Strømprisen stiger. Noen må ha forrådt oss?
Øystein Stray Spetalens halvsannheter er ille i seg selv. Men verre er det at han og hans trosfeller systematisk bygger demokratiforakt og politikermistro.
Dette er en redigert versjon av et Facebook-innlegg av Trond R. Hole.
Investor Øystein Stray Spetalen er igjen i manesjen. Det dreier seg nå om strøm. Tidligere har han en rekke ganger entret scenen som allvitende orakel for optimal ivaretagelse av det norske folks kollektive rikdom, oljefondet. (Hadde vi fulgt hans råd, ville oljefondet som kjent vært kraftig desimert.)
Jeg skal få lov til å komme tilbake til Spetalen om det vanskelige temaet strøm og strømpris. Men først må jeg la mannen selv være objekt for min skriving:
De siste to tiårene har land etter land i den vestlige verden bevitnet den farlige oppblomstringen av demokratitretthet, politikerforakt, ropet på eksperter som skal feie bort de folkevalgte amatørene og – naturlig koblet til det hele – en dårlig skjult lengsel etter «Den Sterke Mann» som kan lede folket ut av partipolitikkens sump av krangel og smålighet, og over til det forjettede land av «Folkevilje, Enhet og Samling».
Det er ikke en bestemt økonomisk teori eller en original ideologisk innfallsvinkel som er fellesnevneren for Øystein Stray Spetalens mange medieutspill de siste 20–30 år (se faktaboks). Nei, det er politikerforakten som utgjør det bestandige. Hetsen av «politikerstanden». Antydningene om at de alle er idioter og bare tenker på seg selv. Dette er fellesnevneren.
Og det er en unnlatelsessynd og en feighet ikke å forklare hva det ligner på: Det er Berlusconis melodi. Det er Trumps retorikk. Det er replikkene til Bolsonaro.
Gunstig kampterreng
Det er ekstra viktig å være seg Spetalens lange linje bevisst i disse dager. Det er fordi han nå har valgt et temaområde som oppfyller alle populismens krav til gunstig kampterreng: Kompliserte samfunnsendringer som slår brutalt inn i folket og i godtfolks økonomi.
Regjering og storting er i villrede og famler. Opplevelsen er at noen tar fra oss nordmenn naturgitte fordeler og historisk viktige forutsetninger for å bo her nord.
Strømprisen stiger. Noen må ha forrådt oss? Et kjennetegn ved den gode populist er å sørge for å anrette sin tale slik at det der finnes en teskje av sannhet, et lite glimt av noe uomtvistelig. Spetalen sørger selvsagt for dette i strømdebatten: Utenlandskablene har ødelagt det norske folks muligheter for billig strøm.
Det er Berlusconis melodi. Det er Trumps retorikk. Det er replikkene til Bolsonaro.
De har jo ikke det. Men bitte litt sannhet finnes der. For: Akkurat nå, i den situasjonen vi har i det nordiske og europeiske energimarkedet, så bidrar både de 10–12 gamle og de to nye utenlandskablene til prisoppgang. Hvor mye de bidrar, er vanskelig å si. Det anerkjente norske kunnskapsmiljøet Thema har kjørt modellberegninger som viser at kablene har bidratt til prisøkningen. Men de samme kjøringene viser at prisene på CO₂-kvotene, og – ikke minst – gass- og kullprisene har hatt mye større betydning.
Akkurat nå driver utenlandskablene prisene opp. I en litt annen situasjon (nedbør, vind, sol) vil de bidra til lavere norske strømpriser. Men nettoen er at kablene vil presse prisene noe opp.
De samme konklusjoner kommer Ember til, og de understreker også tydelig at det er de økte fossilprisene som driver strømprisen oppover, langt mer enn prisøkningen på CO₂-kvotene.
Nettstedet Faktisk går systematisk gjennom de mange og kompliserte faktorene bak prisøkningen på strøm i det norske/nordiske markedet. De peker blant annet på det faktum at fyllingsgraden i norske magasiner nå er langt under normalen.
Urovekkende og truende
Jeg er blant dem som til de grader lar meg irritere over alle påstander om at norsk medlemskap i Acer har betydd at vi har gitt fra oss nasjonal energiråderett, og at vårt Acer-medlemskap skulle være årsaken til de voldsomme prisøkningene. Likeledes med utenlandskablene: Jeg gremmes over påstander om at prisøkningen er fullforklart med de to siste utenlandskablene.
Men når alt dette er sagt, gjenstår likevel at norske strømforbrukere, familier så vel som single, i disse dager opplever noe de finner urovekkende og truende: galopperende strømutgifter.
Makter ikke kompetente fagmiljøer og våkne politikere å gjendrive de populistiske forenklingene og halvsannhetene, og samtidig få på plass nødvendige tiltak, ligger veien åpen for menn som Øystein Stray Spetalen.
Jeg gremmes over påstander om at prisøkningen er fullforklart med de to siste utenlandskablene
Må dempe sjokket
Anders Bjartnes i Klimastiftelsen får i en fersk og god artikkel frem at de prisøkningene vi nå ser, må møtes mer resolutt med politiske tiltak for å sikre husholdningenes trygghet og dempe sjokket. Det vi har sett til nå fra regjeringen og opposisjonen, er for lite. Det må la seg gjøre å kanalisere store deler av det enorme overskuddet som nå akkumuleres i energibedriftene, tilbake til husholdningene. MEN samtidig gjøre dette på en måte som ikke ødelegger incentivene til energisparing og grønt skifte.
La meg sitere Bjartnes:
«Den folkelige protesten vender seg i stor grad mot EU, EØS og Acer – som får skylden for alt som vondt er. Nettopp kompleksiteten gjør at politiske krefter som ønsker å polarisere og rive ned tilliten til myndigheter og ekspertise, får lett spill.»
For å gå tilbake til utgangspunktet: Øystein Stray Spetalens strømpostulater og elektriske halvsannheter er ille i seg selv. Men betydelig verre og farligere er det at strømpåstandene bare er en av mange arenaer hvor Spetalen – og hans trosfeller – systematisk bygger demokratiforakt og politikermistro.
Da det norske folk opplevde Italia og Silvio Berlusconi, USA og Donald Trump, Brasil og Jair Bolsonaro, så ristet vi oppgitt og himmelfallen på hodet. Noe slikt kunne aldri skje hos oss!
Eller kan det?
