Hvorfor har politikere tillatt at forskjellene har vokst seg så store i Oslo-skolen?

På vår skole går det barn som ikke snakker norsk, eller som har for dårlige norskferdigheter til å forstå læreren. De har krav på morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring, men det får vi ikke ressurser til.

Ingen kan være overrasket av den triste statistikken som viser segregeringen i Oslo-skolen, slik Aftenposten presenterte den 5. februar.

Hvorfor har ansvarlige politikere tillatt at forskjellene har vokst seg så store?

At skolen er en av de viktigste faktorene for å utjevne sosiale forskjeller, er en etablert påstand fra politikere både på venstre- og høyresiden.

Det er en ansvarsfraskrivelse.

I dag føres en politikk som opprettholder og forsterker sosiale forskjeller. Samtidig skyver politikere ansvaret for å utjevne forskjellene nedover i systemet til den enkelte skole, rektor og lærer. Som om skolen er en øde øy uten påvirkning fra verden utenfor.

Velferdsstat som har sviktet

Segregeringen i Oslo er et resultat av en intendert politikk og en velferdsstat som har sviktet.

I tillegg har fritt skolevalg og stykkprisfinansiering forsterket de etniske og sosiale skillelinjene fordi denne kombinasjonen gir dårlige rammebetingelser for skolene med størst behov.

Mener man på fullt alvor at lærere og rektorer i en underfinansiert skole skal greie å utjevne sosiale forskjeller?

Siden 2006 har antall barn i lavinntektsgruppen økt med 70,8 prosent. Samtidig har vi fått en tredobling av byområder der mer enn 40 prosent av barna lever i fattigdom.

Aftenposten skriver om ungdommer i bydelen vår som er sårbare for å bli rekruttert av kriminelle nettverk. Om ungdommer som omtaler seg selv som «utebarn» fordi boligene er for små til at de kan være hjemme når småsøsken skal få ro til å sove.

Barnefattigdom kan gi dårligere fysisk og psykisk helse, og barna har økt risiko for å få utfordringer i skolen. Krevende liv og vanskelige boforhold gjør noe med barns mottakelighet for læring.

Hvor blir det av tiltakene?

På skolen hvor jeg jobber, er 92 prosent av elevene minoritetsspråklige, og 70 prosent har vedtak om særskilt norskundervisning.

Bare 67 prosent av barna som sokner til skolen, begynner her. 33 prosent av foreldrene i skolekretsen velger en annen skole for barna sine.

Hvorfor gjør ikke politikere, som favner om fellesskolen, noe med dette problemet?

Hvor blir det av tiltakene, ressursene og pengene som gjør at foreldre velger nærskolen for barna sine?

Er ikke penger i skolebudsjettet

På vår skole går det flere barn i hver eneste klasse som ikke snakker norsk, eller som har for dårlige norskferdigheter til at de forstår hva læreren sier. Ifølge opplæringsloven har disse elevene krav på både morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring, men det får vi ikke ressurser til.

Det er reell barnefattigdom på skolen, og vi har ekstra utstyr som vintersko og vinterdresser til enkelte barn. Vi vet at foreldrene deres ikke har penger til å kjøpe nytt når barna trenger en ny størrelse.

Som mange andre lærere har jeg saumfart loppemarkeder og finn.no og betalt av egen lomme for at elevene skal ha fine leker på skolen, som jeg vet gir barna gode opplevelser og viktig språklæring. Det er jo ikke penger i skolebudsjettet til dukkehus, lego og kaplaklosser.

Får ikke hjelpen de trenger

Noen barnefamilier har traumer fra krig og overgrep, men de får ikke hjelpen de trenger i systemet til å bearbeide dem.

Vi har mange barnevernssaker, men barnevernet i bydelen er underfinansiert og har ikke nok ressurser til nødvendige forebyggende tiltak.

Flere barn får vedtak om spesialundervisning, men det følger ingen ekstra midler når vedtakene fattes i løpet av skoleåret.

Skolen er multikulturell, og på foreldremøtene kan det være behov for ti ulike tolker på ett trinn. Utgiften til ett foreldremøte kan tilsvare én månedslønn til en assistent.

Sårbare barn med et vanskelig liv

Dette er realiteten på mange skoler i levekårsutsatte bydeler.

Det er åpenbart at skoler som vår har helt andre ressursbehov enn skoler med et annet elevgrunnlag. Disse behovene speiles nok ikke i budsjettene.

Vi trenger tid til å følge opp sårbare barn med et vanskelig liv. For våre elever er det avgjørende at skolen har høy lærertetthet – og vi trenger flere lærere i hvert eneste klasserom.

Likevel må skolen kutte fire lærerstillinger i år på grunn av et trangt budsjett. Dette er jo ubegripelig etter at alle politikere gjennom hele pandemien har snakket med bekymring om sårbare barn.

Trenger en omfordelende budsjettpolitikk

Det er flott at barn i Oslo har fått tilbud om gratis kjernetid på AKS, og at skolen vår kan tilby gratis skolefrokost. For mange betyr det mye. Vi har vært heldige, for som en av få skoler har vi fått prosjektmidler til en satsning på traumesensitiv tilnærming og språkutviklende undervisning.

Men noen ekstra og kortvarige midler er ikke i nærheten av det vi trenger for å gi barna en likeverdig opplæring.

Det vi trenger, er en omfordelende budsjettpolitikk:

• Gode sosiale stønader.
• Et velfungerende barnevern.
• En rettferdig boligpolitikk.
• Flere og universelle tilbud til barn og unge.

Sosial utjevning fordrer en helhetlig poltikk og en felles politisk vilje som trekker i samme retning.

Alle vet hvor farlig det er hvis klasseskillene, utenforskapet og segregeringen blir enda større.

Vi er mange engasjerte og kompetente lærere som går på jobb hver dag med høye ambisjoner om å gi barna et rikt skoleliv med mestring, læring, vennskap og glede.

Det kan vi få til, men ikke for knapper og glansbilder i en underfinansiert skole. Og vi greier det ikke alene.