Flyktninger som huses i fuktbefengte brakkelandsbyer? Avstand, mugg og råte? Det er uverdig.

Kommunene er bedt om å bosette 35.000 flyktninger i år. Så langt er det kommet mer enn 13.700, men få er tildelt bolig. Bildet er fra Nasjonalt mottakssenter i Råde, hvor mange registrerer seg ved ankomst.

Ønsket om å ta imot flere mennesker på flukt bør også omfatte hvordan vi tar dem imot. Verdig bosetting er god byutviklingspolitikk.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Norge har sagt ja til å ta imot 35.000 ukrainske flyktninger. Landets kommuner jobber nå med å finne husvære til alle de har sagt seg villige til å bosette.

Sammenlignet med ordinære boligutviklingsprosjekter skal veldig mange mennesker på veldig kort tid få et nytt hjem.

Situasjonen vi er i nå, skaper akutt press på mottaksapparatet og kommunene. Likevel er det viktig at bosettingen blir gjort på en bærekraftig måte, en som kommer både de nyankomne og lokalsamfunnene til gode.

Oslo kommune har foreslått å pusse opp og rehabilitere flere av sine tomme kommunale bygg. Dette kan være både god inkluderings- og utviklingspolitikk.

Å huse flyktninger i fuktbefengte brakkelandsbyer på steder langt fra sosiale møteplasser og andre hverdagstilbud er derimot ikke annet enn uverdig. Men det er det Utlendingsdirektoratet (UDI) nå er i gang med.

Nedbyggingen av det norske mottaksapparatet

8. april rapporterte både NRK og Avisa Oslo at UDI i et hastevedtak stenger akuttmottaket på Furuset. Oslo kommune har sendt bekymringsmelding. Flyktningene selv varslet om skitt, mugg og råte.

Det varsles også om dårlige forhold ved andre mottak, eksempelvis på Rommen, Økern og Hvalsmoen. Ett av dem beskrives slik: «Dårlig beliggenhet, dårlige fasiliteter, støy og støv fra tungtrafikk og manglende uteområder for barn.»

Mottakene på Furuset, Rommen og Økern er alle brakkerigger. Flere av disse er plassert på tomter som er langt unna det som kan beskrives som et nærmiljø.

Går man inn på UDIs sider om akuttinnkvarteringsplasser, ser man at disse tilbudene ikke er et unntak. Det er inngått flere avtaler med driftsoperatører om å ta i bruk både brakkerigger og nedlagte fasiliteter.

Furuset forteller altså historien om nedbyggingen av det norske mottaksapparatet.

I dette tilfellet møter ikke boforholdene en gang direktoratets retningslinjer om en «enkel, men akseptabel standard». En standard som gir operatører mulighet til å ta i bruk bygg i kritisk dårlig forfatning, er ikke akseptabelt.

Uverdige bomiljøer og parallellsamfunn

Flere av brakkeriggene ligger også på typiske industritomter. I noen tilfeller kan de også beskrives som til-overs-tomter. Beliggenheten av steder som tilbys våre nyankomne, skriver seg inn i en tradisjon av å plassere asylmottak i utkanten av levende lokalsamfunn. Det vanskeliggjør tilgangen til sosiale og offentlige tjenester.

En slik parallellverden legger ikke til rette for inkludering.

Hverken standardene eller politikken bak overrasker oss. Dessverre.

Vi har erfaring som arkitekter i humanitære kriser for FN og underviser i og forsker på arkitektur- og byplanløsninger for mennesker på flukt. Gjentatte ganger har vi sett hvordan man i kriser reproduserer usosiale og uverdige løsninger. Også her i Norge. Sist gang var i 2015, ofte omtalt som «flyktningkrisen».

Hverken standardene eller politikken bak overrasker oss. Dessverre.

Den var ikke en krise for dem som flyktet, men for mottakslandene.

Frykten for å skape en «pull factor», altså å tilby så attraktive mottaksforhold og betingelser at flere asylsøkere ønsker å komme til Norge, har lenge vært et styrende prinsipp i norsk asylpolitikk. Det virker til å ha bidratt til en forverring av holdninger, men også boforhold.

Nå er det derimot en dreining mot å ønske å ta imot flere mennesker på flukt. Det ønsket bør også omfatte hvordan vi tar dem imot.

Verdig bosetting og inkluderende byutvikling

For det finnes gode retningslinjer og fagmiljøer som har forsket på dette, blant annet på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Der er denne tematikken tatt opp som et spesialisert kurstilbud for arkitekt- og landskapsarkitektstudenter.

Mennesker på flukt skal tilbys verdige forhold. Like viktig er det at løsningene som tilbys, også skal være attraktive for dem som tar dem imot.

Som et ledd i å sette søkelys på bærekraft, både fra et sosialt- og klimaperspektiv, tar dette kurset utgangspunkt i transformasjon og gjenbruk av bygningsmasse i eksisterende nærmiljøer.

Gjenbruk og ombruk av bygg som kan romme nye bruksmåter, er sentralt for å lykkes med en bærekraftig byutvikling.

Derfor er det oppløftende å se hvordan Oslo denne gangen planlegger å bosette mennesker som har flyktet til Norge.

Oslos strategi er ikke bare god inkluderingspolitikk, men også god byutvikling. Nå er det opp til gjennomføringen.

Aftenposten skriver at kommunen har bevilget 300 millioner kroner til rehabilitering og oppgradering av over 100 tomme kommunale bygg for å huse ukrainske flyktninger. Selv om summen nok er for lav til å gjennomføre større transformasjonsprosjekter, er valget likevel en god løsning både for byens nye borgere og dem som allerede bor der.

Mange av disse byggene, som for eksempel på Grünerløkka eller Adamstuen, ligger godt plassert i eksisterende nabolag med nærhet til tjenester og funksjoner.

For nyankomne kan disse stedene tilby en «normalitet» i unntakstilstanden. For byen og nabolagene er det godt at bygg ikke står tomme og forvitrer.

Trenger trygge og fleksible løsninger

Oslos strategi er ikke bare god inkluderingspolitikk, men også god byutvikling. Nå er det opp til gjennomføringen.

Sambruk er et viktig prinsipp i sosialt bærekraftig byutvikling. Det samme kan også gjelde for mottaksfasilitetene. Selv om brukeren i utgangspunktet kun skal bo der midlertidig, trenger ikke bygget være av midlertidig karakter. Det trenger heller ikke ekskludere andre funksjoner.

Det er derfor viktig å planlegge for skalerbare løsninger, med steder som ikke er like sårbare for store svingninger i ankomsttall. Vi kan altså parallelt skape gode og trygge bomiljøer. Både for de som ankommer, men også for dem som bor der til vanlig – selv om de nyankomne drar igjen.

Oslo kommune fortjener denne gangen ros. Vi mener likevel politikerne bør være enda mer ambisiøse for å oppnå målet om å tilby verdige bomiljøer for sårbare mennesker på flukt. Styrk samspillet med arkitektur- og urbanismemiljøer som har kompetanse på mottak og krisehåndtering.

Det grepet kan bidra til en varmere, grønnere og mer inkluderende by – for alle.

Kronikkforfatterne er begge arkitekter (MNAL) og forsker og underviser på Institutt for Urbanisme og landskap på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.