Når staten splitter familier

Foreldre utvises fra Norge uten at konsekvensene for barna er tilstrekkelig vurdert.

Sakene står i sterk kontrast til kravene som stilles i barnevernssaker, og strider imot grunnleggende menneskerettigheter.

Når en mor eller far med barn i Norge mottar et vedtak om utvisning, innebærer dette at vedkommende må forlate Norge med ett eller flere års innreiseforbud.

I mange tilfeller vil slik utvisning føre til en smertefull og langvarig familiesplittelse, som i særlig grad går utover barna. Norge har svært strenge krav til familiegjenforening, og det er ingen garanti for at familien noen gang vil bli gjenforent i fremtiden.

Barns rettigheter settes til side

Den norske stat skal beskytte alle barn, men svikter barna det her er snakk om. Disse barna erfarer tvert imot at deres rettigheter og behov må vike for statens såkalte innvandringsregulerende hensyn.

Det er nedslående i et land hvor barns rettigheter ellers nyter et sterkt vern. Særlig sterkt står barns krav på beskyttelse, familieliv og rett til å bli hørt, samt prinsippet om å ta hensyn til barnets beste i alle saker som omhandler barn. I tillegg har vi mye kunnskap om hva som skaper psykisk uhelse og potensiell traumatisering hos barn.

Samlet utgjør dette fundamentet for hvordan vi har innrettet vårt samfunn og tjenesteapparat. Likevel kommer ikke dette alle barn til gode, særlig ikke barn av foreldre som skal utvises fra Norge.

Barna blir skadelidende

Grunnlaget for vedtak om utvisning er lovovertredelser, for eksempel brudd på utlendingsloven ved at man har unnlatt å forlate landet innen fastsatt utreisefrist. Vi har forståelse for at det reageres mot brudd på utlendingsloven. Samtidig må vi som et opplyst samfunn kreve at håndteringen av voksne menneskers lovovertredelser skjer uten å miste av syne konsekvensene det har for deres barn.

Barna går ofte i lange perioder med frykt og engstelse mens saken er under behandling. Hverdagen blir uforutsigbar og utrygg, noe som påvirker konsentrasjon, søvn og fungering i dagliglivet. De har svekket motivasjon for skolearbeid og sosial kontakt, og flere føler manglende tilhørighet i fellesskapet som rommer de «andre barna».

I tiden etter utsendelsen skal sorg, dårlig samvittighet, skyldfølelse, skam og sinne både mot en selv, andre og staten Norge, håndteres av et barnesinn som hverken har livserfaring eller mestringsstrategier til å makte dette. For flere av barna blir det for mye å bære, med psykiske vansker, spiseforstyrrelser, selvskading og andre problemer som resultat.

Uholdbar forskjellsbehandling

Det er tid for å erkjenne at statens ønske om å straffe foreldrene, rammer barna hardest. Praksisen bør ta slutt. Skal den likevel fortsette, må man som et minimum kreve at myndighetene gjør langt grundigere vurderinger av barnet og hvilke konsekvenser en adskillelse kan få i den enkelte sak.

Slike krav stilles i barnevernssaker, og selv om det også der kan gjøres feil, er kravene til barnefaglige vurderinger og rettssikkerhet langt høyere enn når familier skilles i utvisningssaker. Dette er en alvorlig forskjellsbehandling av barn og ikke en rettsstat verdig.

I barnevernssaker kan en barnefaglig sakkyndig oppnevnes for å utrede barnets fungering, utvikling og behov, foreldrenes omsorgskompetanse, samt hvilke konsekvenser ulike tiltak og beslutninger kan få. Arbeidet går over tid og bygger på dokumentgjennomgang, samtaler med barn, foreldre og øvrige informanter, og en rekke ulike observasjoner. Vurderingene skriftliggjøres i en rapport som vurderes av Barnesakkyndig kommisjon før den brukes som beslutningsgrunnlag. Alt dette skal bidra til å sikre barnets beste.

De sakkyndiges vurderinger får ofte stor betydning nettopp fordi de har spesialisert kunnskap om barn.

Barna høres sjeldent muntlig

Ser man hvordan vurderingene gjøres i utvisningssaker, er kontrasten stor. Utlendingsmyndighetene innhenter ikke tilsvarende barnesakkyndige vurderinger. Barna blir sjelden hørt, selv om saken i aller høyeste grad angår dem, og mange har aldri fått mulighet til å uttrykke sine synspunkter.

Høring av barn handler ikke bare om å identifisere hva som er til barnets beste, det gir også informasjon om hvor tung vekt barnets beste skal ha i avveiningen mot innvandringsregulerende hensyn.

En fersk forskningsrapport fra Fafo viser at Utlendingsdirektoratet (UDI) ikke hører barn direkte i utvisningssaker, og at klageinstansen Utlendingsnemnda (Une) kun unntaksvis hører barn direkte og muntlig. Rapporten viser også at det varierer hvorvidt barn får uttrykke sine synspunkter skriftlig eller via andre representanter, og at det mangler opplysninger om hva barna selv synes eller om de har fått mulighet til å uttale seg.

Krever god utredning

Å skille barn fra sine foreldre er noe av det mest inngripende staten kan gjøre. Det kan føre til uopprettelig skade og traumatisering, og de relasjonelle og emosjonelle sårene lar seg kanskje aldri helt leges.

Vi mener utvisning som hovedregel ikke skal skje ved brudd på utlendingsloven når foreldre har barn i Norge. Det bør heller gis andre konsekvenser, som lengre ventetid før det gis permanent opphold.

Skal utvisning likevel vurderes, mener vi, i tråd med forslag i Fafo-rapporten, at utlendingsmyndighetene må ha mulighet til å engasjere en barnefaglig sakkyndig som har tid, ressurser og kompetanse til å utrede barnets beste og mulige konsekvenser av en utvisning.

Dagens praksis sikrer ikke barnets grunnleggende menneskerettigheter og er ikke en rettsstat verdig.