Europa inn i den digitale solnedgangen? | Camilla AC Tepfers og Håkon Haugli
Norske myndigheter står overfor vanskelige avveininger. Proteksjonisme og svartelisting er langt fra problemfritt.
Internasjonale plattformselskaper blir stadig mer dominerende. 70 prosent av dem kommer fra USA. 22 prosent fra Asia. Kun 4 prosent fra Europa.
Amerikanske selskaper nyter godt av høye private investeringer og sterk innovasjonskultur, de kinesiske drives frem av høye offentlige investeringer og reguleringer som tar lite hensyn til personvern og skjermer dem mot internasjonal konkurranse. Europa kommer i skvis. Det er et digitalt dilemma.
Foreldet verden?
Forfatteren Henry David Thoreau skrev på 1800-tallet om hvordan vi bare kunne glemme Europa, den gamle verden. USA var den nye verden.
På en måte fikk Thoreau rett. Fra 1820 til 1990 økte USAs andel av verdens brutto nasjonalprodukt (BNP) med nær 12-gangeren. Det øvrige Vesten, med Europa i spissen, maktet 30 prosent vekst.
Helt riktig var det imidlertid ikke, for til tross for formidabel utvikling i USA fikk vi da også til noe i Europa.
Fra 1990 til 2017 har utviklingen vært en annen. Det handler om Kina. Sammenligner vi styrkeforholdet mellom Kina, USA og Europa finner vi to ting. Blant de tre, finner vi at Kinas andel av BNP har økt fra 3 prosent til 25 prosent. Den veksten har i all hovedsak gått på bekostning av Europa. Vår andel har i perioden gått ned fra 54 prosent til 35 prosent.
Ulemper for Europa
Store, homogene hjemmemarkeder er en enestående fordel, blant annet fordi det gir tilgang på store datamengder. I 2030 estimeres det at USA og Kina vil eie 30 prosent hver av verdens data. Europas data er i stor grad sperret inne i nasjonale siloer – eller gitt bort til nettopp USA.
USA og Kina har også fordel av tilgang til kompetent arbeidskraft. USA er forlokkende for kompetente medarbeidere fra hele verden. I Kina har de ikke bare mange folk, men en dobbelt så stor andel av deres studenter velger teknologifag, sammenlignet med Norge. Vi ser allerede et konkurransebilde der norsk og europeisk næringsliv utfordres av konkurrenter med et helt annet rom for armslag.
Store investeringer og villige brukere
Sommeren 2017 la kinesiske myndigheter frem sin strategi for å gjøre landet til verdens fremste AI-supermakt. Milliardinvesteringer fra sentralt hold følges opp av nye milliarder fra lokale myndigheter.
I tillegg har Kinas marked for tidliginvesteringer – venturekapital – vokst seg til å bli nest størst i verden. Det gir resultater. Kina er i ferd med å overta for USA som verdens fremste nasjon på AI-forskning. Videre er kineserne villige brukere av digitale løsninger. Ubemannede kontaktsentre og utbredt bruk av ansiktsgjenkjenning er to av mange eksempler. Dette er løsninger vi i Europa nøler med.
Betalingsløsninger på mobilen er så utbredt at Kina er verdens største marked for nettbetalinger. Varehandelen i byene tilbyr leveranser samme dag. Selv Amazon har bestemt at de avslutter sin satsing på markedsplasser i landet, fordi den lokale konkurransen er for hard. Omfanget av kinesernes bruk av digitale verktøy skaper en dataflom av enorme proporsjoner. Og det er kun USA som kan konkurrere med Kina om hvem som har de raskeste superdatamaskinene til å analysere dataene.
Ikke bare vanlig arbeidsdeling
Gjennom internasjonal handel og spesialisering har arbeidsoppgaver blitt fordelt mellom ulike land i lang tid allerede. Det vi nå ser, er annerledes. Vi vil se forflytning av inntekter og jobber mot digitale giganter, understøttet av fremragende forskning og en digitalt superaktiv befolkning.
BATene – de tre store Baidu, Alibaba og Tencent – har eierandeler i 150 internasjonale selskaper. For eksempel eier Tencent 7.5 prosent av Spotify. De står også bak det kinesiske helsedataselskapet iCarbonX. Amerikanske PatientsLikeMe, som kobler sammen pasienter med samme sykdom, har iCarbonX inne på eiersiden. Den posten har amerikanske myndigheter pålagt dem å selge, av frykt for misbruk av sensitive data.
Reguleringer som konkurransefortrinn
Norske myndigheter står overfor vanskelige avveininger. Proteksjonisme og svartelisting er langt fra problemfritt. For eksempel kunne iCarbonX’ maskinlæringsteknologi gjort mye for PatientsLikeMe.
Både den amerikanske og den kinesiske modellen er problematiske. I USA får private giganter samle brukerdata uten særlig hensyn til personvern. Det samme gjelder i Kina, og her brukes dataene også til myndighetenes overvåking av befolkningen. I Europa har vi med personvernforordningen, GDPR, evnet å lage en standard som når langt videre enn vårt eget kontinent, men global blir den aldri.
Å balansere individets frihet med fellesskapets behov vil bli en kjerneutfordring både for norske og europeiske myndigheter fremover. Lykkes vi, kan det gjøre oss særlig godt posisjonert. For det er grunn til å tro at bevisstheten om personvern også vil øke i land der dette ikke er en selvfølge i dag. Men vi må også investere i digital innovasjon og i kompetanse. Gode reguleringer hjelper lite hvis vi ikke evner å utnytte mulighetene de representerer.
Kronikken er den femte i en serie om digitale dilemmaer. De fire første finner du her:
