som mulig.» En etablering i eller nær Hamar (Brumunddal) ville sørge for best rekruttering, minst miljøkostnader og best samfunnsutvikling for Innlandet som helhet.

(Ingen overraskende konklusjon for en som fra stuevinduet kan betrakte Hamars utvikling og samtidig kikke ned på Dovrebanen, Rørosbanen og en ny firefelts E6.)

Skulle den beste plasseringen være så mye å lure på etter dette?

Styreleder brukte dobbeltstemmen

Overbevisende argumenter for å la flere tusen ansatte pendle mellom 60 og 120 kilometer hver dag lar seg rett og slett ikke frembringe. I tillegg kommer pasientenes nødvendige forflytninger. Særlig i en situasjon hvor regjeringen har forpliktet oss til formidable, men nødvendige kutt i klimautslippene, synes konklusjonen ganske klar.

Styret i Helse sør-øst delte seg imidlertid nøyaktig på midten, mellom dem som valgte å lytte til fagfolkene, og dem som valgte å tekkes lokale ordførere – og bygdedyret.

Avstemningen ble så jevn at styreleder og tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem (av alle!) slo følge med «synserne» og brukte dobbeltstemmen til fordel for Moelv. Til tross for at samme Gjedrem omtalte Moelv som en «skinnenighet» i første høringsrunde. I runde to blir altså den samme skinnenigheten brukt som begrunnelse for å bruke dobbeltstemmen. Snakk om konsekvens i argumentasjonen!

Fagrapporten ble ignorert

Vi var flere som hadde satt vårt håp til at Bent Høie (H) – fagstatsråden, fri som han var fra lokale bindinger, presumptivt uten forutinntatte holdninger og øverste ansvarlige for helseforetakene – ville overkjøre lokalsjåvinismen og legge nasjonale perspektiver og faglige argumenter til grunn for sin avgjørelse. Men nei.

Helseministeren «pekte på» Moelv, skråsikkert som om han hadde hatt bygdedyret som eneste referanse. Han hadde talt opp hvor de fleste av kommunene i Innlandet ønsket sykehuset plassert, uavhengig av innbyggertall, geografisk plassering og om de ville bli negativt berørt av avviklingen av eksisterende sykehus.

(Det nye Mjøssykehuset skal erstatte, etter norsk målestokk, fire store velfungerende sykehus. Både Hamar og Gjøvik, Innlandets største byer, «mister» sitt!)

Et nytt beslutningssystem for sykehusetableringer var de facto innført

Fagrapporten som Helse sør-øst hadde bestilt, ble ganske enkelt ignorert. Et nytt beslutningssystem for sykehusetableringer var de facto innført: Et flertall av kommunestemmer, nødvendigvis styrt av lokalpatriotiske hensyn, får bestemme.

Det blir nok færre utredninger og flere lynraske beslutningsprosesser i Sykehus-Norge etter dette!

Ikke rasjonelle argumenter

For en som hadde illusjoner om en kunnskapsbasert prosess med perspektiver ut over den lokale bygdekrangelen, kom dette som et sjokk.

Men det kom flere: Mjøssykehuset var blitt rikssak, slått opp i Dagsrevyen og Oslo-avisene. NRKs Dagsnytt 18 var frempå og lot Høie møte stortingsrepresentant Emilie Enger Mehl fra Senterpartiet.

Hun hadde kritiske merknader både til prosessen og konklusjonene. Men statsråden gjorde ikke engang forsøk på å grunngi sin beslutning med rasjonelle argumenter.

Det meste av taletiden brukte han på en ren valgkamptirade mot Senterpartiet, hvor han anklaget partiet for å løpe Hamars ærend og ofre hensynet til «store og viktige områder i Innlandet». I sannhet en interessant fortolkning av Senterpartiets vedtatte grunnholdning, og det fra en Høyre-statsråd!

Uproft og respektløst

Man må kunne vente at en statsråd måtte ha satt seg inn i sakens historikk og aktuelle status før han mellom to pandemiopptredener på TV avgir sin bastante «dom», som kan få stor betydning for flere titalls tusen brukere pluss ansatte og utviklingen i Innlandet fylke i mange tiår.

At han tydeligvis ikke har tatt seg tid til dette, eller verre, bevisst unngår å ta stilling, kan bare kalles uproft.

Eller rett og slett respektløst overfor en tverrfaglig opinion som har vokst og stadig vokser og snart vil utgjøre et flertall.

Som påtroppende statsforvalter i Rogaland risikerer ikke Høie stort ved å opptre som han gjør, overfor en befolkning og et distrikt han kjenner dårlig. At han påfører sitt eget parti en alvorlig skramme foran den kommende stortingsvalgkampen, vekker liten bekymring hos de fleste hedmarkinger.

Derimot vil hans mangel på ekte engasjement og faglig holdbar begrunnelse for sykehuslokaliseringen bidra til nye protester fra lokalbefolkning, samfunnsplanleggere og miljøbevegelsen.

Omkampen er allerede i gang. Det er ingen grunn til å gjenta og forstørre tabbene fra Kalnes.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Erling Dokk Holm: Syke tilstander i innlandet