Russland kan komme til å bryte sammen. Er vi forberedt?

«Ære være Russlands helter», står det på propagandaskiltet i St. Petersburg, tatt 3. januar i år.

Når den russiske statsøkonomien kollapser, er statssammenbruddet en realitet.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

President Vladimir Putins Russland truer selve sivilisasjonen.

Landet har vist verden at militærmakt anses som et legitimt maktpolitisk virkemiddel, selv der det ikke finnes en reell militær trussel.

Russisk makt gir russisk rett, også til å «gjenerobre tapt territorium». Dermed er ingen forskånet for russisk aggresjon dersom de vil angripe og annektere en nabostats territorium. Eller slakte ned et fredelig folk i et fredelig land.

Sist det samme skjedde i Europa, het det «Lebensraum». Nå heter det «spesialoperasjon».

Brente broer

Russlands broer til vest er brent. Da kan de bare se mot øst. Det som venter dem der, er en status som marionetter i Xi Jinpings strategiske spill. En vasallstat som må selge sine naturressurser til Kina, til priser diktert av dem, slik Russland-korrespondent Per Kristian Aale skrev i Aftenposten 17. januar.

En fullstendig fallitt for Putin, også her står han ribbet tilbake. Men er dette virkelig i Kinas interesse?

Dersom Kinas tålmodighet renner ut, står Russland uten stormaktsstøtte

Xi har aldri støttet Putins krig, alt offentlig skuespill til tross. Han var rasende da Putin angrep Ukraina. Det var et rent løftebrudd overfor ham. Beijing bekrefter uoffisielt at Kina ikke vil sette sine globale interesser på spill ved å støtte Russland med våpen og avansert teknologi, som er det Putin trygler Xi om.

Dersom Kinas tålmodighet renner ut, står Russland uten stormaktsstøtte. Hva vil dette bety for Putins støtte i Kreml, og i den øverste militære ledelsen?

Et rasjonelt Russland?

Etter Sovjetunionens kollaps trodde vi at et (slags) rasjonelt Russland ikke ville angripe et Nato-land. Derfor bygget Europa ned sin militære kapasitet. For hva skulle Russland oppnå med noe slikt? Det ga ingen mening. Men lå det ikke et par forutsetninger bak denne formodningen?

For det første forutsatte vi et rasjonelt russisk lederskap. For det andre en fungerende stat. Det første kan vi avskrive, i det minste så lenge statssjefen heter Putin. Til det andre: Russland «fungerer», men hvor lenge?

Hvor store tap aksepterer det russiske folket før det får nok?

Putins ambisjoner ligger i grus, han har ingen strategiske seire å vise til. Han nektet lenge for at han vil tvangsmobiliserte enda flere, men dette var maskirovka, «kamuflerte hensikter».

Massemobilisering er nå hans siste kort. Han skal ofre så mange soldatliv at Ukraina skal gå i metning. Men ikke engang dette vil virke. Vestlige presisjonsvåpen vil fortløpende slå dem ut, og de russiske lagrene av våpen, ammunisjon, utstyr og kjøretøy er kritisk små. Det samme er tilgangen på operative offiserer. Hvor store tap aksepterer det russiske folket før det får nok?

Kan Russland bryte sammen?

Atlanterhavsrådet publiserte 9. januar en analyse hvor halvparten av dets fremste sikkerhetspolitiske ekspertise nå tror at Russland bryter sammen som stat innen 2033.

Verdens største land, med 143 millioner innbyggere og verdens største arsenal av atomvåpen. Er det mulig å se for seg hva en samfunns- og statskollaps av dette omfanget kan bety? Dette landet deler vi 197 kilometer felles grense med.

Atlanterhavsrådets analytikere er ikke alene. Ledende analytikere verden over ytrer nå stigende uro over nettopp denne muligheten.

Russland er kastet ut av det globale fellesskapet, og sanksjonene bryter sakte ned den russiske statsøkonomien. Når den kollapser, er statssammenbruddet en realitet.

Er vi forberedt?

Natos generalsekretær Jens Stoltenbergs budskap er at vi aldri kan tillate at Putin vinner. General Sverre Diesen går i Dagens Næringsliv 10. januar et steg videre og påpeker at Putin rett og slett må tape.

Russland vil aldri akseptere at de har tapt «nok» til å forlate sine aggressive ambisjoner med en Putin i ledelsen. De må derfor slås på slagmarken. Dette vil Ukraina makte, med vestlig støtte. Men vestlig støtte forutsetter vestlig samhold. Dette vil koste oss enormt.

Vestlig støtte forutsetter vestlig samhold. Dette vil koste oss enormt.

Politisk redaktør Skjalg Fjellheim skriver i Nordlys 3. januar at vi står i første fase av en industriell krig, og legger til: «Det blir dyrt, men også vi i Norge blir nødt til å betale for den. Noe annet alternativ finnes ikke.»

Forsvaret er gjennom tiår redusert til kadrestatus, med unntak av noen nisjekapasiteter. Til våren får vi fremlagt tre anbefalinger for fremtidig norsk beredskapsinnretning: forsvarssjefens fagmilitære råd, Totalberedskapskommisjonen og Forsvarskommisjonen. Vil noen av dem anbefale at vi tilpasser beredskapen vår til de truslene vi skal ha en beredskap mot?