Nei, Ytringsfrihetskommisjonen er ikke blitt et politisk verktøy for høyresiden

Jeg skulle ønske at Begard Reza fremdeles var med og tok de vanskelige debattene og dissensene.

Ytringsfrihetskommisjonen og vårt arbeid har den siste tiden skapt debatt. Og med god grunn. Tidligere denne uken kunngjorde kommisjonsmedlem Begard Reza at hun trekker seg fra kommisjonen. I tillegg har 15 kunstorganisasjoner gått ut mot Ytringsfrihetskommisjonen og uttrykt bekymring over vårt arbeid.

Reaksjonene spriker i særlig to retninger. På den ene siden er det de som hedrer Begard Reza og hennes avgang, samtidig som de stiller seg kritisk til kommisjonens arbeid.

Mange av disse vil nok hevde at ytringsfriheten misbrukes for å bedrive trakassering og hets.

På den andre siden er det folk som blankt avviser Rezas kritikk mot kommisjonen, og anklager henne for å spre usannheter. Med andre ord er debatten polarisert.

Det er behov for nyanser og saklighet.

Havnet i mindretall

Som både skeiv og muslim er Begard Reza en viktig og etterlengtet stemme i norsk offentlighet. Hun representerer to minoritetsgrupper som det er sterkt behov for i Ytringsfrihetskommisjonen. Derfor er det ekstra sørgelig at hun har valgt å trekke seg.

I kronikken sin gir Reza uttrykk for hvordan høyresiden påfører skam på minoriteter og maktkritikere som gjør motstand mot undertrykkelse og urett. Dette er et sentralt og viktig poeng som jeg er helt enig i. Jeg er imidlertid uenig i at Ytringsfrihetskommisjonen er blitt et politisk verktøy for høyresiden.

Jeg er også uenig i at sekretariatet har invitert inn «rasister og hatpredikanter». Sekretariatet har ikke tatt noen beslutninger alene.

Det er hovedsakelig diskusjonene og konklusjonene imellom kommisjonsmedlemmene som er avgjørende for hvem vi skal invitere til våre innspillsmøter. Under kommisjonsmøtene er det blitt foreslått alt fra Lars Vilks til Sumaya Jirde Ali.

Reza og jeg er likevel enige om mangt. Vi har under kommisjonsmøtene ofte havnet i mindretall sammen, som regel i debatter om minoritetsvern.

Møtene vil naturligvis bli mer utfordrende uten Reza.

Uprofesjonell håndtering

Enkelte i kommisjonen hevder at Rezas kritikk ikke er legitim, ettersom hun har vært lite til stede på kommisjonsmøtene. I tillegg har de fleste kommisjonsmedlemmene uttalt at det ikke har vært noen grove vitser om #metoo og transpersoner.

Selv om det er nødvendig med flere perspektiver, er det ikke tilstrekkelig for å avkrefte Rezas erfaringer. Argumentet «nei, dette har ikke skjedd fordi jeg ikke har opplevd det» er følgelig lite holdbart.

Enda verre er det når kolleger er raskt ute med å stemple en varsler som en feig løgner. Dette er alt annet enn en moden og saklig tilnærming.

Det er særlig betenkelig at medlemmer fra den regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen ikke klarer å håndtere dette på en mer profesjonell og løsningsorientert måte.

Behov for flere minoritetsstemmer

Jeg tør påstå at Rezas utmelding og den harde kritikken mot kommisjonen muligens kunne vært unngått, dersom det hadde vært flere minoriteter i kommisjonen.

Selv om kommisjonen er bredt sammensatt med medlemmer som har kompetanse fra flere fagområder, er det i særlig denne kommisjonen nødvendig med perspektiver fra minoriteter som er utsatt for fordommer og diskriminering, herunder mørkhudede og funksjonshemmede.

Jeg vil aldri fatte og begripe hvordan det ikke falt regjeringen inn at det først og fremst er behov for mørkhudede i vurderingen av rasismeparagrafens status i Norge.

Videre er fraværet av funksjonshemmede i Ytringsfrihetskommisjonen blitt kritisert av både kommisjonens egne medlemmer og andre. Det må også påpekes at de allerede utnevnte medlemmene ikke kan bebreides for den manglende representasjonen.

Alle er utnevnt på samme måte av regjeringen. Ønsket om å verne minoriteters rettigheter er gjerne større dersom man tilhører den respektive minoritetsgruppen.

De aller fleste i kommisjonen har majoritetsbakgrunn. En naturlig konsekvens er at tematikken omkring minoriteters vern ikke får størst vekt.

Med flere minoriteter i kommisjonen hadde diskusjonene og konklusjonene omkring minoritetsvern brått blitt annerledes. Kommisjonen arrangerer imidlertid innspillsmøter som i noen grad kan gjøre opp for den manglende representasjonen.

Med Begards utmelding blir det desto viktigere for oss å hente konkrete innspill fra de minoritetsgruppene hun tilhører.

Bør tas på alvor

Personlig har jeg stor respekt og tillit til både sekretariatet og de fleste medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen. Jeg har opplevd miljøet som hovedsakelig trygt og inkluderende.

Jeg har også lært å anerkjenne at meningsmotstandere kan ha gode motiver, men det forutsetter at vi lytter til hverandre. Det er snarere en verdi enn en ulempe at det er medlemmer med motstridende interesser i kommisjonen.

Nettopp derfor skulle jeg ønske at Reza fremdeles var med og tok de vanskelige debattene og dissensene.

Videre håper jeg at Rezas kritikk blir tatt på alvor og undersøkt nærmere. Ikke minst bør vi i kommisjonen sette oss ned og forsøke å forstå hva som ligger til grunn for kritikken fra de 15 organisasjonene. Det er sterkt problematisk at det er manglende tillit til Ytringsfrihetskommisjonen blant så mange aktører.

Jeg håper og ønsker at vi klarer å endre dette.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter